Albumstafetten 27
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Gode anmeldelser av en god plate! Jeg har alltid likt Hellacopters og denne platen synes jeg er deres beste sammen med High Visibility. Så de live på Norwegian Wood i 2003 før Audioslave. Da var de litt rufsete og det så ut som om de hadde hatt en skikkelig fyllekule dagen før. Noe de sikkert hadde også...
Lenge siden jeg har hørt på de nå og takk til Dazed som tok disse frem i bevisstheten igjen!
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Fine anmeldelser ! Ja.Hellacopters er et band som det er lett å like.Har denne og noen plater til av dette bandet i samlinga.
mvh.s,KKaare G. Opsahl
Gjest
Beklager mye skrivefeil. Skal rette det opp.
hellacopters - payin’ the dues:
klisjéene står sprengeferdige og tripper i denne dokøen av et album, og de som allerede har tømt seg spiller selvfølgelig luftgitar på vei tilbake til baren.
får lyst til å slutte å høre på musikk av dette her.
mvh e
Payin the dues
Ja, nei... som espege jo er inne på, klisjéer finnes det jo noen av her. Men so what? Klisjéer kan være fint det.
Sjøl om det vel ikkje er en eneste ting på skiva som ikkje er gjort før, så gjør hellacopters det hele med bøtter av sjarm.
Syns Nicke er en suveren fyr - habil låtskriver, habil vokalist, habil gitarist og en enorm entertainer. Ikke mange mnd siden eg såg ham sist, sammen med Imperial State Electric. En noe fomlende første halvdel, men siste drøye halvtimen av den konserten er noe av det mest minneverdige eg har opplevd i kjellern på garage, og det er faktisk en og annen konsert etter hvert.
Kjøpte payin the dues samtidig som suppershitty to the max, en platemesse på Maxime for ganske mange år siden nå - slutten av 90 tallet? Kicket ganske mye på begge to, mest denne faktisk, og har hatt skikeklig sansen for bandet helt siden den gang - som fanebærere av "skandirocken" syns eg de er i særklasse. Det er svært overbevisende håndverk de utfører, sjøl om de slår flittig opp i boka for å finne velbrukte oppskrifter. Holder mest sannsynlig High visibility for å være den mest helstøpte skiva, men er også jæla glad i Grande Rock. Og alle de andre også.
Hellacopters finner på ingen måte om hjulet, men faèn så de vet å få det allerede eksisterende hjulet til å rulle.
Bunnsolid 8'er herfra.Hadde intet forhold til Hellacopters (eller egentlig; denne typen musikk (- OK; aktiv ignorering er vel å betrakte som et forhold...)) før jeg satte denne på etter nomineringen her. Meldte meg på stafetten tverrt og håpte å få anmelde den. Makan til underholdning! Å begynne å ramse opp hvem de er influert av og hvor mye det høres og hvor, gir ingen mening for meg her (sic!) - dette er fullstendig upretensiøs morro. Rock'n'roll? Gjerne det - hvis det er det som skal til.......Tullemusikk? Vel, det er lett underholdning, så det er ikke så langt unna. Passe heavy (og i min bok får man +poeng om det høres tungt ut uten å planke Black Sabbath! (- og, historien tatt i betraktning, er det faktisk et stort poeng for meg!)) Sorry - I digress........
Syns denne passet godt:
''An amalgam is a substance formed by the reaction of mercury with another metal. Almost all metals can form amalgams with mercury, the notable exception being iron. ....... gold-mercury amalgam is used in the extraction of gold from ore.''
Trekke gull ut av malmen. Jepp.Soleklar 9/10.Sist redigert:Kuyss, Blues For The Red Sun
1992
Dette er samme gjengen som Queens Of The Stone Age, ikkesant? Javisst. QOTSA ble dannet fra restene av Kuyss som ble oppløst i 1997. Hørte endel på QOTSAs Songs For The Deaf for noen år siden. Jeg tar meg i å sammenlikne.
Musikken er igrunn ganske bra. Mindre kommersiell enn det jeg har hørt ifra QOTSA, noe som er positivt i min bok. Her er klassisk rock. Jeg får innimellom litt assosiasjoner til stemninger i Smashing Pumpkins plate Siamese Dream. Noe med gitarens svung. Det er nesten som om bandet hamrer sammen rock av ren kompromissløs vilje. Tøft. Mitt favorittspor er Allen's Wrench. Forøvrig foretrekker jeg Kuyss-vokalen (John Garcia) framfor QOTSA (Josh Homme).
