Først må jeg innrømme at Mother Love Bone nok svever litt i en rosa sky av Pearl Jam-fanboytåke for meg, så det farger kanskje mitt inntrykk noe, og jeg innser jo dessuten at den høres noe datert ut. For en som hører den for første gang nå, og kanskje uten noe forhold til artistene, er det greit å forstå at begeistringen ikke blir overstadig.
For meg og min musikksmak er MLB et av de aller, aller viktigste bandene i musikkhistorien likevel. Derfor hadde jeg lyst til å presentere denne milepælen i stafetten, vel vitende om at den kanskje ikke kom til å bli like godt mottatt av alle.
Andrew Wood var åpenbart ganske langt ute å kjøre, og kom fra en fullstendig dysfunksjonell familie, men han levde for å opptre. Det sies at han alltid spilte som for en fullstappet arena, selv om publikum besto av 15-20 bargjester/konsertgjengere.
Han lot seg inspirere av Morrison, Mercury og mange andre, og hadde ikke akkurat noen helt "egen" stil, må innrømmes, men han var jo bare guttungen også. Han var jo såvidt 24 da han døde, få dager før MLB's første LP skulle slippes.
MLB/Wood var på en måte bindeleddet mellom glamrock og grunge-/punkscenen i Seattle, og det likte jo selvsagt ikke de aller kuleste gutta med hullete feltbukser og skitten, stripete genser. Mother Love Bone oppsto på den måten: Green River delte seg i to, og Mark Arm startet Mudhoney sammen med Steve Turner, og resten av gjengen (Ament, Gossard og Fairweather.) som ville ta en mer kommersiell retning, fikk med seg den karismatiske frontmannen Wood, som til da hadde spilt sammen med broren sin i "Malfunkshun" og startet MLB. Plateselskapene var etter hvert over seg av begeistring og trampet over hverandre i en budkrig om det de trodde skulle bli det neste Guns'N'Roses. Sånn gikk det jo imidlertid ikke. Hvis Andy hadde klart å holde seg i live, er jeg personlig helt overbevist om at han hadde blitt gigantisk i årene som kom.
Samtidig hadde mye vært annerledes med musikken fra Seattle hvis Andrew Wood hadde levd, for det var hans bortgang som fikk Chris Cornell, som Andy delte leilighet med, til å skrive låtene "Say Hello 2 Heaven" og "Reach Down" til kompisen sin. Etter hvert fikk han idéen om å gi ut en plate til ære for Andrew, og fikk med seg MLB-medlemmene Stone Gossard og Jeff Ament, Soundgarden-trommisen Matt Cameron, og supergitaristen Mike McCready som da egentlig hadde gitt opp sin musikkarriere etter å forgjeves ha prøvd å slå gjennom i Los Angeles med bandet sitt, Shadow. Disse fem ga etter en liten stund ut den selvtitulerte LP-en til bandet de kalte "Temple Of The Dog", som jo ble anmeldt i forrige stafettrunde.
Samtidig fikk Gossard og Ament tilbake motivasjonen sin til å spille i band, og laget en demo med Stone Gossard-instrumentaler. Denne sendte de rundt, og et eksemplar havnet i hendene på Red Hot Chili Peppers-trommeslager Jack Irons, som ga den til en kompis av seg. Eddie Vedder, en surfende funk-/punkrock-vokalist fra San Diego som for øyeblikket var "mellom band" etter at "Bad Radio" gikk i oppløsning, og jobbet på bensinstasjon. Han la sine tekster og vokal på sporene og sendte den til Stone, som ble imponert, fløy han til seattle "over natta", og resten er
historie.
...Men nå er jeg LANGT ute på vidda.
For meg er det helt utenkelig å gi Mother Love Bone noe annet full pott, men altså ikke bare på grunn av musikken i seg selv.
...Selv om det er noen virkelig gode låter her.
Illustreres med Eddie Vedder og Pearl Jam's versjon av en av låtene som egentlig er Stone, Jeff og Andy's:
Det ble i etterkant av Pearl Jam og Soundgardens suksess gitt ut en annen Mother Love Bone-plate, som består av låtene fra "Apple" og EP-en "Shine". Denne heter bare "Mother Love Bone", men omtales gjerne som "Stardog Champion". Koster ingenting på CD, og burde etter min mening finnes i ethvert hjem.
http://en.wikipedia.org/wiki/Mother_Love_Bone_(album)
