|
Albumstafetten 28
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
G
Gjestemedlem
Gjest
Zumpano - Look What the Rookie Did
Småtrivelig poprock, litt som en krysning av Babyshambles og Jethro Tull og med en delillosaktig sommervennlighet. Musikk som passer godt på en reiseradio eller fra den innebygde høøyttaleren på mobiltelefonen. På hifianlegg blir den med slitsom lydmessig. Nok et offer for the loudness war.
Men kan man se forbi dette er det trivelig musikk, her ramler det inn både fløyter og trompeter i lydbildet så man blir rett hensatt til sen 60-talls tidligprog.
Låtene høres også ganske britiske ut i måten de bygges opp på. Men de er vist fra Canada kan Intrernet fortelle. Tverrfløyte og rockepopgitar, trommer og bass kan spille fint i lag de. Og dte gjør de også.
Det skal som oftest være med et anderledes instrument på hver låt for å gi det hele er retroeksotisk preg, men det funker egentlig ganske bra. Harpsicordsynth på tredjelåten er litt slik, og den er med på beatlesifisere låten tilstrekkelig til at den blir interessant nok til å følge med på.
Det blir aldri kjedelig, og platen overlever godt mange spillinger, og blir faktisk bedre etterhvert som man blir mer vant med den. Platinum is Best Served Cold er vel kanskje den mest kanadisklydende låten. Akkurat pittlelitt americanainspirert, men fremdeles med det samme lydbildet. Evil Black Magic trekker også musikken tilbake over atlanteren. Herlige små trompetriff på den låten forøvrig. Litt vanskelig å si om det er ekte trompet eller om det er bare orgelmannen som leker seg her også, som han gjør på mange låter.
Det er musikere her som kan spille og som spiller godt sammen. Hopper elegant frem og tilbake over atlanteren utover platen og leker med tidligere tiders referanser i låtene uten å på noen tid bli påtrengende nyskapende.
Dette er med andre ord en bra plate, og en som kommer til å bli spilt mye er jeg redd. Leken sommerplate. Kanskje den skal oppgraderes til bilplate noen uker. Tror den har potensiale til å vokse enda litt, og denne tåler å bli spilt mange ganger.
Tror jeg lander på en 7-er på denne, inkludert litt trekk for småråtten og slitsom lyd på mange av låtene.
Zumpano var jo et artig bekjentskap. Flott bakgrunnsmusikk nå om sommeren.
Når det gjelder Devo er det av den typen musikk som er kanon bra, men som det holder med en eller to låter om gangen. Og det blir umulig å gi topp karakter på en hel plate.
Veldig enig med eviledorf når det gjelder Devo, to-tre låter i slengen er kjempe, men etter 4-5 blir det krise.. avventer OALex før jeg kommenterer Zumpano..
Mir auchZumpano, Look What the Rookie Did.
1995 (Sub Pop)
Zumpano var en kvintett fra Vancouver som eksisterte fra 1992 til 1996. De gav ut to album. Dette er debutplata.
Her er Beatles, og Beach Boys -harmonier. Denne gjengen er tydelig inspirert av sekstitallet. Musikken likner forøvrig ganske mye på på det Brendan Benson begynte med litt senere. Det høres spesielt på (She's A) Full Blooded Sicilian. Og Evil Black Magic bringer tankene mot The Stone Roses. På enkelte spor er lydbildet er ganske opptatt. Feks på The Party Rages On. Gitaren filer og går. Men musikken har samtidig en lett og sommerlig stemning. Her er blåsere og piano, og yr ungdom.
Taktbrudd og diverse powerpopsprell gir musikken et alternativt preg, og gjør at plata krever noen gjennomlytt. Jeg må innrømme at jeg kom litt sent igang med lyttinga og kan ikke yte musikken rettferdighet innen deadline. Men jeg tror vi snakker minst 7.5 poeng. Fin plate.Sist redigert:
Syns Gjestemedlem beskrev plata bra, men pluss til OALex for BeachBoys og Brendan Benson referanser. Fin sommerplate som var ukjent for meg før stafetten. Kanskje en 7er, må prøves ut i ymse sammenhenger..KKaare G. Opsahl
Gjest
fin skive og fine anmeldelserSist redigert:
Takk for fine meldinger!
