Audiofil dugnad 1: Eit musikkalbum eg har stor sans for.

[utgatt25555]

Vanskelig, men kjekk oppgave, for det finnes jo så mange gode skiver.
Skal jeg likevel velge en, som virkelig får skrullene til å senke seg, er det denne:
Vis vedlegget 575111

mvh
Proffen

Husker jeg hengte på låset hos Jukebox i Moss i 88 for å få den med meg hjem, men siden den her er nevnt tar jeg den nest beste

Vis vedlegget 575145

mvh

Trur pinadø det blir en Talk Talk-aften i morgen........
Må jo få hørt Laughing stock også.....

mvh
Proffen

Og glem ikke
Vis vedlegget 575184

Ble spillt for noen dager siden bare, bra album!

mvh

 

[Bartesam]

Synes egentlig det (foreløpig) kun er Blues og tildels inpain1968 som har tatt "regi" om hva en slik tråd burde gå ut på. Litt kjøtt på beinet om albumet og hvorfor albumet betyr noe for en selv, og dermed kanskje andre, burde man jo klare å lire av seg. Kanskje burde også fokus være på plater/utgivelser som ikke "alle" har i samlingen fra før av også.
Men - mulig jeg (som så ofte ellers) har misforstått helt

Prøver med allikevel på ei plate som nok gikk mange hus forbi når den kom ut i 1994 - og som nok er litt vanskelig å få tak i nå:

Bloodline - Bloodline

Vis vedlegget 574993

Det var ikke så mange som hadde hørt navnet Joe «Smokin`» Bonemassa før denne plata ble utgitt. Kun de som vanket på noen lokale blues-klubber og hadde sett noen BB King konserter (der Smokin´sto for oppvarming) hadde fått med seg denne ungguttens talent. Men, når Bonemassa spilte på en blues klubb var en produsent tilfeldigvis innom og fattet interesse for dette talentet. Produsenten hadde en ide om å utgi noe mer rock-preget musikk enn blues, og etter hvert gikk JB (noe motvillig – han ville egentlig kun spille blues) med på konseptet. Slik er i hvertfall historien i korthet fremstilt.

Det ble skrudd sammen et band, hovedsaklig bestående av kjente artisters avkom, som Erin Davis (sønn av Miles), Waylon Krieger (sønn av Robby), og Berry Oakley Jr (sønn av Berry Sr).

Resultatet ble en plate med samme navn som bandet, og albumet er meget bra. Basisen er tungrock, men det penses også innom blues og litt jazzy trekk. Ikke minst får Bonemassa allerede her vist hvilke gitartalent han var. Soloen på åpningssporet er helt ....., selvom både bilde og lyd på videoen ikke er helt....

Hadde det vært opp til meg kunne gjerne Bonemassa kjørt dette konseptet videre, ved siden av bluesen. Det ligger for øvrig ute en YouTube video (3 deler) som tar for seg en TV-sendt historie rundt Bonemassa og Bloodline.

Kjøpte CD`n da den kom. Knallbra

 

[Multikanal]

Vis vedlegget 575144

Har holdt på med denne i mange år nå.

Fantastisk i Quad,det gjelder også Live/Evil.

 

[otare]

Et virkelig banebrytende album:

Ikke ukjent, og ganske gammelt (1969), men noe helt nytt innen populærmusikken. Det åpnet veien for meg til grupper som Yes og Gentle Giant, og senere til klassisk musikk. Det står som en påle fremdeles, og det er ikke dårlig for et album som blir 51 år gammelt i oktober.

 

[otare]

Og etter det kom et annet album som fremdeles er et av mine favorittalbum:

med en kompleksitet og virtuositet som er helt uovertruffet. Fantastisk album - Yes' beste etter min mening. Spilles fremdeles titt og ofte. 48 år siden det ble utgitt i september.

Etter det er det stort sett blitt klassisk. Et av de første klassiske album jeg kjøpte:

og operainteressen min har bare vokst og vokst siden.

