Det er da temmelig urimelig å forvente at Pedersen og andre AUFere skulle gå til væpnet aksjon mot terroristen, selv om våpen var tilgjengelige. At man kunne disponert fergen annerledes er det liten tvil om, men om man evnet å gjøre det er noe annet. Det var flukt som stod i hodene på dem, og kapteinen hadde fått sin kone skutt.
Likevel ble det tatt beslutninger på merkelig grunnlag. Pedersen var overbevist om at det var gjennomført et militærkupp i Norge, med støtte fra politiet. En slik tanke burde være komplett umulig i dette landet, spesielt om man i noen år har hatt omgang med landets øverste politiske ledelse. Og selv om tanken slo ned i hodet der og da, burde man skjønt at den hadde en merkelig klang da den ble avgitt som forklaring på at man dro avsted med båt og bil, til man ble kommandert til å kjøre til politiet i Hønefoss.
Det er trist at Torbjørn ikke ble anvendt som mellomstasjon for ungdommene på øya. Flere som kviet seg for å svømme over ville kanskje tatt sjansen om de hadde sett Torbjørn et stykke fra land, med luken nede (noe som er fullt mulig med et landgangsfartøy). Luken kunne vært vendt bort fra øya, slik at ungdommene kunne kommet seg opp fra vannet uten å behøve å frykte for å bli et større mål for terroristen enn de var mens de svømte.
Og det er også trist at Torbjørn ikke var tilgjengelig for Delta da de sveipet innom Utvik første gang, før de stakk av frykt for at terroristen hadde medhjelpere på land.
Men det er tristesser i fleng å gjøre regnskap med fra den dagen, og etterpåklokskap er lite verdt. Det ble gjort en stor feilvurdering rundt bruken av Torbjørn, og det er forferdelig for dem som mistet barna sine - derfor er det også forståelig at de styrer sin frustrasjon mot akkurat den handlingen. Foreldrene føler et konstant "hva om?" som tynger dem, mens de forsøker å forestille seg hva barna gjennomgikk.