Kjekt at plata falt sånn nogenlunde i smak, hos de aller fleste kan det se ut til. Nominerte denne fordi eg tilfeldigvis fant igjen cd'n nokså nylig, og fordi det er sommer og sol, og denne skiva er en vinner på varme terrasekvelder med god drikke og gode venner.
Vil tro at de som har lyttet litt til the new pornographers kanskje dro kjensel på stemmen her; Carl Newman. Behagelig og flott stemme syns eg - kler musikken veldig godt.Zumpano skiva kjøpte eg i Oslo på en klassetur på vdg. en gang på 90 tallet. Fordi den var på sub pop, den var billig, og coveret/tittel virket interessant. Forventet meg vel noe grunge, men ble bare tatt fullstendig på senga. Sommer, sol og Beach boys var vel tankene da the party rages on åpnet ballet.
Det eg liker aller best med skiva er variasjonen - låter og instrumentering spriker litt her og der, men alt henger på en måte veldig naturlig sammen. Referansene er jo primært 60 tallet, og helt naturlig å dra fram både Beatles og Beach boys i så måte ja. Syns det er en veldig solid plate, låtene står seg veldig godt hver for seg, men den høres også flott ut i sin helhet fra a-å, med en noe odd avslutning.
Veldig svak for åpningslåta, Platinum is best served cold, den personlige favoritten, nydelige Evil black magic (kudos for å ha påpekt de fine trompetene, Deph), og Jeez Louise. Blir bare rett og slett glad av disse låtene. Hele plata gjør meg skikkelig glad, og det er egentlig ingen liten prestasjon. Interessante låter for det aller meste, mye artige ting som skjer, det lurer mye detaljer om man bare hører skiva nok ganger - så her er det bare å lytte videre, så kanskje den blir en 8'er for anmelderne til slutt
Ble bare to skiver på dette fine orkesteret, Goin through changes er bra den også, men det er denne som stadig dras fram. Har tålt tidas tann meget godt spør derre meg, men det gjør dere vel ei.
Har et nokså sterkt forhold til denne plata, så eg gir den uten å mukke 9/10
CEVBOF triller 8/9Auda, forsove seg et døgn....
Vel uansett: Devo.
Devo.
Tygger litt på den. Q/A. Duty Now...
Litt perfert. Registrert. Fengende. Underholdende. Varige verdier - njei, tror egentlig ikke det.
Har ikke spillt Devo siden 1986 (og da får de etpar år på god vilje....)
"Freedom Of Choice" - vel, kan man si noe fornuftig om denne i dag:
Typisk Devo. Og det er ikke alle som profiterer på å låte 'typisk'.
Devo låter veldig som seg selv. De har utviklet lydbildet fra debuten til å bli enda hardere,
mindre tilgivende, mere krevende - men samtidig er melodiene faktisk mere tilgjengelige.
Paradoks der altså.
Er det interessant musikk. I mine ører: nei. Det blir noe lukket og elitistisk over hele prosjektet.
Og rett og slett kjedelig.
Historisk er dette allikevel av betydning.
Sikkert mange band som er influert av Devo. Mange fans har de også. Selger plater i bøtter og spann.
Kan vel kun anbefales for de spesielt interesserte.
Karakter herfra, litt forsinket, 6/10Tenkte jeg skulle slenge på en lettvint slakt av Zumpano i samme slengen!
men - nei, det gikk ikke, til det var musikken for besnærende. Langt fra sjelsettende eller rystende,
ikke noe klassisk låtmateriale eller banebrytende refrenger.
"Rosecrans Boulevard" er litt musikkhistorie på 2:37. (Noe jeg av og til ikke liker ...)
Her høres det bare flott ut.
Så, for å vende tilbake til det slakten skulle innledes med:
'Hei gutter, la oss spille inne et album!'...
Vel, det viser seg at av og til er det faktisk en god Ide!
7/10. Streng, men rettferdig!
Undertegnede er i tidsklemma, og kommer først litt senere med dagens anmeldelse. ...Men, som plaster på såret kan jeg by på 65fingers anmeldelse, siden han befinner seg et sted med dårlig nettilgang og overlot til stafettsekretæren å poste på rett dag:
Skal vente med å kommentere skiva til Dazed har posta, men fikk lyst til å si at om dette er 65fingers siste innlegg på sentralen (og det ble mer enn 24 000 av dem) så var det påfallende lite bittert, desillusjonert og selvmedlidende Takk for laget Pluto, og velkommen tilbake!KKaare G. Opsahl
Gjest
jeg har byttet nick til Pluto. kom tilbake om noen minutter skulle det skrives. Super plate Burnt!!!