 

[Final]

Et helt suverent album jeg aldri blir lei. Produsert av Daniel Lanois med et lett drømmeaktig log detaljert lydbilde. Kan oppleves som en mørk innspilling på enkelte oppsett. Med dette albumet får man full effekt av lavt støynivå og lav forvrengning i oppsettet. Tiitelsporet Yellom Moon er blant favorittene. Liker du dette er Neville Brothers album "Brothers keeper" det neste du kan sjekke ut.

 

[YesJens]

Et virkelig banebrytende album:

Ikke ukjent, og ganske gammelt (1969), men noe helt nytt innen populærmusikken. Det åpnet veien for meg til grupper som Yes og Gentle Giant, og senere til klassisk musikk. Det står som en påle fremdeles, og det er ikke dårlig for et album som blir 51 år gammelt i oktober.

Fantastisk album, etterhvert videreført PFM musikkidene.
Husker et radioprogram på fredagskvelden på 70 tallet startet med en låt fra albumet.??????

 

[Karl_Erik]

Vis vedlegget 575144

Har holdt på med denne i mange år nå.

Man blir aldri ferdig med Bitches Brew når den først har kommet under huden!

 

[YesJens]

Og etter det kom et annet album som fremdeles er et av mine favorittalbum:

med en kompleksitet og virtuositet som er helt uovertruffet. Fantastisk album - Yes' beste etter min mening. Spilles fremdeles titt og ofte. 48 år siden det ble utgitt i september.

Etter det er det stort sett blitt klassisk. Et av de første klassiske album jeg kjøpte:

og operainteressen min har bare vokst og vokst siden.

The Yes album, Fragile og Close to the edge er alle banebrytende album.
Første gang jeg hørte The Yes album satt jeg oppe hele natta og spilt på nytt og på nytt.
Desom man ikke har vinyl låter alle 3 albumene fortreffelig på HDtracs.;D

 

[slowmotion]

Vis vedlegget 575144

Har holdt på med denne i mange år nå.

Ja den blir man aldri ferdig med. Den plata var mitt første møte med Miles Davis, og sett i ettertid har musikken på den plata
påvirket musikksmaken min ganske voldsomt.

 

[fuzzroffe]

Et strålende soundtrack til en strålende film.

 

[Sst]

Bra tråd. Mange album det er fristende å nevne i en sånn sammenheng, men de mest åpenbare er jo for lengst kjent for de fleste.

Mitt valg er strengt tatt kanskje tidenes mest kjente blues-album, men det burde fremdeles være kjent hos langt flere enn det er. Liker man f.eks. Rolling Stones eller tidlig Eric Clapton er dette obligatorisk lytting.

Howlin Wolf (The Rockin Chair Album) er Wolfs andre album, utgitt i 1962. Dette var selve bibelen for unge britiske band som var hekta på Chicago-blues. Men det skulle gå ganske mange år før noen Wolf-disipler som Stones, Clapton, Fleetwood Mac eller Jimmy Page kunne tangere den hvitglødende intensiteten man finner her. Bandet til Howlin Wolf var på denne tiden et vanvittig stjernelag med noen av de beste musikerne i som kunne oppdrives i noen sjanger.
Ikke minst er dette høydepunktet til den moderne bluesens største låtskriver, Willie Dixon. Her er originalene til så mange blodklassikere at selv folk som aldri hører på blues kjenner halvparten av låtene, The (Little) Red Rooster, Back Door Man, Spoonful, Wang Dang Doodle osv.

Dette er virkelig ikke bare et album for bluesfans, men et av tidenes beste album uansett sjanger. Lett å like hvis man liker noen som helst av artistene jeg har nevnt ovenfor.

 

[Jasså]

"Bitches brew" - artig!

MRTVD - er vel blant det mest heftige i sjageren!

