Skal muligens tilbringe hele dagen i mårra i Ålesund, så here it goes
Artist: The Who
Tittel: Live at Leeds
Label/År: MCA/1970
This one goes to eleven.
Det var litt diskusjon i forkant hvorvidt vi skulle ta utgangspunktet i den originale 6-spors LP'n fra 1970, eller om vi skulle legge til grunn en av de nyere utvidede cd-versjonene av denne konserten. For en meningsløs diskusjon! Når det er sagt, så tar denne anmeldelsen utgangspunktet i spotifyversjonen, som vel er cdversjonen fra 1995. Tommy er dermed ikke anmeldt, og innslaget fra den som er med på Spotify utgaven er dermed ignorert.
Det er faktisk egentlig nesten meningsløst å anmelde Live at Leeds. Albumet er høyoktan rock & roll, i all sin edle prakt, enten man hører en tilfeldig låt, eller tar for seg hele konserten fra a-å, Tommy inkludert. Dette er så ekte, så reint og så ubesudlet rock & roll at det hele koker ned til et avgjørende spørsmål; liker du rock & roll, eller er du en pudding? Det finnes ikke tvil hvor undertegnede lander i dette spørsmålet, og jeg har kost meg glugg i hjel med Daltrey & Co igjen siste tida.
Fy faèn for et band The Who var i sine glansdager. For noen musikere og personligheter! En naturlig analogi er Zeppelin, hvis band-konstellasjon var påfallende lik, og som også var, for å si det forsiktig, et meget potent liveband. Men faèn heller, Live at Leeds, som nådde tredjeplass på den britiske albumlista, slår gnister fra første strofe, og står ikke tilbake for noen av Zeppelins offisielle liveutgivelser, eller andre liveutgvivelser generelt for den saks skyld.
For en energi, for en råskap, for et vulkanutbrudd dette albumet er! Dette er lyden av et band på høyden av sin karriere; Mikrofonslyngeren Daltrey synger fletta av de fleste rocke-vokalister, Keith Moon slår både hardere, oftere og bedre på trommene sine enn de fleste andre (det er vel strengt tatt kun Bonzo som topper ham), Townshend er ett med gitaren sin og balanserte Entwistle binder det hele sammen på elegant vis, en grasiøs maestro som holder tre villstyringer i tøylene med en løssluppen jernhånd - helt på grensen til det totale kaos, men alltid innenfor. Entwistle er stødigheten sjøl, en bauta, og lar heller tordnede bassnoter, framfor en gestikulerende sceneopptreden, gjøre snakkinga. The Who
eide Leeds denne februarkvelden1970. Det ryktes at det fantes rundt 80 timer med konsertopptak fra turnevirksomhet i 19691970, som tidvis gikk Live at Leeds en høy gang (noe jeg har svært vanskelig for å tro), men disse opptakene skal angivelig ha lidd en ublid skjebne i form av ildspåsettelse av bandmedlemmer, blant annet for å unngå bootlegging. Daltrey skal ha sådd tvil om at disse pyromanfaktene faktisk fant sted, sjøl om Townshend hevder så. Da Live at Leeds landet i hyllene sommeren 1970 så den da også vitterlig ut som en bootleg, med en tilsynelatende kjip innpakning. Det var det imidlertid ikke, det var en riktig så forseggjort sak, med mye snacks til fansen. Blant annet poster og annet snasent memorabilia.
The Who må ha vært blant klodens aller feteste liveband på denne tida, og de har lykkes bedre enn de fleste med å fange denne energien og kraften på plate.
Det er bassist John Entwistle som får æren av å åpne det hele, med sin
Heaven&Hell. En tung, drivende rocker, som våre egne nasjonalhelter Motorpsycho også har spilt inn. Motorpsycho har forøvrig ved flere anledninger vist sin affeksjon for dette live-albumet, blant annet ved å spille hele den originale 6-spors LP'n live. Umiddelbart etter
Heaven&Hell kommer
I can't explain, The Who sitt eget forsøk på å ligne the kinks. Det klarer de for så vidt med glans, ettersom låta er helt konge, hvilket jo kinks også er. Et enkelt, klassisk og udødelig rockeriff, med driv og trøkk så det holder. Verdt å nevne her er det det usedvanlig melodiske refrenget, som fungerer som en perfekt kontrast til det mer "rocka" verset. En liten genistrek.
Men hva er det som gjør Live at Leeds til så mye mer enn bare enda et live album fra 70 tallet? Jo, flere ting. Én ting er Daltrey's brilliante, erkebritiske, humor, som innimellom er på stand-up nivå:
...We'd like to play three selected hit singles, the three easiest...Substitute, which we like, that was our first number four, and Happy Jack, which was our first number one...in Germany....And I'm a boy, which according to the Melody Maker was our first numer one in England, I think for about half an hour".