Jeg er usikker på produksjonen som jeg opplever som bittelitt utdatert. Jeg mistenker dessuten at albumet er miksa for høyt, men jeg er slettes ikke sikker siden opplevelsen gjennom Spotify ikke er helt optimal. Jeg skulle uansett ønske at produsenten ikke dro så hardt i spakene. En produksjon som det nevnte Siamese Dream ville kledt denne musikken og samtidig vært mer tidløs. Men det er vel produksjonen som gjør dette om fra rock til stonerrock.
Her er en analyse av dynamisk range: Album details - Dynamic Range Database Ok, nesten godkjent. Mye bedre enn noen QOTSA-album, iallefall.
Karakter: 6+.
har jeg sagt noe om Hella? nei! Har jeg Kuyss? ja!
Får se an i morgen om det blir noe ralling den ene eller andre veien. espege my ass, rawk or not? smukt kysse tegn emotikon osv.
og skal vi se ja. Det befriende med musikk og meningers mot. Rock eller ikke, smak så der, behager ikke, jo.
Hella har alltid hatt en plass, høsten ´96 vet dere snart alt om. Rawk, efterfester og knulleball. Copterne fra Sverige satte ihvertfall gitar på kartet igjen, tid preget av en ørkesløs verden bassert på kunstig skapte elektroniske bassrytmer og pulver i ymse faste former, amen. Steike dregen, get me some action now, posørfaen (verden beste!!), bobba fitte trøkker tangenter mens kompis robban slamrer bekken og hippiehelvete kenny slenger med dreadsa og nicke dater oslopike, faktisk en überhyggelig rockedude. Det meste stemmer i personkjemien, hell yeah! Stramt og tight, espege melder seg ut, ikke mye skræmmel nei, elsker skræmmel, setter pris på de som også har rawkABCen innafor, resten av alfabetet faktisk, for hella har rytme, har historie, har rockeballa på riktig stedi spaghettien. ooooohhhh y? e? ye? yeeeeeessss.
Supershitty ble sønderspilt, skramlete som f, fett som f. Payin´the Dues? Forklarer Gluecifer hva de mangler, Turnskonegrene har sitt og slite med, fortsatt.
(snart 18 år siden jeg tok bildet, ouch!!)
RAWK!!
ca til karakteren sju. Har da magamål også opp i all idiotien.
Sist redigert:
Rocken trengte Hellacopters (og Gluecifer) for å overleve på midten av nittitallet. Sånn er det bare, og de gjorde en sjuhelveters bra jobb! Klisjéer? So what? Det er i så fall klisjeer vi trengte å få tilbake! Payin' The Dues er en milepæl!
Vinylen har en ekstra sang, forresten. Løp og kjøp!
Rocken trengte Hellacopters (og Gluecifer) for å overleve på midten av nittitallet. Sånn er det bare, og de gjorde en sjuhelveters bra jobb! Klisjéer? So what? Det er i så fall klisjeer vi trengte å få tilbake! Payin' The Dues er en milepæl!
Vinylen har en ekstra sang, forresten. Løp og kjøp!
Hella gjorde det legitimt å drikke øl og like gitarbasert musikk igjen. Høsten ´96 var som en ny vår for Oslo, og gjengen med hyggelige svensker anså vel byen som sitt andre hjem i en periode. Endel efterfester ble det ihvertfall.
selv vil jeg heller gå ned med et synkende skip enn å blåse opp ballene for å holde meg flytende.
e
Slapp av. Du trenger ikke bekymre deg for flyteevnen, langt der oppe på pidestallen!
ang. pidestaller og baller (eller baller på pidestaller):
Slapp av. Du trenger ikke bekymre deg for flyteevnen, langt der oppe på pidestallen!
godt at jeg ikke er bredbent boogierawker – måtte kanskje hatt 2.
pidestaller altså…
mvh espen
da er vel bare å slå fast at disse blide guttene var "where it ain't":Det er sant. Bredbent rock og lavthengende gitarer er "where it's at", vet du!
mvh e
ps. underlig bandnavn forresten… "(the) Mac Five"? Sikkert skotter.Kuyss: Blues For The RedSun
Ok. Hardrock. HeavyMetal. Ikke det samme - selv ikke i min bok ( 'The Ignorant Guide toPost Beatles Rock 'n' Roll' (Sørensen (ip))).
