Faèn i svarteste helvete...
I tillegg til å ha hatt en helg tettpakket med familieforpliktelser, startet arbeidsveka med at jobbpc'n min tok kvelden for godt kl 0630 i dag, så det var jo en vidunderlig start på dagen. Er på lånepc nå, og alt er bare krise. Uansett, her er ei forsinka røtamelding av Morphine.
Artist: Morphine
Tittel: Cure for pain
Label/År: Rykodisc/1993
Sax e sexy
En regnfull og forblåst aften i en mørk bakgate et sted i USA en gang på 90 tallet. Smøyso og eg går ned trappa til et av våre foretrukne vannhull. Vi trer inn i et røykfult, alt for hett, og glorete lokale. Det er godt med folk denne kvelden, og skal man dømme ut fra summinga fra folk og fe, er stemninga bra. Stø kurs mot baren midt i lokalet, to krakker venter på oss. Noen øl og litt whisky bestilles, og vi stirrer forventningsfult mot den lett eleverte, nesten totalt røyklagte, scenen innerst i lokalet. Klokka blir både midnatt og mer, men så skjer det noe. En fyr kommer slentrende inn på scena, han ene plukker opp en saxofon, det ser ut til å være en barryton-sax, og han drar i gang noen blåser i gang noen lavmælte blå toner. Akkompagnert til disse fløyelsmyke tonene kommer resten av bandet inn og inntar sine respektive instrumenter, samtidig med at lokalet stilner helt og alt fokus rettes mot scenen. De drar i gang
Buena, og søkke ta for ei låt! Det er groovy, det er bluesa og jazza, og det rocker som hælvette. Jeg er av typen som kvir meg for å kalle musikk for sexy, men her kan et unntak vurderes.
"Men kor er gitaristen da?" utbryter smøyso, med oppriktig undring og engasjement i stemmen. "Drit i gitaristen" svarer eg, "Dette låtter jo fett uansett". Morphine klarer seg uten gitarer stort sett hele veien. Her er det slidebass og sax som gjelder.
Mannen bak saxen heter visst Dana Colley. Bak slagverket sitter Billy Conway, som for anledningen erstatter faste Jerome Dupree, som sliter med helsa. Det er vokalisten som introduserer ensemblet, og sjøl presenterer han seg som Mark Sandman. Han har en cool. laidback røst, med visse croonerkvaliteter, men han trøkker bra til når det også må til.
De spiller en låt de har døpt
All wrong, og den har akkurat denne bluesa grooven som bare fungerer så bra. Den glir nesten sømløst over
Candy, som er mer en representant for de nedpå "deppelåtene" de har å by på. Suveren låt! Smøyso og eg koser oss storveis her vi sitter. "Det er ikkje mange band som ligner på disse" utbryter smøyso entusiastisk.
Midtveis i konserten syns vi det dabber noe av, det blir kanskje litt for ensporet og likt i lengda, og interessen daler noe. Men for all del, det røsker bra, og vi lar oss imponere over at sax og bass sammen kan danne et slikt hefitg groove. Det blir aldri kjedelig, egentlig, men noe variasjon hadde kunne hjulpet.
Det tar seg opp igjen når låta
Cure for pain blir spilt. Nydelig, nydelig låt. Det samme er det siste de etterlater oss med;
Miles Davis' funeral er et lite stykke perfeskjonisme, og man lager seg bilder av kaktuser, prærien, og solnedgang i det gyldne vesten.
Det veksles hele tiden mellom røffe, bluesa rockere, og mer nedpå "deppelåter" (i mangel av bedre ord). Mark Sandman var nok ingen happy-go-lucky, og hadde vel sitt å stri med. Sandman er også sikret legendestatus takket være hans ekstraordinære exit fra denne verden; han omkom på scenen under en konsert i Italia, hvor hans siste ord angivelig var:
It's a beautiful evening and it's great to stay here and I want to dedicate a super-sexy song to you
Morphine var fine, de. Litt på siden av annen rock/indie, kall det hva du vil, fra den tiden. Dette er nok kanskje deres beste plate, og det var artig med et gjenhør. Og enda artigere om eg hadde sett de i en slik tenkt setting som over.
1 2 3 4 5 6 7
8 9 10
CEVBOF hadde trolig sagt 7-/9
Bekalger på det sterkeste at eg har levert forsinka, men tiden strekker rett og slett ikkje til at the moment. Er himla mye stress for tiden, så eg må i alle fall ha en liten stafettferie nå...
