Din musikalske reise

[friedman]

Det kan være litt morsomt å se hvordan den musikalske reisen gjennom årene har vært for forumdeltakerne.

Hvordan ser din musikalske reise ut fra ungdomsårene og frem til idag?

Jeg kan starte med min egen snirklende sti;
Fra jeg var omtrent 11-12-13 år var det puddelrockere som Twisted Sister, Europe, Bon Jovi, W.A.S.P, Accept osv. som var det helt store (jepp, født på 70-tallet, oppvokst på 80-tallet ), samt også en andel radiopop med Vidar Lønn Arnesen fra dette gyldne tiåret. Derfra gikk veien til seriøs dyrking av 60-70-talls storheter som Jimi Hendrix, Black Sabbath, Ozzy Osbourne, Led Zeppelin og Deep Purple. Var utvilsomt født 25 år for sent! Det var ganske heftig å dra de samme riffene som Jimi og Toni Iomi på gitar'n. Etterhvert tok jeg igjen tiden. Metallica og Guns'n Roses, og deretter Red Hot Chili Peppers, Pearl Jam, Faith No More og Rage Against the Machine var det som snurret flittigst. Alle lommepengene gikk til høyt prisede CD'er! Jeg var vel kommet i siste del av tenårene da jeg for første gang begynte å handle litt jazz og klassisk. Nyskjerrig og musikkelsker som jeg alltid har vært, fattet jeg raskt potensialet i denne musikken. Det gikk stort sett i billig Naxos. I 20-årene var det imidlertid Tom Petty, Travelling Wilburys, Bob Dylan, Pink Floyd, Stevie Ray Vaughan, David Bowie, Cornelis Vreeswijk, REM, Rolling Stones, The Beatles og mye annet som fenget mest. Også litt samtidsrock som Radiohead ble det lyttet til, selv om jeg alltid har hatt fundamentet i litt eldre rock og aldri vært spesielt eksperimentell. Jeg begynte å kjøpe en del klassiske kvalitetsinnspillinger både innenfor klassisk og opera i studentårene. Ikke mange, men en liten samling ble det. Kjøpte og leste meg opp på Gramophones Classical Good CD Guide (1998)! Siste 5-6 årene har det vært artister som Frank Sinatra, Elvis Presley, Grant Lee Buffalo, Johnny Cash, Michael Jackson og i særdeleshet Van Morrison og Bob Dylan som har dominert CD-spilleren. Først de siste par årene har klassisk musikk tatt stadig mer spilletid, og i en del måneder nå vært nesten altoppslukende. Dette har resultert i hundrevis, kanskje så mye som tusen faktisk, av nye cd'er innenfor sjangeren i løpet av et par år.

Det er fantastisk mye bra musikk innen omtrent samtlige sjangere, og det har vært mye livskvalitet i å finne frem og lytte til denne. Mange gode (og noen vonde 8)) opplevelser fra ulike epoker er for meg uløselig knyttet til musikken jeg lyttet til, og det er liten tvil om at musikk har vært og er en viktig del av livet. Idag har jeg en sterk følelse av at det er innenfor den klassiske sjangeren de neste musikkårene mine vil orientere seg rundt... Jeg er uten tvil blitt helfrelst.

Det var min musikalske reise!

 

[Wright]

I korte trekk, temmelig fritt etter hukommelsen:
Wright er 3-4 år gammel, Berlin-muren faller, i barnehaven spilles det Grieg. Og danses, må vite. Tror ikke jeg hadde rosa tyllskjørt i dansingen – men garanterer intet. Dovregubbens hall og andre svisker fra Peer Gynt-suiten. Om ikke annet førte det til at jeg fikk min første klassisk-CD i god tid før barneskolen; når far skaffet første CD-spiller insisterte jeg på at denne måtte med. I etterkant ser jeg at den valgte innspillingen ikke var noen stor hit, men treffer ikke på grullgruber uten å gjøre noen bommerter her og der.