 

[ou812rh]

Tool - Ænima er et album jeg lenge har hatt et veldig godt forhold til. Tool er jo et band som lefler med referanser til alt fra relgion, vitenskap, filosofi o.l. Ænima er dedikert til Bill Hicks som også er en av mine favoritt stand-up artister. Albumet har endel fellestrekk med materialet Hicks har presentert opp i gjennom. Dette gjelder vel hans satiriske/sarkastiske/humoristiske syn på relgion, politikk, rusmidler og sex

 

[tkr]

OK- jeg tar agnet:

I 1970 var denne mannen et vrak:

Jim Morrison hadde flere rettssaker i vente, den mest kjente i Miami, hvor han sto tiltalt for upassende oppførsel i offentlighet (på scenen).I tillegg ventet det en rettssak på ham for narkotika, og det var bare en brøkdel av problemene hans. Han viste adskillig mer interesse for et utsvevende liv med narkotika og ikke minst alkohol enn for bandet og musikken, og var knapt nok i stand til å gjennomføre en konsert. Han var stort sett for dritings til å huske/fremføre tekstene sine.

Dette gikk ikke godt inn hos deres vanlige produsent, Paul Rothchild, som var noe av en perfeksjonist og et petimeter. Da de høsten 1970 skulle sette i gang med et nytt album, var Jim Morrisons arbeidsmoral så til de grader fraværende at det endte opp med at Rothchild sa opp. Nektet plent å arbeide med The Doors Mer.

Gode råd var dyre, The Doors hadde jo kontraktforpliktet seg til å gi ut et album. Redningen ble denne mannen:

Bruce Botnick hadde skrudd lyd for dem på de andre albumene deres, og han ble satt inn som produsent. Hans genistrek ble å flytte gruppen ut av lydstudioet og inn i det som hadde vært deres øvelseslokale, en liten leilighet i 8512 Santa Monica Blvd. i Los Angeles. Her følte selv Jim Morrison seg avslappet og tilfreds, og i løpet av bare noen uker i slutten av 1970/ begynnelsen av 1971 ble dette albumen tatt opp og mikset:

Resten er, som det heter, historie. Alle kjenner jo "LA Woman" og "Riders on the Storm", men dette albumet inneholder også noe av de flotteste blueslåtene The Doors. Denne, for eksempel:

Et kjempealbum, IMO, og et alle bør ha/hørt. Knapt et eneste dødpunkt, lyden er bra, og etter den relative fadesen "The soft Parade" ble dette albumet en triumf.

mvh

Edit: Har hørt gjennom hele albumet i dag, og jeg blir stadig forundret over fokuset på Jim Morrison når man har en mann som Ray Manzarek på keyboards.....

 

[ptb]

Her er ei skive til jeg synes utmerker seg i mengden.

Jon Lord - Pictures Within.

De som kun har et forhold til mr. Lord gjennom hans traktering av B3 i DP og Whitesnake kan jo ikke sies å ha opplevd mer enn omtrent halve mannen

Ved siden av tungrocken og musikken som gjorde han til verdensstjerne hadde Jon Lord en mer allsidig musikkinteresse. Ikke minst klassisk musikk, som han også var noe skolert innenfor.
Det resulterte i ikke mindre enn drøyt 10 soloutgivelser (litt avhengig av hva man tar med, og ikke). Noen rene klassiske verk, andre mer bluesrettede og tverrmusikalske.

Pictured Within tilhører vel mer en miks av dette. Basisen heller mot det klassiske, men platen er langt unna et klassisk verk. Her er det enkeltstående låter, med vokale innslag fra Sam Brown (som jobbet mye sammen med Lord) og Miller Anderson.
Musikken er i hovedsak dempet, pianobasert, rolig og av en slik karakter som gjerne lar hodet og tankene dra langt av sted under lytting.

Kort og godt - et flott album jeg fikk gleden av å oppleve deler av under DP´s konsert m/symfoniorkester og venner i Göteborg for flere år siden.

 

[kjellbjarne]

Mvh

 

[Audiophile-Arve]

Marillion - Script for a Jesters Tear

Flott progrock. Hadde heilt gløymt dette bandet.

