Jeg liker våre forfedres kloke definisjon av hva idrett er for noe, hvilket også var årsaken til at de var så glade i brettspill. Vikingene spilte hnefatavl, og deres etterkommere kastet seg over skaktavl.
Går vi tilbake til slutten av 1800-tallet, så ser vi hvordan sport-konnotasjonen blandet seg i forståelsen av ordet idrett. Sport kom inn fra engelsk, delvis utfra forståelsen av "oppdragende legemsøvelser."
Men vårt eget språk har en rikere opplevelse av ordet idrett, og den går helt tilbake til brave vikinger, som satte stor pris på både åndelig og fysisk fostring.
idrott - betegner både åndelig og legemlig
ferdighet, i opprinnelig norrøn forståelse av ordet. Det er særnordisk, og derfor verdt å ta vare på, og det er sammensatt fra to ord - id og drott.
Oldnorsk id skal vi ta alvorlig, det dukket opp i mange ord, som idig, i betydning flittig; og idast, i betydningen å gjøre seg umake, å gid(d)e.
Drott kan vi også ta alvorlig, for det betyr kraft og utholdenhet, fra drottr.
Men det viktige her blir da ordet idrettsmann, som kommer fra idrottamadr ....
Her legger vi inn en trommesolo.
Det ordet forstod vikingene som "mann i besittelse av åndelige eller legemlige ferdigheter." Og en idrott gjorde det mulig å vise frem slike ferdigheter.
Slike menn visste vikingene å sette stor pris på, og det har også årets Peer Gynt jury gjort. (Denne diskusjonen dukker opp hver gang Carlsen får en utmerkelse som enkelte mener kun skal gå til idrettsutøvere.)
QED
Disse ble skåret ut i Trondheim, og ble funnet nesten syv hundre år etter nord i Storbritannia. (Nå er det noen sleipe islendinger som har kommet opp med merkelige grunner til hvorfor de er fra Island, men det er de ikke. Legg merke til berserkeren til høyre som biter i skjoldet, høy på fleinsopp. Nå må jeg ha en Nøgne Ø Porter.)