Jeg har nå nett i frankrike. så lenge det varer
Liker signaturen til Pluto.
Mind Spiders - Meltdown
Mind Spiders virker til å være bandleder Mark Ryans sideprosjekt, som han startet da bandet hans "Marked Men" tok pause. Så fikk han forespørsel om å ta noen spillejobber, og måtte "raske sammen" en veritabel supergruppe av garasjepunkere fra Texas. Etter hvert kulminerte det i denne plata, "Meltdown", som ble utgitt i 2012.
Dette er en slags superenergisk, poppa garasje-/post-punk nesten uten spor av pretensiøs avantgarde/new wave. (Og godt er det!) Bandet består av en haug musikere som alle gir bånn gass fra A til Å, og stort sett går det bra og det henger fint sammen. (Unntaket er avslutnings- og tittelsporet, som suger tennisballer!) Det funker best når det er enkel og rettfrem powerchord-punk med hooks og repetitive raske rytmer i et par minutter. Låtene "You Are Dead" og "Play You Out" funker f.eks. sånn sett.
Så, greit nok. Kan høres på, men personlig slenger jeg nok heller på Ramones' "Road To Ruin" eller noe når jeg trenger min dose enkel punk.
Nok en gang lander jeg på en litt kjip 6/10.Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Ja,når det gjelder Zumpano virker dette som en trivelig plate som jeg vil sjekke ut nærmere og kanskje kjøpe plata hvis den er å få tak i.
Kan ikke finne Mind Spider i Wimp hifi.Er det noen som kan hjelpe meg med den ? (Har ikke Spotify.)
mvh.s,
En slags hjelp:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Takk,men jeg har ikke koblet til YouTube til anlegget.Kan prøve å høre med hodetelefoner.
mvh.s,
Mind Spiders: 3 album og noen singler, alle tre album er på spotify. "Vår" plate er den i midten. Den første er litt mer garasje, den siste litt mer synth i WallofVoodoo land. Hvilke låter du liker på skiva vår vil hinte om du skal gå til 2011 eller 2013 for neste skive fra bandet. Jeg liker alle 3.
Siden jeg nominerte skiva er det vel ingen overraskelse at jeg er nærmere fingern enn Dazed. En super sommerskive. Terningkast 9 da, som helårsskive må den nok ned på 8.
Kjenner meg godt igjen i det Pluto skriver. Masse referanser og assosiasjoner, men samtidig sitt eget.
Takk til anmelderne.
mikefish: du har PM
En USB-dac får du for en slikk og ingenting. Under tollgrensa på ebay.
Eg er helt fullstendig bøttføkkt på tid, så min melding av den kvite ponnien i mårra blir trolig av det lakoniske slaget...
Skal mene noe om mind spiders etter hvert også
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Kom på at jeg faktisk en trådløs Nad dac 1 liggende i et skap her.Da skulle det ikke bli noe problem med å få hørt plata i kveld.
Mvh.s,Når åpningslåta høres ut som om den varer altfor lenge, altfor - altfor lenge.....og den klokker inn på 1:57
Da er det vel like greit at jeg dropper resten tenker jeg.
Men det er tøfft med orgel, det skal de ha.
Og anmelderne skal ha kudos for at de traff blink med meldingene - hørtes akkurat ut som forventet; med forventet respons.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Deftones - white pony (2000)
Dette bandet ble dannet i Sacramento,California av frontmann Chino Moreno og en vennegjeng i 1988.De slet en del med å finne en bassist,men etter hvert kom Chi Cheng inn.Han døde dessverre i fjor etter å ha ligget årevis i koma grunnet en bilulykke.
'White pony' er bandets tredje studioalbum.De hadde oppnådd en viss suksess med de første platene,og dette albumet kom til å selge svært godt da det kom.Listeplasseringer på Billboard ble det også.Det høres tidsriktig ut,og det høres at de har brukt god tid i studio her.Det er hele tiden små fiffige detaljer i lydbildet,og de rolige og de mer intense melodiene glir godt sammen.