 

[Audiophile-Arve]

"oppfordrar eg hifi-folket til å fortelje om eit album som kan vere interessant på ein eller annan måte. Så kanskje vi har utvida vår horisont om nokre veker.....?",
-da blir en ikke så mye klokere av å se nok et bilde av f.eks DOTM.
Prøver å være konstruktiv, altså i beste mening.

Vis vedlegget 574964

801 var en konstellasjon av toppklassemusikere samlet rundt Roxy Musics Phil Manzanera, -mer enn et egentlig band.
Roxy hadde en pause, og da kom ideen til dette prosjektet.
De øvde sammen i 3 uker, for å gjøre noen få konserter sommeren -76.

Jeg har lest at dette er en av de første liveinnspillingene som ble gjort ved å plugge det meste av det som skjer rett inn i miksebordet.
Dette har den konsekvens at lyden på albumet er meget god sammenlignet med de fleste andre live-album.
Et bra brukt vinyleksemplar burde gå an å få tak i for 100-300kr.

The album was one of the first in which all outputs from the vocal microphones, guitar amps and others instruments (except the drums) were fed directly to the mobile studio mixing desk, rather than being recorded via microphones and/or signals fed out the front-of-house PA mixer.

Jeg har 2 ulike utgaver. En original fra 1976, og en reissue som er dobbel. Originalen har best lyd, hvis man finner et bra eksemplar.
Den første plata i reutgivelsen er som originalen med opptak fra Queen Elisabeth Hall, men den andre er fra prøvene i Shepperton Studio.

Etter 3 uker øving er resultatet forbløffende, og særlig kompet med Bill Mac Cormick og Simon Phillips imponerer meg.
Riktig nok kjente de fleste hverandre fra før da Manzanera og Mac Cormick kom fra Quiet Sun. Manzanera og Eno fra Roxy,
Francis Monkmann fra Curved Air og Loyd watson hadde gjort en del i samarbeid med Roxy og Eno solo.
Simon Phillips er bare 19 år, men man hører godt hva som bor i gutten, og senere førte til en formidabel CV.

Link til Phillips
https://www.google.no/url?sa=t&rct=...illips&usg=AFQjCNEVLwVC0liS49EOTvJVJl4jf646SA

Konserten inneholder materiale fra Quiet Sun, Eno, The Kinks og en rå versjon av Beatles Tomorrow never knows.
Noen kaller det Art Rock, andre Prog. Her er det energi, samspill og drive som jeg synes er av det beste i platesamlinga mi.

T.N.K. Beatles-cover.:

Takk til deg, og alle dei andre, som har tatt seg bryderiet. Det tek si tid å spele gjennom alle tipsa, særleg når jobben gjer meir av seg enn det eg hadde rekna med. Men laurdags og søndagsmorgonane spelast det, iallfall.
Dette albumet har eg aldri høyrt om, endå eg er/var Roxy-fan. Og lyden er interessant. (Elles er fyrste albumet eg veit om der bassen går rett i miksepulten Undertakers Circus: "Ragnarock", som var litt før dette, trur eg)

 

[vipa]

Marillion - Script for a Jesters Tear

Flott progrock. Hadde heilt gløymt dette bandet.

Det må du ikke glemme Arve.
Og helt enig i at SFJT må nevnes her.
Jeg vil også slå et slag for Misplaced Childhood.

Jeg synes at Derek William Dick (Fish) er en fantastisk låtskriver hvor teksten er som et lite maleri som blir skapt med en myk pensel, hør for eksempel den nydelige Lavender: l was walking in the park, dreaming of a spark
When l heard the sprinkles wisper in the hace of summer lawns. Then l heard children signing, they were running troug the rainbow... Kan Se for meg barna leke i sprinkelanlegget hvor vannet danner regnbuer i sola.
Eller blue angel hvor han beskriver møte med en gatepike så vakkert : the sky was bible black (bare der...) in Lyon When l found the Magdalene, she was paralysed in the streetlight, she refused to give her name. She wore a ring og violet bruises, they were pinned upon her arm two hundred fra ca for sanctuary and she led me by the hand.
Alt dette pakket inn i et nydelig lydbilde.
Jeg og min beste venn oppdaget dette bandet i 86 og jeg var på konserten i Skjedsmohallen i 87.
En artig detalj er at vi trodde bandet hadde eksistert lenge og at clutching at straws skiva som de turnerte med var et
Comeback. Dette var jo før internettet he he...