Derefter bærer det over et hav, til England. Nesten som i Tristan og Isolde, altså. Bortsett fra at vi kom fra andre siden – og dro frivillig. I alle fall begynte jeg på en privatskole, og som seg hør og bør ble jeg iført hvitt tennisantrekk og sendt på pianotimer (ikke samtidig). Spilte sågar solo i St. Olavs kirke (Sjømannskirken), men tror ikke det låt noe særlig. Strauss var kult. Om det var Richard eller Johann tok jeg neppe særlig hardt på.

Gjennom ungdomsskolen og mye av videregående var jeg en slamp med el-gitar, rørforsterkere, Hendrix, Knopfler – og jeg tror jeg slet ut en del Pink Floyd-CDer.

Klassisk var innom av og til, men aldri det helt store utover at det var greit å lese til. Inntil jeg fant ut at Sibelius-tonedikt kunne sluke all oppmerksomhet, og prøvde meg på en og annen live-konsert. Fant også frem til biblioteket; «This will prove a brave kingdom to me, where I shall have my music for nothing.» Bach tok plutselig det meste jeg hadde av oppmerksomhet; at noe så logisk kunne være så vakkert visste jeg ikke. Ble spesielt glad i cello-suitene, kort vei derfra til en forelskelse i Jacqueline du Pré. Da kjøpte jeg like godt min egen cello – den fusker jeg stadig på. En eller annen gang i denne perioden ramlet jeg også borti opera. Tror jeg ramlet ned i gryta egentlig. Der trives jeg godt.

Nå roper Brünnhilde, jeg må løpe.

 

[Valentino]

En sirkel.

Min første musikalske erindring er 3. sats av sjueren: - Hva er det, Far?, spurte sjuåringen. - Beethoven.

Senere ble det musikkskole og altsaksofon og Ellington og Hodges iblandet litt men ikke mye rock og pop. Den første platen jeg kjøpte selv var Bob Marley Live at the Lyceum. Jeg kjøpte ikke mye plater i ungdomsårene, Fars spolebånd holdt i mengder, og Ti i skuddet og de ukentlige musikkvideoprogrammene var nok listesøl.
Etter militæret falt jeg i "alternative American", som R.E.M. og Los Lobos var i 1985. Etter alt for mye BEAT-indusert Texasblues vet jeg ikke hvorfor jeg kjøpte Guldas innspilling av KV466, men den vinylplaten spilte jeg i filler. Og siden jeg fikk meg en turnusjobb kunne jeg gå på biblioteket og høre, og kjøpe plater hos Skei på Sandnes.
Senere, i Oslo, fikk jeg strykekvartettkick (Takk til Franco Serblin!), og siden har jeg utvidet og dypdykket. Nåværende kick er Wagner. Forrige var Boulez.

 

[Bx]

Først kjøpte jeg Sladest. Så Beatles. Samtidig dro mine søstre inn i huset: Pink Floyd, Led Zeppelin, Uriah Heep, Manfred Mann, Fletwood Mac, Jethro Tull, Prudence, Elton John, Paul Simon og en hel haug andre. Det har sine fordeler å ha storesøstre som dater enda større gutter - med sans for musikk!

For egen del så ble det en god del Pink Floyd, en god del av det som var i vinden blant mine jevnaldrene. Inkludert en del silkepop som jeg sliter med å like i dag. Høydepunktet og det mest personlige og omfattende veivalget var nok et solid dypdykk i Reggaens verden. Kjøpte det meste jeg kom over fra Bob Marley. Prøvde meg på Peter Tosh og Jimmi Cliff også. Men Reggae er nå en gang Bob Marley.

Synes mye av det jeg likte da jeg var tenåring svinger i dag også. I den grad jeg har utviklet meg musikalsk så har jeg heller blitt mer allsidig enn mer kresen (bortsett fra lydkvaliteten da). Det mest spennende bekjentskapet i kulturåret i Stavanger var definitivt Wagner med Tristan og Isolde. Maratonkonsert på en helt vanlig onsdags ettermiddag i en travel uke. I prinsippet en opera, men gjennomføringen var solister som sto på en scene og sang - uten kostymer og uten kulisser. Allikevel kan jeg se for meg historien fortsatt. Hadde aldri hørt den før. Wagner tar tid og jeg var forberedt på at dette ville kreve konsentrasjon og litt tålmodighet. Men jeg var bergtatt etter den første 1/2 timen. Og siden gikk klokken fort. Dette var melodiøst og spennende på mange plan. Det blir nok mer Wagner her i gården.

