Jeg tenker på god lyd i tre dimensjoner egentlig:
- Klang, at det ikke låter for lyst eller mørkt.,akustiske instrumenter låter riktig. Mann- og kvinnestemmer får riktig brystklang.
- Dynamikk, en pluselighet som stopper og starter lynkjapt og uten kunstig etterslep.
- Transparens, innsyn og perspektiv i lydscenen, et vell av detaljer uten fokus på detaljer.
Det er ikke enkelt å lykkes på disse tre parametre samtidig. Eksempelvis kan høyt nivå i diskanten kan gi sterkere illusjon av dynamikk og pinpointing, men på bekostning av klang. Det samme kan forvrengning, da koster det i tillegg i form av redusert transparens. Jeg har mange ganger gjort endringer i oppsettet, konstatert at nå låter det bedre, men alas etter noe tid erkjennes at det gjaldt kun utvalgte album eller sjangre.
Jeg har funnet at det gir bedre resultat å lytte etter hvordan det ikke låter, fremfor hvordan det låter. Dvs prøve å fjerne signatur fremfor å tilstrebe signatur. Minst mulig støy og forvrengning. Best mulig signal støyforhold. Tilstrekkelig forsterkerkraft.
Hva som er viktigst av klang dynamikk og transparens er en smakssak og like mye på alle parametre får man ikke. «Your mileage may vary». Jeg har prioritert høyttalere som gir det som er viktigst for meg først klang, dernest tranparens og til sist dynamikk. Deres iboende dynamiske svakheter har jeg forsøkt å kompensere for med mye kraft og dynamikk på forsterkersiden.
At anlegget er plassert i et godt rom er også en vesentlig rammefaktor for hva som som er oppnåelig.