 

[ynot]

Marillion uten Fish er ikke det samme. Fish brukte vel sitt eget liv som utgangspunkt for det meste av tekster mens han var en del av Marillion og det er der mye av magien i det bandet lå.

En liten kuriositet:
Marillion fikk hvisnok platekontrakt pga Ian Anderson, han som er vokalist og låtskriver i Jethro Tull. Og det er forøvrig mitt favorittband, med Aqualung som tidenes beste album noen gang.

 

[vipa]

Marillion uten Fish er ikke det samme. Fish brukte vel sitt eget liv som utgangspunkt for det meste av tekster mens han var en del av Marillion og det er der mye av magien i det bandet lå.

En liten kuriositet:
Marillion fikk hvisnok platekontrakt pga Ian Anderson, han som er vokalist og låtskriver i Jethro Tull. Og det er forøvrig mitt favorittband, med Aqualung som tidenes beste album noen gang.
Vis vedlegget 575698

Interessant!

Har nevnte skive pluss et par til med JT, må innrømme at det tok litt tid før jeg "fikk dem til" men har nå fått sansen.

 

[kjellbjarne]

Seasons end er flott da

 

[kjellbjarne]

 

[kjellbjarne]

Rotet bort dvd med dream t, noen som kan hjelpe? Sangen over var med, dream acoustic eller noe

 

[BurntIsland]

Warren Zevon Transverse City 1989

Et litt underkjent album fra Zevon. Et slags cyberpunk tema album. Brukte 1800 timer i studio og de eneste som er avbildet på cover i tillegg til han selv er produsentene. Og det selv om han har et godt stjernegalleri av gjester. Selv om produksjon og lydbilde er utypisk, er det likevel et umiskjennelig Zevon album. Jeg blir aldri lei av å høre på det og legger stadig vekk merke til små (og uhyre gjennomførte) detaljer i lydbildet. Anbefales!

og en mer klassisk Zevon låt fra samme album:

 

[Steen]

Et virkelig banebrytende album:

Det åpnet veien for meg til grupper som Yes og Gentle Giant, og senere til klassisk musikk.

Slik ble også min musikalske oppvåkning. Crimson, Tull og Genesis ledet til interessen for klassisk musikk og især senromantikk og opera. Har dog aldri mistet hangen til god prog-rock, og etter å ha blitt godt kjent med italiensk prog a la PFM som godt voksen, er det dog et album som den dag i dag står som en påle. Baksiden av medaljen, eller "Il rovescio della medaglia" ga i -73 ut et album basert på Bach's "Das wohltemperierte klavier" med en, for tiden, utrolig god lyd. Her er alt en kan ønske seg av synkoper, flerstemt sang, musikere som kan sitt instrument, og referanser til tidligere storheter.

Steen

 

[Latentfreak]

Michael Krohn, Søvnløse netter. Klassisk album i ny drakt med musikerne til Stein Torleif Bjella.

 

[gismo]

Et album som har fulgt meg i flere 10 år, utgitt i 1984 og som stadig tas frem igjen og spilles da som oftest
i sin helhet. En story i form av en drøm som er spennende å følge minutt for minutt������������

Likt av mange men også blitt kritisert for å være både langtekkelig og kjedelig men for meg
er like flott å høre hver gang������������ Roger Waters debutalbum etter at han forlot Pink Floyd hvor han for meg
var det musikalske geniet! Gilmore og de andre gutta var bra på alle måter, spilte så det grein etter alle sammen
men Waters var mannen for meg������

Det å være med i drømmen til en mann i sin midtlivs-krise i 42 min har fascinert meg������
Albumet handler altså om Reg, en mann som opplever en sånn midtlivs-krisedrøm på morrakvisten������
Han har fantasier om utroskap og at han opplever en rekke spennende ting, men alt er i form av en drøm. Alle opplevelsene beskrives i realtid mellom klokken 04.30 og 05.12.

