Bob Dylan - En liten Hi-Fi mann?
- Trådstarter RJEL
- Startdato
Er langt på veg einig når det gjeld poeten Bob, men melodiane og arrangementa er ikkje særleg meir avanserte enn Kurt Foss & Reidar Bøe. Eller Prøysen.
For å vere mindre provoserande, er nok mange melodiar innan R&B, soul eller negro spirituals fullt på høgd med Bob sine.
Visst har det så! Om ikkje, kva anna skulle vel ha med kvaliteten på melodien å gjere?
Helt sikkert, du kan legge rock´n´roll til den listen også..ja tilogmed innen pop finner du sikkert melodier som er på høyden 
Men det betyr vel heller ikke at du mener at innen disse genrene er melodien underlegen teksten og fungerer som mer garnityr? Eller misforsto jeg nå?
Jeg, som svært glad i Dylan, kan gå med på at His Bobness har en vokal som ikke er like lett å elske for alle - men svake/underordnede melodier? Come on!
Mannen har spyttet ut klassikere i 40 år! Den store forskjellen er at han er en stor historieforteller i tillegg til låtskriver!
O.
Men det betyr vel heller ikke at du mener at innen disse genrene er melodien underlegen teksten og fungerer som mer garnityr? Eller misforsto jeg nå?
Jeg, som svært glad i Dylan, kan gå med på at His Bobness har en vokal som ikke er like lett å elske for alle - men svake/underordnede melodier? Come on!
Mannen har spyttet ut klassikere i 40 år! Den store forskjellen er at han er en stor historieforteller i tillegg til låtskriver!
O.
1. Det er ikkje nødvendigvis samanheng, men veldig ofte likar eg melodiar som ikkje er "for enkle".
2. Oi! Nesten uråd å svare på, men der er nokre kvalitetskriteria for ein "låt" (og ikkje berre ei melodilinje) eg treng for å unngå å verte lei:
- "attkjenningsaspektet"
- eg slit både med lange jazzsoloar og skalaøvingar, dersom ikkje det er "memorabelt" (at eg klarar å hugse temaet/melodilinja)
Dette funkar IKKJE åleine. Ingen tvil om at "Bæ bæ, lille lam" er lett attkjenneleg/memorabelt, men det vert for opplagt, eller så har eg høyrt det for mykje i oppveksten.
- "det uventa"
- Dette kan forsåvidt vere rimeleg lett å spå på førehand, t.d. innan sterkt regelbundne musikksjangarar som t.d. tolvtaktarsblues, men det skal vere eit "brot", t.d. ein septimakkord, ein synkope
- Variasjonen over tema.
- Kan også vere ein progressjon, ein cresendo eller ei tematisk stiging eller fortetting.
-Takt og rytme. Er dette nedtona, slik folkemusikkhalvtimen var frå min bardoms radio, mister eg interessa.(Eg likte faktisk ikkje hardingfele før ein klassekamerat av meg spelte ein slått, medan han trampa takta. Då forstod eg heile vitsen med slåtten) Også vestlandsk salmesong frå siste hundreåret har hatt ein sørgjeleg tendens til å tone ned takta, og "dvele" eller lage "krull" på melodien. Gørrkjedeleg, og heilt sikkert eit utslag av at det var syndig å danse, altså måtte takta - stimulansen til dansen, appellen til hjartet - tonast sterkt ned.
Så finnest det ein del sterke unntak av ein eller to av desse aspekta. Men då brukar oftast det tredje aspektet vere sterkare.
Du har naturlegvis rett. Eg speler helst Dylan sjølv. Og så har eg sansen for omsetjingane til norsk som Åge Aleksandersen framførte på eige album, spesielt times they are chaning
Det fine med Dylan er at han er så enkel (somme vil seie banal) i melodiane at ein middels 6.klassing kan lære seg grepa og framføre songane. Såleis kan dei tolkast, og det er noko av det flottaste - då kan ein sjølv vektlegge det som personleg er vurdert som viktig.
;D
Det var det som manglet!
Men klart smaken er individuell, delt og gud vet hva..men lurer på om ikke det går an å kvalitetsvurdere musikk likevel..historien gjør det delvis for oss, men ikke alltid.
Uansett, å krangle litt om Dylan er alltid givende.
O.
Det var det som manglet!
Men klart smaken er individuell, delt og gud vet hva..men lurer på om ikke det går an å kvalitetsvurdere musikk likevel..historien gjør det delvis for oss, men ikke alltid.
Uansett, å krangle litt om Dylan er alltid givende.
O.
Det vart vel litt verre etter Knocking on heavens door....du har nok rett i det. Men berre vi kan unngå F-grep, er det forbløffande kva ein 6.klassing kan klare....
Dirge?
- Ble medlem
- 24.10.2005
- Innlegg
- 7.597
- Antall liker
- 10
De tenker nok på den danske superstjernen Jodle-Birge.
http://www.gravsted.dk/person.php?navn=jodlebirge
Helt riktig. En fantastisk sang. Laget FØR Slow Train Coming...Wedding Song på samme skive er motstykket til Dirge og minst like fantastisk. Og sikkert meget velegnet for klasserommet ;D
Og siden Arve har Den Store Sangboka med enkle Dylan-sanger før Slow Train Coming(med noter for gitar og piano) for 6 klassingene parat, så antar jeg du finner det meste fra Blood on the tracks og Desire der også? Enkle greier dette også...både med tanke på melodi, arrangement og tekst.
