Lynyrd skynyrd street survivors MCA 1977
Man begynner med seg selv.
I mi bygd er det vanskelig å unngå sørstatsrock, som oftest betyr det etpar låter som går om, og om igjen fra kjipe anlegg, i kjipe amerikanere, med kjipe sjøfolk som henger over ripa og spyr heimøl.
Når en håpefull fjortis plukker opp gitaren for å lande storkveita, er det vanskelig å unngå visse band. Deriblant Lynyrd Skynyrd.
Jeg skal ikke skryte på meg at forholdet til dette bandet har vært hverken nært eller djupt. Men de er ikke helt ukjente heller.
I hylla står to plater. Street Survivors, og Second Helping. De står fint, og plukkes frem når det er fest.
Tilbake til band og plate...
Lynyrd skynyrd signerte med MCA i 1974 (Eller var det '73?)
I 1976 tok Steve Gaines over etter Ed King som gitarist. Sistnevnte hadde visst lyst på dagjobb. Han angrer sikkert ikke på det idag.
Gaines fikk -om man skal tro internet- jobben fordi søstra hans som sang i the honkettes maste til han fikk audition. Det var gjort unna på et liveshow i Kansas i '76. Street Survivors var eneste plata han rakk å være med på. Som sikkert de fleste vet, gikk charterflyet til Lynyrd Skynyrd tom for drivstoff, og landet i sumpen i ...
Tre av bandmedlemmene. Ronnie Van Zant, Steve Gaines, søstra, roadmanageren, og pilotene døde.
Etter ulykken ble det gitt ut to plater posthumt, men bandet lå brakk til slutten av åttitallet. Også da fortsatte de å miste medlemmer
Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å plassere Street Survivors i noen rekkefølge. Jeg har ikke hørt nok på resten av platene til å rangere denne i Skynyrd sammenheng.
Påstand:
Det er ei plate etter en mal jeg kan like. Låtene er spredt over et bredt spekter innenfor sin egen sjanger. Noen ballader, noen køntriprega låter, noe streit rock, noe bluesrockgreier. Det er en ærlig og enkel måte å jobbe på. Bandet har et knippe låter, drit i hvordan de låter opp mot hverandre. Gi beng i progresjon, konsept, og fremdrift. Vi har åtte låter. De spiller vi inn, og det blir ei plate. Ferdig. (Som Edorf skriver kan man ikke trekke for at Skynyrd låter som Skynyrd).
Tekstene handler stort sett om hverdagslige opplevelser. I den grad livet til en livemusiker er hverdagslig. Det går mye i sex, drugs, livet på veien, og så bortetter. Helt greit for min del. Jeg trenger ikke djup mening i hvert eneste ord. Bare det er troverdig. Jeg tror på et disse gutta selger. De backer de enkle lettfattelige tekstene, med et komp som flyter fint avgårde. Stort sett. Noen låter, som ... Blir litt tunge og seige, og nesten kjedelige.
De tre gitaristene kan skiten sin, og er ikke redde for å vise seg fram. (Det samme gjelder for så vidt resten av musikerne også)
I coveret på Second Helping husker jeg at det stod hvilke gitarer de ulike gitaristene brukte. Det var ekstremt fett for en fjortis. Når jeg tenker meg om synes jeg fortsatt en ganske kul ting å gjøre.
Jeg vet ikke om det er gjort på Street Survivors. Men at de bruker Firebird, strat, og Les Paul føler jeg meg sikker på.
Hver gitar må brukes på en spesiell måte, og gir sin sound. En kan ikke gjøre samme låta på en Les Paul med en strat, og forvente at det skal fungere, langt mindre gi samme resultat. De låter for ulikt til det. Gaines, Collins, og Rossington klarer å ta disse tre øksene og lage en fullendt sound. Kanskje Tom Dowd og de andre studioteknikerne skulle hatt litt kudos for dette også?
Her er flere karer som synger. Jeg har ikke funnet ut hvem alle er. Feks. På "You've got that right".
Men når Ronnie Van Zant setter igang er jeg solgt. Han har en griserå, hard stemme. Den virker kald, og litt fjern, og øker troverdigheten til de enkle tekstene. Et godt eksempel i "that smell". Det er ikke mye teknikk bak vokalen, bare røyk, og øl. Arrester meg gjerne, men for meg så høres det slik ut.
For å oppsummere.
Langt fra alle låtene er sterke låter. "One more time" er som å trø i gjørme.
Samtidig finner jeg kvaliteter i enkeltprestasjoner i alle kutta på plata.
Godt samspill, men det skorter noe på arrangementene til tider. Ref "One more time".
Rent subjektivt trekker jeg litt for at trommisen ligger frampå.
seks av ti høres riktig ut.