Albumet har for meg meget flotte musikalske variasjoner og stemninger som kan både tas og føles på og i tillegg så byr det
på mange flotte prestasjoner rent instrumentalt og vokalt������
En musikk-story som fenger gang på gang������������

gismo

 

[Trondmeg]

Jump says Yoko, oh no

 

[bluesbreaker]

Lou Reed TRANSFORMER
(november 1972)

En rockeklassiker.
Reeds andre soloalbum etter den selvtitulerte førsteplata, og albumene med Velvet Underground.
Det ikoniske coverbildet er av Mick Rock.

Noen sier dette er glam-rock. For meg er det likegyldig hva det kalles, for dette er ei skive som vokser langt utover genre.
Lyden er fint produsert, og interessant fra et "hifi-synspunkt".
Finnes i flere gode pressinger på ulike labels,- bl.a. Speakers Corner.

Velvet Underground, var nettopp underground til langt utpå 70-tallet, og ikke viet mye oppmerksomhet, -hverken i musikkpresse eller annen media. Det hjalp selvsagt litt på oppmerksomheten at Andy Warhol fant det nyttig å bruke dem i forskjellige sammenhenger i. f .b. med The Factory, men det var ikke snakk om noen stjernestatus.

Noen av Lou Reeds mest kjente sanger er på Transformer-albumet.
Reed tok opp igjen noen av V.U. låtene og omarbeidet dem samtidig som nye kom til.
«Walk on the Wild Side», «Perfect Day» og «Satellite of Love», bidro sterkt til at dette ble et gjennombrudd for ham som internasjonal artist.
Låt-temaer som transseksualitet, narkotika, og flere av livets skyggefulle sider var mildt sagt kontroversielle. Likevel er det nok mange pene mennesker som har trallet litt på Walk on The Wild Side uten å ha hørt så mye på teksten...

Albumet er produsert av ei stjerne som virkelig begynte å skyte fart; -David Bowie, -alias Ziggy Stardust.
Med seg hadde han fast partner og gitarist med sylskarp tone, Mick Ronson.
At disse har mer enn en finger med i spillet er lett å høre.
De hadde god kjennskap til V.U., og gjorde egne versjoner av f.eks. White Light/White Heat på sine konserter med Ziggy S. and The Spiders from Mars.

Da albumet kom ut, var det blandede kritikker.
Anmelderen til RollingStone Magazine kalte det "artsyfartsy kind of homo stuff"
(Det var nok ikke helt som det han var vant til !)

Senere ble Transformer kåret som nummer 55 på NMEs liste over verdens beste album.
I 2003 ble albumet nummer 194 på magasinet RollingStones liste over de 500 beste albumene.
Det ligger også på Q Magazines liste over de 100 beste albumene.

På min liste er den alltid topp 10,
(- selv om den lista på gode dager kan bli i overkant lang)

"According to Reed, Warhol told him he should write a song about someone vicious.
When Reed asked what he meant by vicious, Warhol replied, "Oh, you know, like I hit you with a flower", resulting in the song "Vicious".

Hør hvilken effekt Ronsons barberblad-gitar har på uttrykket.

 

[Audiophile-Arve]

Har vandra framover på innlegga, og fann Shawn Colvin, ein artist eg ikkje kjende til. Låtar eg i utgangpunktet likte som originalar, men her tilførast det dimensjonar eg ikkje har merka før. Flott lyd også, trass i visse manglar i Spotify. Oppdagingsferd er tingen på ein dag med dårleg ver.

 

[Hovland]

Tiltredes absolutt. Gitarspillet til Eric Clapton er helt fenomenalt, og platen er fri for den sure bitterheten som har preget mye av det Roger Waters har gjort.