Deftones blir ofte omtalt som metalens svar på The Cure,og det kommer godt frem på denne platen.Moreno's vokal er slepende og luftig og mange av basslinjene kunne likså godt ha blitt spilt av Simon Gallup tilbake på åttitallet.Man hører på de mer rocka låtene at bandet også er inspirert av datidens band som Rage Against The Machine og Tool.Jeg syns det ofte også er mange likheter med Ministry når de tråkker til.En velprodusert industriell sound preger en god del av låtene.
På denne platen synger ikke Moreno så mye fra sitt eget liv,men fletter inn oppdiktede historier i tekstene.Dette gir tekstuniverset en litt abstrakt form.
Det er de litt rolige sangene som trekker ned syns jeg.Får en liten vemmelse av nu-metal og emo.En stilretning som var på full fart inn i metalen på den tiden.Men når tempoet guffes opp låter det langt tøffere og det redder albumet.Så her er det både musikk for pikerommet og guttegjengen i kjellerstua.
Jeg talte etter og fant fem utgivelser med Deftones i platesamlingen.'White pony' er den jeg kjøpte sist,og er dermed den platen jeg har hørt minst på frem til nå.Det er en fin plate å starte med om man er ny og skal til å utforske diskografien deres.Selv syns jeg at deres nyeste,'koi no yokan' er en langt bedre plate.'Diamond eyes' som kom i 2010 er av mange regnet som bandets beste.Det lover godt for fremtiden til disse gutta fra Sacramento som allerede er blitt veteraner i metalmiljøet.
'White pony' er en god plate,men den får nok neppe klassikerstatus.I det store og hele er det en plate jeg tror mange musikkintereserte vil kunne like.Deftones har som nevnt bedre album på samvittigheten,så her nøyer jeg meg med å gi den karakteren 7/10.
mvh. s,
Min kommer i kveld (tidligst)...
Beklager, men det er bare ikkje nok timer i døgnet akkurat nå.
Deftones - Kvit ponni
Beklager folks, men tiden jobber mot meg om dagen, så her er det man rakk å tenke rundt skiva mens smøysa mekker middag
Deftones - White Pony
Maverick, 2000
Aldri likt hester, ikkje ponnier heller
-Hei gutter, ka om vi lager et band?
-Ja! Så kan alle få vite om kor kjipt og vanskelig det er å være en angstridden emokid i american suburbia
-Ja! Kjempeplan!
Or not. Men omtrent sånn innbiller eg meg at Deftones oppsto en eller annen gang. Mikefish har allerede tatt seg av wiki-delen, så eg fokuserer heller på musikken. Eller lyden da. For musikk er det fan meg ikkje.
Like greit å starte med konklusjonen. Dette er søppel. Søppel fra ende til annen, totalt blottet for enhver form for musikalsk verdi og kvalitet. Bygd på en kjedsomhetsmal som heter “rolig…rolig...rolig...GWAHHHHHHHHHHHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!! rolig... rolig...rolig...GWAHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHH!”, og sånn tralte det no avgårde. Har også problemer med dette fjolleriet de har gående med vokalen. Sånn hveseviskeskrike-greie er ikkje min tekopp.
Musikalsk er vi sikkert i metalluniverset, sjøl om dette “fenomenet” av musikk som Deftones representerer havner i emo-korgen for min del. Skikkelig råttent og guffent. Det eneste de evner er å irritere meg. Uten kjennskap til folka i bandet så tipper eg minst to av de har en eller flere psykiske diagnoser, ala depresjon etc. Eg blir irritert fordi låtene (er det låter i det hele tatt?) er så elendig komponert, vokalen er utelukkene enerverende, og instrumentering/produksjon er bare slitsomt. Det støyer, det er insisterende, men rocker det? No way Hose
Det mest positive man kan si om white pony er at noen låter tross alt er jævligere enn andre. Elite er definitivt blant det dårligste. Klarer kun å få meg i dårlig humør - intet annet.
Så kan man jo si at eg neppe er i målgruppa. Dette treffer nok trolig unge menn i en eller annen identitetsskapende fase/krise mer enn det gjør en sur gammal grinebiter som meg, men fanden heller, eg liker jo bråk også. Bare ikkje dette emosippete miget her.