Første bud: Ikke plank Black Sabbath. - Det låter bra, men jeg kommer til å slaktemusikken. (As if anybody cared....).
Andre bud: Jada, vi har hørt både Stooges, MC5 og VU - værsåsnill......
Tredje bud: TNWOBHM? Neitakk.
Så. Stonerrock? Kan dette gå bra? Jeg har faktisk et godt (- og avklart?) forhold til sjangeren.
Ikke gjør noe såfremtdet ikke er nødvendig. Har dette noe relevans her?
"stoner for beginners"?
Vel - etterhvert avslører Kyuss at de faktisk har noe å fare med.
1992. Fin musikk! Gjør unna Sabbathkatalogen på et lite minutt. Eller to.
Faktisk regelrette' 'kunstneriske ambisjoner''. Noe jeg setter pris på.
"Art for art's sake"er langt fra et skjellsord. Andre kan ta seg av underholdningen.
(Hellacopters foreksempel.)
Gjennomarbeidet, og alvorlig ment.
Blues?
Blues.....er vel ikke patentert?
Må den være blå? (Med overkjørte sønner, druknede døtre, fordrukne kvinner og forlatte menn?)
Kan den være stålgrå?(Litt mere sånn generell urban håpløshet? (- eller må det rappes?))
Vi gjør så godt vi kan for å se 'greie' ut. Normale.
Ingen er 'normale'. Alle har "The Blues".
Og takk for det.
"Freedom Run" varer i 7:37. Ikke et sekund for lenge!
1992. Litt grunge er det selvsagt plass til.
Albumet blir aldri kjedelig. Litt hypnotisk i flekkene. Monotoni er ikke et synonym for kjedsomhet i musikk. Tenk serialisme. Tungt og seigt er det ofte -uten å bli irriterende (se ovenfor...), men litt pop er det selvsagt plass til. Veldig tidstypisk produksjon.
Ikke voldsomt outrert eller sært heller. Men samtidig med en fin egenart som skiller bandet ut fra mengden. Litt hypnotisk innimellom. Men mest er det bare fin musikk. Tenk serialisme.
Lakmustesten er selvsagt tredje gjennomhøring. Vokalen er som vanlig et spørsmål
om smak & behag. Liker'n jeg. Så da er det grei skuring.
Ikke ekstrem i noen retning denne. Passe doser av alt. Har ingenting å klage på.
En solid 8,5/10.
Og en hjertelig takk fornominasjonen.KKaare G. Opsahl
Gjest
Fine anmeldelser. husker den platen fra 90tallet. må lytte igjennom for å kunne uttale meg
Bra om Kyuss. Jeg var inne på plater som er milepæler i musikkhistorien... Vel, DENNE er i høyeste grad en sånn. Inspirert av Sabbath og diverse psykedelisk spacerock, og tok nedstemte gitarer til et nytt nivå. Solgte ingenting da den kom, men er selve grunnsteinen for stoner rock! 8/10. ...eller kanskje 9?Synes begge anmelderne beskriver Kyuss platen bra. Jeg var veldig i tvil hvilken Kyuss plate jeg skulle nominere da det er flere jevngode plater. Valget falt til slutt på Blues for the red sun fordi dette er den første skikkelige stoner platen til Kyuss og en av de første skikkelige storner platen i det hele (jada, det er et definisjonspørsmål,Sabbath osv.). Altså en skikkelig sjangerdefinerende hjørnesteins plate. Hos meg er dette en soleklar 9'er som snuser på full pott. Men det er mye gull på andre Kyuss plater også.
Bare for å nevne noen få...
denne Kuyssen er spilt ganske så mye, var lenge et fast innslag som bakteppe på lengre kjøreturer. mil etter mil etter milTakker for tilbakemeldingene
Plata blir aldri kjedelig. Det er et godt kriterium i min bok - og av en eller annen grunn er jeg spesiellt var for Sabbath-planking. Blir kjedelig etter ca 5 riff....
Syns Kuyss gjorde det finfint!
Skal prøve meg på neste album ut;
...er vel på tide med en slakt nå, eller......?
Ventepølse: "Unntaket som bekreftet regelen"
(Ned fra pidestallen – i gatene som en vanlig mann…)
På bytur med yngstemann (6) lørdag… Arrangement i regi av Norges Jeger og Fiskeforbund – 600 småørret sluppet ut i Lille Lungegårdsvann. Fluebinding. Laks på Grill. Strålende sol. Snører på kryss og tvers.