 

[utgatt25555]

Et album som har fulgt meg i flere 10 år, utgitt i 1984 og som stadig tas frem igjen og spilles da som oftest
i sin helhet. En story i form av en drøm som er spennende å følge minutt for minutt������������

Vis vedlegget 575857

Likt av mange men også blitt kritisert for å være både langtekkelig og kjedelig men for meg
er like flott å høre hver gang������������ Roger Waters debutalbum etter at han forlot Pink Floyd hvor han for meg
var det musikalske geniet! Gilmore og de andre gutta var bra på alle måter, spilte så det grein etter alle sammen
men Waters var mannen for meg������

Det å være med i drømmen til en mann i sin midtlivs-krise i 42 min har fascinert meg������
Albumet handler altså om Reg, en mann som opplever en sånn midtlivs-krisedrøm på morrakvisten������
Han har fantasier om utroskap og at han opplever en rekke spennende ting, men alt er i form av en drøm. Alle opplevelsene beskrives i realtid mellom klokken 04.30 og 05.12.

Albumet har for meg meget flotte musikalske variasjoner og stemninger som kan både tas og føles på og i tillegg så byr det
på mange flotte prestasjoner rent instrumentalt og vokalt������
En musikk-story som fenger gang på gang������������

Vis vedlegget 575858

gismo

Har to (minst) vinyl utgaver av det albumet der, bl.a ett med en svart sladd over damens flotte bakdeler.. uten som her! Har hengt med en stund den der ja

mvh

 

[slowmotion]

Colosseum Live bør vel nevnes i denne sammenhengen.

Selv foretrekker jeg LP-utgaven, dobbelt album, selv om CDen har flere spor.

 

[ptb]

Et album som har fulgt meg i flere 10 år, utgitt i 1984 og som stadig tas frem igjen og spilles da som oftest
i sin helhet. En story i form av en drøm som er spennende å følge minutt for minutt������������

Vis vedlegget 575857

Kan jo legge til, som en del av historien, at Waters gav de andre PF-medlemmene valget mellom å fortsette å arbeide med utkastet til denne platen eller utkastet til The Wall. Uansett valg ville Waters gjøre soloplate av den som ble forkastet.

 

[Karl_Erik]

Colosseum Live bør vel nevnes i denne sammenhengen.

Vis vedlegget 575917

Selv foretrekker jeg LP-utgaven, dobbelt album, selv om CDen har flere spor.

Absolutt - dette er et historisk album. Det er dessverre veldig mange gamle vinyleksemplar som har blitt skadet på grunn av en feil på innercover, har jeg fått inntrykk av.
En utdyping av min fascinasjon

 

[osc]

Denne må være med. Dette var noe helt nytt i norsk rock etter min mening.

 

[bluesbreaker]

Tom Tom Club 1981
En form for elektronisk popmusikk med paret Weymouth/Frantz fra Talking Heads. Et slags sideprosjekt m flere involverte.
Et enormt rytmisk driv, og mange originale og morsomme påfunn preger denne musikken. Ei plate for det gode humøret.
Deres mest kjente låter som Wordy Rappinghood og Genius of Love er her. Dessuten en versjon av Drifters; Under The Boardwalk.
Meget dyktig utført av drevne musikere og meget god lydproduksjon,-innspilt i det kjente Compass Point Studio på Bahamas.

 

[vipa]

Et album som har fulgt meg i flere 10 år, utgitt i 1984 og som stadig tas frem igjen og spilles da som oftest
i sin helhet. En story i form av en drøm som er spennende å følge minutt for minutt������������

Vis vedlegget 575857

Kan jo legge til, som en del av historien, at Waters gav de andre PF-medlemmene valget mellom å fortsette å arbeide med utkastet til denne platen eller utkastet til The Wall. Uansett valg ville Waters gjøre soloplate av den som ble forkastet.

Har hørt samme historien, men da med valget mellom pros and cons og final cut (?)