Kanskje noe av problemet er at skal man lykkes med 'lærebudskapet' må man ikke bare kunne formulere seg godt og være kunnskapsrik, men i tillegg må man utvise 'sosial innfølelsesevne' når man formidler et budskap, evt. kommuniserer seg imellom.
Vi har utrolig mange teknisk flinke folk på jobben, men når de får personalansvar som avdelingsledere, mm. så egner noen seg kanskje ikke så godt da de ikke håndterer menneskelige relasjoner i måten man omgås eller argumenterer på. For å unngå fronter må man kanskje 'senke nivået' litt til tider, da andre kanskje har sine styrker på områder som man selv ikke behersker så godt. Jeg tar meg stadig i å beundre dem som uttrykker seg på en lettfattelig måte, samtidig som man umiddelbart forstår at vedkommende har dødspeiling. Dette går faktisk an, men jeg innehar ikke denne egenskapen. I det minste er jeg klar over det, og det er en start ihvertfall.
En meget typisk holdning. Kunnskap skal bare fremmes med ydmykhet mens man beklager, bukker og unnskylder seg, mens kunnskapsløshet står fritt til å kastes fem akkompagnert av personbeskrivelser og ukvemsord uten snev av sosiale antenner
Jeg ser den, men la meg stille et spørsmål i denne sammenhengen;
Hvor mange av dem som føler seg teknisk oppegående er lydhøre for andres innspill på omtalte arena, hvis dette innspill bærer preg av belæring fra en på samme nivå?
Mitt inntrykk (igjen fra teknisk miljø i arbeidslivet) er at hvis noen kolleger 'vet noe/vet mer' enn dem selv på deres hjemmebane (altså, der hvor man selv er sterk), så kommer frontene umiddelbart. Dette skaper også en dynamikk som kan være positiv, men er man dyktig havner man fort i båsen 'kverulant' for man er ekstremt ærekjær. Så hvis man fremmer kunnskap med albuene, så bør man også vurdere hvordan det kan oppfattes hvis man selv blir utsatt for det.
De som sier at dette konsekvent ikke er et problem er ihvertfall ikke i mitt arbeidsmiljø.
Leger er vel de eneste som er mer ærekjære enn 'teknikere'
It's my way or the highway