(fantastiske skiver rolfozzy!)
O.
Og siden Arve har Den Store Sangboka med enkle Dylan-sanger før Slow Train Coming(med noter for gitar og piano) for 6 klassingene parat, så antar jeg du finner det meste fra Blood on the tracks og Desire der også? Enkle greier dette også...både med tanke på melodi, arrangement og tekst.
(fantastiske skiver rolfozzy!)
O.
Elvis er Kongen som massekulturelt fenomen, det er helt klart.
Som komponist, låtskriver og stemme med noe som helst på hjertet var han ingenting.
Beatles var et koselig og søtt popband uten nerve. Fine sanger. Jada.
Exile on main street og en rekke andre Stones-skiver ville blitt valgt her i huset fremfor disse sukkertoppene any day.
Dylan svever pent over begge deler, bare i kraft av å være relevant i 4 tiår.
O.
Som komponist, låtskriver og stemme med noe som helst på hjertet var han ingenting.
Beatles var et koselig og søtt popband uten nerve. Fine sanger. Jada.
Exile on main street og en rekke andre Stones-skiver ville blitt valgt her i huset fremfor disse sukkertoppene any day.
Dylan svever pent over begge deler, bare i kraft av å være relevant i 4 tiår.
O.
Ser ingen grunn til å tilføye noen ting som helst, og det er ikke så ofte det skjer...Elvis er Kongen som massekulturelt fenomen, det er helt klart.
Som komponist, låtskriver og stemme med noe som helst på hjertet var han ingenting.
Beatles var et koselig og søtt popband uten nerve. Fine sanger. Jada.
Exile on main street og en rekke andre Stones-skiver ville blitt valgt her i huset fremfor disse sukkertoppene any day.
Dylan svever pent over begge deler, bare i kraft av å være relevant i 4 tiår.
O.
Stones var bra. På sekstitallet og tidlig syttitall. Toppen nådde de vel med de fem skivene som Jimmy Miller produserte. Beggars Banquet 1968, Let it Bleed 1969, Sticky Fingers 1971, Exile on Main Street 1972, Goats Head Soup 1973. Etter det syns jeg det har vært så som så. En og annen låt innimellom.
Vi er på linje når det gjeld Stones, feite riff, solid rock og skikkeleg driv om enn tekstane ikkje er av same format som Bob.
Men kvifor har ingen nemnt Bruce Springsteen, Zappa, Tom Waits? Her er gutane med mykje på hjartet. Dei skriv også langt meir spenstige melodiar (altså musikk) enn Bob.
Fordi denne tråden handler om Bob Dylan Arve ;D
Og så var det en kjetter som underkjente de musikalske kvalitetene i hans arbeid, og det kunne jo ikke gå upåaktet hen
Men jada, Frank, Bruce og Tom har sine udiskutable kvaliteter(og plass i samlingen) de, men langt fra sammenlignbart selvsagt. Men nok til at de fortjener sine egne tråder..
Hører forøvrig på konserten fra Royal Albert Hall 17 mai 1966 nå, snart skal Bob komme ut på scenen etter det første settet...and kick some serious butt ;D
Med litt flaks får jeg Modern Times i dag, men isolert og invalid som jeg er for tiden er jeg avhengig av gode hjelpere.
O.
Og så var det en kjetter som underkjente de musikalske kvalitetene i hans arbeid, og det kunne jo ikke gå upåaktet hen
Men jada, Frank, Bruce og Tom har sine udiskutable kvaliteter(og plass i samlingen) de, men langt fra sammenlignbart selvsagt. Men nok til at de fortjener sine egne tråder..
Hører forøvrig på konserten fra Royal Albert Hall 17 mai 1966 nå, snart skal Bob komme ut på scenen etter det første settet...and kick some serious butt ;D
Med litt flaks får jeg Modern Times i dag, men isolert og invalid som jeg er for tiden er jeg avhengig av gode hjelpere.
O.
Liker godt både Tom Waits og Frank Zappa. De kommer ikke langt etter Dylan, men dog etter. Springsteen er vel noe etter disse igjen. Dette er min subjektive mening.
At disse har/har hatt mer på hjertet enn Dylan, og vil sette like store spor etter seg i musikkhistorien har jeg ingen tro på.
Hadde ikke Springsteen slått så kraftig gjennom med Born in the USA, hadde han nok vært en ganske perifer artist i dag. Den har han levd lenge på.
Like godt å nemne klassikaren: Born to run. Taktfast og rockete, utan visekunstnerlege ambisjonar.Bruce Springsteen med langt mer spenstig musikk enn Dylan? Eksemplifiser gjerne....
Treng du fleire?
S
slowmotion
Gjest
Jepp! Her er vi helt enige....
