Filosofien bak
Tenkte jeg kan dele litt om filosofien bak disse utgivelsene. Navnet AT-RECORDINGS peker mot at fokuset ligger på selve opptaket. Fokus på opptaket fordi det forblir ubehandlet gjennom hele prosessen fra opptaket til utgivelse. Derfor er det kun mikrofonenes plassering, rommet og musikken som ligger til grunn for det man lytter til. Det er kun to mikrofoner, en for hver høyttaler. Både mikrofoner og signalkjeden forøvrig er valgt på bakgrunn av nøytrale egenskaper. Det kan være andre som utgir musikk på denne måten, men jeg vet ikke om noen. Tips gjerne om dere vet om andre.
Årsaken til dette er egentlig en videreføring av min nysgjerrighet for lydgjengivelse generelt. Når man først har hørt et godt opptak gjengitt på et godt anlegg blir man interessert i å finne ut hvorfor det høres så ekte ut. Etter digitalmediets inntreden har bransjen beveget seg mot effektivitet fremfor å utnytte lydpotensialet som ligger i det digitale. Når man først høres gode opptak hører man enkelt hvor behandlete andre opptak er.
Jeg er musiker selv og har spilt inn musikk i pop, jazz og klassisk og tenker at fokuset på perfeksjon (spille riktig og in tune, alle toner skal høres) og effektivitet (man spiller inn små og korte klipp og kryssklipper tone for tone for å oppnå perfekt teknikk på kort tid) går utover det levende i musikken.
Jeg tror på at det bevisste i oss nok trekkes mot det perfekte mens underbevisstheten liker emosjoner i musikken som gjør at man lytter igjen og igjen.
Et eksempel på naturlige innspillinger kan være Miles Davis og Gil Evans sine prosjekter. Disse har en sjel og en nerve som når frem til lytteren selv om det er det motsatte av perfekt. Ubevisst har jeg nok hatt disse innspillingene i bakhodet.
Innspillingene på AT-RECORDINGS er oftest tatt opp i ett strekk. Musikerene får instruksjoner om å spille som om de skal spille konsert. Etter at en sats er gjort tar de pause og gjør det samme to eller tre ganger til. Hvis noe ikke har vært riktig eller godt nok på disse tre fire takningene tar vi opp korte strekk.
Disse takningene klipper jeg mellom. Slik at det er aldri et take man hører på, men en sum av alle fire med en filosofisk baktanke om at det skal høres levende ut fremfor perfekt.
Dette i tillegg til at musikerene må sitte mer på bekostning av mikrofonenes plassering siden ting ikke kan justeres i etterkant gjør at sessionen blir uvant for musikerene. De er med på en slags blanding av live innspilling og vanlig innspilling. Dette er mer krevende og mer tidkrevende samtidig som flere feil høres. Stakkars folk...
Målet til AT-RECORDINGS er at lytteren ubevisst lytter på en måte som likner det moduset man kommer i på konsert og blir trukket inn i opptakslokalet. Roy Ervin i Stereo Pluss påpekte at han kunne tenkt seg mer pinpointing og det er bra observert. Det er mindre tydelig pinpointing på disse innspillingene litt av samme grunn til at det er det når man hører en live konsert. Hvorfor dette skjer er akustikkteori som jeg kan skrive om senere.
Kommer tilbake i et senere innlegg og skriver litt om hvorfor jeg unngår all form for digitale effekter og dynamisk kompresjon.