Noe annet er bare den
enorme energien som er på Live at Leeds, som nærmest mangler sidestykke i historien. Selv om låtene varierer i tempo, og dels også intensitet, er det strengt tatt bare ett gir her; racergiret. Høydepunktene står i kø og er for mange til å nevne dem alle hver for seg, men noen ting sparker
enda mer rompe enn resten. Aller fetest er Mose Allison coveren av
Young Man Blues, som også åpner den opprinnelige LP'n fra '70. Townshend sin intro er reine skjære lykkepilla. For et riff, for en lyd! Det er som om Allison må ha hatt noe sånt i tankene da han skrev denne perlen. The Who makter her å gjøre en cool jazza låt om til reine skjære rock&roll hymnen, i en vital og herlig råskap. Dette er rett og slett et magisk øyeblikk fanget på tape. Motorpsycho har også gjort denne, både på plate og live, men de når ikkje britene til nederst på anklene en gang
En annen coverlåt, som også fungerer utmerket, er
Fortune teller (gjort av en hel haug artister), som med sitt snertne taktskifte litt over midtveis bare tar fullstendig av. Fra en litt tung og seig rytme innledningsvis, gjør Townshend noen små grep, og vips, så er låta transformert til en frenetisk rocker med et fabelaktig driv. Låta glir sømløst over i deres egen
Tattoo, som langt på vei demonstererer Daltreys register som vokalist. Han er kanskje liten av vekst, men stemmen er stor. Veldig stor.
Det er flere coverlåter enn de som allerede er nevnt:
Summertime blues og Johnny Kid's
Shakin all over fremføres også med bravur. Sistnevnte er jo en så avsindig fet låt i utgangspunktet at det skal være umulig å trø feil med den, og det gjør jo naturligvis ikke The Who heller. Legg merke til den utrolig geniale bassinga til Entwistle på denne, det svinger som fy. Og Daltrey synger med en vannvittig autoritet og selvsikkerhet her. Stålkontroll kaller en sånt.
Innimellom disse klassiske coverlåtene og "hits" fra egen katalog spiller de så mesterkverket Tommy i sin helhet, før de avslutter det hele med nevnte
Summertime blues og
Shakin all over, samt udødelige
My generation og
Magic Bus. Gitararbeidet på
Magic bus må også fremheves. Hjelpe meg for et fett groove de opparbeider seg på denne låta. Med klassisk
call and respone vokal seiler denne også opp som en av alt for mange personlig favoritter. Det er så grisetøfft at eg tar meg sjøl i å riste vantro på hodet. Er det virkelig mulig å låte
så kult og groovy? For en vannvittig coolness de utviser her.
Da Live at Leeds omsider kom ut i sin helhet, var låtrekkefølgen noe endret, slik at hele Tommy kom til slutt. Det syns eg er helt greit, for på et vis så blir Tommy delvis et antiklimaks til den totale utblåsningen resten av konserten er. Det er egentlig to helt forskjellige ting, og det er en noe strammere regi på Tommy. "Rockeoperaen" til Townshend gjør seg også live, bevares, men personlig foretrekker eg studioversjonen av Tommy, som jeg i min ungdom hadde et smått autistisk forhold til.
Så hvordan skal jeg så kunne sette en karakter på Live at Leeds? Det blir jo helt meningsløst å lytte analytisk og kritisk til dette. Det blir derfor vanskelig, og også nokså underordnet, å finne ting å sette fingeren på. Hvem er jeg til å si at noe her og der kunne vært gjor annerledes på en magisk aften som denne? En solo her kunne vært kortet litt ned? Manglet det litt på samspillet der? Var de et milliesekund ut av synk noen steder? Ha ha, som om ikkje gutta boys i The Who visste akkurat ka de holdt på med, de hadde fullstendig kontroll denne kvelden, og de strutter av selvtillit og spilleglede. Det er liten vits å snakke om produksjon og lyd her, det blir fullstendig irrelevant. Det er meg revnende likegyldig hvordan MasVis grafer, eller hva det nå heter ser ut på denne. Forhåpentligvis er den på full hyling hele veien. Maktdemonstrasjonen Live at Leeds handler ikkje om karakterer, analyse og vudering av musikk, Live at Leeds handler om noe myyyyyyyye viktigere; nemlig
ROCK&ROLL !!!!!!!!!!!!!!
Jeg kan ikke gjøre annet enn å gjøre noe jeg neppe kommer til å gjøre flere ganger i stafetten, og denne henger sykt høyt hos meg. Eg må rett og slett,
slå til med smått ufattelige:
1 2 3 4 5 6 7 8 9
10
CEVBOF hadde sagt 8+/9 (eg trekker et halvt poeng siden eg ikkje var der)