Nei beklager folkens, her melder eg bare totalt pass. Dette har ikke noe med at eg ikkje liker metall/rock eller denslags, men det faktum av at dette bare er skvip.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF triller 2/9
PS!
Sjøl om tid til skriving har vært ikke-eksisterende, så har eg faktisk hørt skiva en god del ganger. Bare så det er sagt
God sommer folkens!Sist redigert:Deftones er i mine ører kanonbra! Jeg har vurdert å nominere de selv. Og White Pony synes jeg er deres beste plate. Absolutt alt stemmer her. Knife prty og Change må nevnes som høydepunkter, og Passanger er hakket bedre enn disse. Med Keenan fra Tool på vokal kan ikke dette gå galt. En fantastisk låt. Den meste soleklare 10eren siden jeg ble med på stafetten.
^
Det er dette som gjør stafetten kul!
Gull for noen, knapt gråstein for andre. Sånn må det være
Nettopp! Og de er ofte de platene som får slakt som noen ander holder aller høyest. De har da ofte en sound som man enten elsker eller hater.^
Det er dette som gjør stafetten kul!
Gull for noen, knapt gråstein for andre. Sånn må det være
Takk og lov for smak.
Jeg ser at man er milevidt fra hverandre i hva man vurderer som musikk og musikalitet. Jeg har ingen problemer med det overhodet. Stafetten gir meg musikk jeg normalt ikke hadde kommet til å lete opp selv (i mange tilfeller) og det er interessant. Det treffer ikke nødvendigvis hjertet hver gang, men det er fett å sette seg ned å høre, for å prøve å se hva andre ser i det.
Denne plata... Jeg synes det er vanskelig å si om det er den absolutt beste utgivelsen til Deftones, men jeg synes de får til en bedre helhet i denne plata, enn på de tidligere utgivelsene. Når det er sagt så har både adrenaline, og around the fur noen SLEGGEFEITE låter.
Diamond Eyes er kanskje hakket hvassere enn White Pony, men jeg er slett ikke helt overbevist om det. Koi No Yokan som er deres siste utgivelse har jeg ikke helt fått grepet om ennå. Jeg liker bedre de tidligere platene. Jeg trenger sikkert mer tilvenning.
Det at Maynard er med på denne sier jo litt om hvilken status gutta hadde -allerede den gang- i miljøet. De har også hatt med seg Max Cavalera på head up! Ikke den beste låta deres, men likevel. Det er Max...
Men hva liker jeg med denne plata? Jeg har måttet tenke litt på det selv nå, for jeg har hørt på denne i fjorten år, og da er det fort gjort å glemme av hva som gjør at en liker det.
Jeg liker den enerverende vokalen. Morsomt at du tar frem dette Townes. Dette er noe av det Moreno ble kritisert for på første platene. Men så virker det som kritikerne ble vant med det. Og ja. Den er jo enerverende.
Jeg liker driven i riffinga når det står på som verst, og jeg liker trommisen. Både lyden og spillestilen hans. Hør for eksempel på Change (in the house of flies). Enkelt, laidback, og ørlite bakpå, med fills som i all sin enkelhet poengterer dynamikken i gitarriffet på en helt genial måte.
Jada, jeg liker punkteringer. Sjekk også ut Digital bath. Poesi med pinner.
Så var det Passenger da. Den låta henger så høyt for meg at jeg har STORE vansker med å forklare meg. Stemninga og det samspillet mellom vokalistene er magisk. Selv etter fjorten års samvær holder vi det gående.
Denne plata har vært med for lenge til at jeg kan gi en fornuftig karakter selv. Det har vært forelskelser, fester, fjellturer,og flere fete ting på F får vi anta. Det tåkelegger enhver vurdering.
Nettopp! Og de er ofte de platene som får slakt som noen ander holder aller høyest. De har da ofte en sound som man enten elsker eller hater.^
Det er dette som gjør stafetten kul!
Gull for noen, knapt gråstein for andre. Sånn må det være
Hoho. Dritbra!
Jeg er nok midt mellom der et sted. Karakteren fra Mikefish er nok sånn ca der jeg er. Litt strengere kanskje.. (Jeg merker at jeg er veldig mye på kjipe 5-6/10 i denne stafetten.) -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…