Sjarmtrollet Kong H er ankommet for å sette en ytterligere demper på den noe drøvtyggende tilstelningen, men treffer noen venner med tilsvarende avkom, og stemningen stiger til godt over middels.
Alle (ikke kongen) havner vi til slutt allernådigst i en – relativt overkommelig – kø for å låne fiskeutstyr til ungene. Bak oss en plaprende danske, som etter en kort stund blir lei av kølivet og forsvinner for å søke lykken andre steder. Seksåringen hadde fått med seg avhopperens nasjonalitet og begir seg sporenstreks ut på etpar – mildt sagt – løst funderte betraktninger om hva som er «typisk dansk». Lar ham selvfølgelig få vite at han er ute på tynn is med sine refleksjoner.
Han gir seg imidlertid ikke, og skifter fokus til broderfolket:
«Men; svensk da? Hva er typisk svensk?»
«Tja, nei… Kan vel egentlig ikke komme på noe som er typisk svensk sånn i farten.» svarer jeg – før det, sekundet etter, slår meg – SELVFØLGELIG!
«Jo, vent… DETTE er typisk svensk!» sier jeg selvtilfreds, idet jeg stiller meg opp – så bredbent som mulig – og hiver meg ut i en episk luftgitarsolo, komplett med sjelevrengende ansiktsgrimaser og rullende hoftejukk.
Får likevel ikke holde på mer enn ca. 5 sekunder, før fyren foran oss snur seg og bemerker høflig men bestemt:
«Nej. Så är det INTE ALLS!»
(Noen alternativ karakteristikk på sine landsmenn kom han imidlertid ikke med. Påstand mot påstand altså.)
mvh eSist redigert:
Klokka er 12, og det e fritt frem å diskutere dagens plate, så kommer forhåpentligvis anmelderne snart på banen.
Jeg synes Doolittle er Pixies beste. Det er det jeg rekker å skrible ned akkurat nå. (Men dete r ikke verst, siden jeg ga 8/10 til Surfer Rosa i Albumstafetten 23)Sist redigert:
lærte et nytt ord her om dagen; interpassivitet. Noe som simulerer samspill og deltakelse uten å være det. (latter på boks i situasjonskomedier fx). Å se på andre som spiller luftgitar må være grunnen til at begrepet ble lagd i første omgang..Pixies – Doolittle (1989)
Doolittle er Pixies andre plate og her treffer Black Francis (aka Francis Black) og resten av bandet midt i blinken. Platen starter med «Debaser» som muligens er den aller beste alternative rockesangen som er laget. Man skal jo tro at en plate vil ha litt dalende kurve etter en slik start, men nei da. Her fortsetter det med den ene kanon låten etter den andre. Vanskelig å velge favoritter her men «Tame», «Wave of Mutilation», «Here Comes Your Man», «Crackity Jones», «Hey» og «Gauge Away» må nevnes. Resten av sporene holder også høy kvalitet. Debaser er også veldig variert fra raske erke typiske Pixies låter til mer rolige melodiøse mesterverk. De krydrer det hele med f.eks. spanskinspirert punk i allerede nevnete «Crackity Jones». Platen inneholder hele 15 spor, men stort sett alle er korte. Det er ikke noe daukjøtt å spore og albumet går unna som en røyk. Korte låter og bare positivt! Akkurat som denne anmeldelsen.
Har du ikke denne i platesamlingen så er det bare Løp og Kjøp!
Pixies er for øvrig ute med en ny plate nå. Den er ganske så blek i forhold til denne. På den nye er ikke Kim Deal med. En av grunnen til at den nye platen ikke er så bra er nok at hun er ute av bandet. Det var gnisningene mellom henne og Frances som gjorde at Pixies tok fyr og var så gode som de var.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
Pixies: Doolittle
Bandet ble startet i Boston i 1986 og dette er andreskiva deres fra 89.
Har vprøvd meg på Pixies ved flere anledninger siden slutten av 80tallet med det samme resultatet hver gang, dette er overhypet hipster skrangleorkester av rang.
Skal det sies noe positivt her må det være låta Here comes the man som faktisk er mulig å høre på uten å bli irritert, resten er er en lidelse å lytte til, med tekster så langt "ute" og musikalsk håndverk som de fleste tolvåringer med gitarkurs på ungdomsklubben hadde fått til.
Dette er for meg bare trist så jeg har ikke så mye mer å melde.
Karakter 2/10
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
Ville vært trist hvis alle likte det samme -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…