( for en gangs skyld, hehehe ;D )
1. Einig, så lenge vi snakkar om tekstar... Zappa er langt meir avansert i melodi og arrangement, svært intrikat, og krevjande - men ikkje verre enn at det går an å få med seg. Waits er framføraren - eit uttrykk som er så eineståande at det overgår Bob, sjølv om han sjølvsagt har NOKO ANNA enn Bobben på hjartet....
Springsteen er nok smågut her. Men han har gjort svært mykje bra. Tenderer til å bli bobbisk på Nebraska, og er minst like mykje livepersonlegdom som Bob, har eg høyrt (har ikkje sett nokon av desse live)
2. Der trur eg ikkje eg er einig....men kanskje i litteraturen og den "generelle" pop-kunsten?
3. Rimeleg tynn hypotese, tykkjer eg. Men det er ei skam at det amerikanske pubilkum ikkje er i stand til å oppfatte ironi....
S
slowmotion
Gjest
Hmmm, skummelt..... Arve kan lese tankene mine.....
Springsteen hadde vel sitt høydepunkt på Born to Run. The River var også bra når den kom,men den har nok ikke tålt tidens tann så godt som Born to Run. Så kom gigantsuksessen Born in the USA. Springsteen klarte ikke å følge opp den og har siden vært ganske middelmådig.
Frank Zappa var jo veldig bra, var som sagt, langt fra så lett tilgjengelig som Springsteen og Dylan. Var i en helt egen musikksjangre. Sikkert ikke så mange som visste hva de dansa etter på discoen rundt omkring når Bobby Brown kom over høytaleren. Han hadde sarkastiske og provokative tekster.
Tom Waits. Swordfishtrombone og Rain Dogs. To mesterverk. Han har også sitt helt egne musikalske univers. Bygger kanskje mer på europeisk tradisjon som Berthold Brecht ? I november kommer det en tripple cd med han. Gleder meg.
Det er ikke lange opphold mellom de gangene Zappa og Waits roterer i spillern min.
Springsteen blir ikke ofte spilt.
Forøvrig hadde vel Neil Young og Lou Reed også fortjent en plass her.
Men ingen av disse kommer opp mot Dylan.
Frank Zappa var jo veldig bra, var som sagt, langt fra så lett tilgjengelig som Springsteen og Dylan. Var i en helt egen musikksjangre. Sikkert ikke så mange som visste hva de dansa etter på discoen rundt omkring når Bobby Brown kom over høytaleren. Han hadde sarkastiske og provokative tekster.
Tom Waits. Swordfishtrombone og Rain Dogs. To mesterverk. Han har også sitt helt egne musikalske univers. Bygger kanskje mer på europeisk tradisjon som Berthold Brecht ? I november kommer det en tripple cd med han. Gleder meg.
Det er ikke lange opphold mellom de gangene Zappa og Waits roterer i spillern min.
Springsteen blir ikke ofte spilt.
Forøvrig hadde vel Neil Young og Lou Reed også fortjent en plass her.
Men ingen av disse kommer opp mot Dylan.
- Ble medlem
- 14.07.2003
- Innlegg
- 790
- Antall liker
- 6
Og Kurt Weill, mens vi er der.
Edit: Har av en eller annen grunn ikke fått med meg nyheten om denne trippelutgivelsen, takk for tipset. Håper den blir tilgjengelig på LP.
Z
Zomby_Woof
Gjest
Et punkt skiller elementenes plass i det totale bildet hos Zappa og Dylan.
For Zappa var musikken målet. Tekstene var, etter hans egne utsagn, ment som et middel til å fange oppmerksomhet for musikken. Han beskrev tekstene nærmest som venstrehåndsarbeid. Ikke at de er uten kvaliteter, for all del. Men selv jeg kommer til å smile hvis noen fremmer hans kandidatur til Nobels litteraturpris. Zappa var først og fremst komponist, og en av det forrige århundres største.
For Dylan derimot, virker musikken som et virkemiddel i tekstenes tjeneste. Derfor er de enkle melodiene hensiktsmessige. De er gode, men vurdert selvstendig er de ikke stor kunst i mine ører. Jeg må nok si meg enig med Arve her.
For Zappa var musikken målet. Tekstene var, etter hans egne utsagn, ment som et middel til å fange oppmerksomhet for musikken. Han beskrev tekstene nærmest som venstrehåndsarbeid. Ikke at de er uten kvaliteter, for all del. Men selv jeg kommer til å smile hvis noen fremmer hans kandidatur til Nobels litteraturpris. Zappa var først og fremst komponist, og en av det forrige århundres største.
For Dylan derimot, virker musikken som et virkemiddel i tekstenes tjeneste. Derfor er de enkle melodiene hensiktsmessige. De er gode, men vurdert selvstendig er de ikke stor kunst i mine ører. Jeg må nok si meg enig med Arve her.
Jeg må nok si at det jeg har i hylla mi med Zappa er nok de som er lettest tilgjengelig. Rockutgaven av Zappa. At han er stor som komponist er det vel ingen tvil om. Har liksom planer om å gå videre med Zappa, men ikke blitt noe foreløpig. Det er så forbanna mange huller som skal fylles.