På den klassiske fronten forøvrig så er jeg svært glad i Mozart. Og opera. Men nå er jeg kommet til et sted i livet der jeg setter pris på musikk i de fleste sjangre såframt det er: a) melodiøst, b) ikke for banalt, c) framført av dyktige musikere og d) at lydkvaliteten ikke er så dårlig at det ødelegger formidlingen. Jeg kan til og med kose meg med køntri og listepop - bare det er gjort bra gjort og er ekte vare.

Skal på U2 konsert til uken. Tror kanskje Bono er blitt litt for full av seg sjæl til at dette kan matche Trisdan og Isolde, men de har jo en fantastisk katalog så jeg krysser fingrene. Stemmen til Bono og gitarriffene til the Edge er noe av det mest signaturiske som har kommet opp i min tid som musikklytter og jeg digger begge.

 

[otare]

Startet i Vikersund guttemusikk i 1960 og spilte trompet i 14 år (ikke i Vikersund). I et annet skolekorps jeg spilte i hadde vi en ambisiøs dirigent som lot oss spille både Suppé, Verdi og Grieg. Tenker med gru på hvordan det låt for de stakkars tilhørerne (som bet tenna sammen og smilte tappert). Lærte å lese noter og forstå tonenotasjon gjennom skolekorpset.

Når det gjelder å høre på musikk startet jeg vel i praksis i 1963 med "She loves you". The Beatles ble min musikalske oppvåkning. Og jeg hører på The Beatles fremdeles. Gjennom 60-tallet ble det stadig mer og mer spennende grupper som formet min musikalske smak. Var veldig "hekta" på engelsk gitarblues rundt 1967 da jeg hørte mye på John Mayall (ikke dårlig for en 14-åring?). Derfra ble det grupper som tidlig Deep Purple (synes fremdeles at The Book of Taliesyn er Purples beste album, men jeg har jo ike hørt alt - falt av etter Deep Purple in Rock som jeg synes er rimelig "harry"), Led Zeppelin, King Crimson, Cream, Yes, Fairport Convention, Pink Floyd etc. som rådet grunnen. Jeg ble, merkelig nok, aldri noen Rolling Stones-tilhenger.

Så, på begynnelsen av 70-tallet, begynte jeg å vende meg mot klassisk musikk. Det var vel en kombinasjon av at jeg syntes pop og rock ble litt for begrensende, jeg hadde lyst til å høre litt mer utfordrende klanger, jeg begynte å spille gitar (klassisk må vite) og at jeg traff en lærer på gymnaset som var ekstremt interessert i klassisk musikk og jeg begynte å frekventere hans samlig (som allerede da var på flere tusen LPer).

Jeg kjøpte mine første klassiske LPer i 1974 - Brahms symfonier med Istvan Kertesz og Webers "Der Freischütz" med Carlos Kleiber (jeg hadde bra smak allerede da ). Jeg konverterte omtrent fullstendig til klassisk rundt 1975, men jeg hører fremdeles på mine "barndoms favoritter". Har hatt forskjellige "diller" i perioder. For et par år siden var jeg i "Fairport Convention modus" og hørte dem igjen og igjen. Nå blir det mest Richard Thompson av de gamle Fairport-heltene (men Dave Pegg er en fantastisk bassist). Og jeg gjenhører stadig mange av mine gamle favoritter. Har stødig kjøpt meg opp på Procol Harum (Grand Hotel er et veldig bra album), og i forrige uke kjøpte jeg det jeg manglet av John Lennon. King Crimson er en gjenganger. Og innimellom setter jeg på tyngre ting, som f.eks. Colosseum (Colosseum Live må være noe av det tøffere som er lagd av konsertalbum).

Vender tilbake til pop/rock med jevne mellomrom, men det blir veldig lite i forhold til klassisk musikk. Det blir mest gjenhør med gamle favoritter, og ikke så mye utforsking av nye ting. Det som er spennende med klassisk musikk er at det er så mye å oppdage. Selv om man har holdt på i over 35 år er det stadig nye spennende komponister og verk man kan høre. Jeg har f.eks. aldri før hørt en opera av Telemann (som nå spiller i bakgrunnen mens jeg skriver dette), men det hører jeg at jeg må prøve å rette på, for det er fantastisk bra!.

Trodde i en periode at jeg var interessert i hifi, men har oppdaget at jeg bare er interessert i at det spiller så bra at det ikke kommer i veien for musikken. Om det er mulig å hente litt mer ut av høyttalerne med å bytte kabler, eller om en forsterker spiller litt bedre enn en annen er uinteressant så lenge den jeg har er god nok. Kan være at jeg flytter på definisjonen av hva som er "bra nok", men jeg er ikke en som bytter komponenter hele tiden. Høyttalerne i lytterommet har jeg hatt siden 1986 (Quad ESL-63), høyttalerne på hytta har jeg hatt siden 1974 (Sonab OA-116). Det lyder bra nok.

Jeg er mer interessert i å høre nye verk enn å høre forskjellige artisters tolkninger av det samme verket.

 

[ottone]

Dette var et flott tema, men litt krevende syns jeg, fordi mitt forhold til musikk oppleves som ganske følelsesladet og ofte privat, og det er ikke alltid så interessant å lese om for andre. Da gjelder det å begrense seg litt og sile vekk de mest personlige erfaringene.

Klassisk musikk har interessert meg siden jeg var ganske ung, riktignok ikke alltid dominerende, men klassisk har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Da jeg var 6 år meldte mine foreldre meg på pianoundervisning hos en omreisende gammel organist som kom på hjemmebesøk i bygda. Det samme hendte med flere av kameratene og alle søsknene. Utbyttet var begrenset, men vi lærte litt noter og fikk innprentet et merkelig prinsipp om innøving av høyre og venstre hånd hver for seg. Ingen av foreldrene spilte noe instrument, men min far likte å spille plater med klassisk musikk. Han var meget opptatt av krigen, kommunist i sin ungdom og med dramatiske erfaringer, og hørte på Sjostakovitsj og annen russisk musikk, norsk også, og gamle storheter som Paul Robeson og Jussi Bjørling på 78-plater.

Jeg syns jeg var heldig som fikk begynne i et godt brassband skolekorps. Der gikk det helt fra starten av mye i engelsk musikk, jeg fikk sansen for Holst, Elgar og Vaughan-Williams, men der vanket også arrangementer av Beethoven, Mozart og Grieg i tillegg til den obligatoriske marsjmusikken. På ungdomsskolen ble det ny runde med pianoundervisning igjen, og min far sponset gladelig mine første platekjøp innen klassisk-sjangeren. Wilhelm Kempff var kanskje den første, med en samleplate full av de enkle romantiske sviskene, og Karajan med ’hifi spectacular’-utgaver av Liszts Les Preludes, ungarsk rapsodi, og selvfølgelig 1812-overtyren. Det begynte å gå opp for meg at min fars gamle radiokabinett med sin plateskifter ikke var ideelt til avspilling av den slags. Første møte med et symfoniorkester var virkelig sterke saker: Moskva Filharmoniske med Tsjaikovskijs 4.symfoni i Grieghallen, tror det kan ha vært i 1979-80. Fremdeles går jeg rundt og innbiller meg at det er det beste orkesterspill jeg noen gang har opplevd. Hektisk år, med mye hjemmeøving og stor aktivitet på kveldstid.

Rock og pop ble ikke forsømt, det var jo det alle andre, ikke minst jentene, var opptatt av. Postordrefirmaet Erato (tror jeg det het) forsynte landsens underernærte ungdom med LPer av Deep Purple, Led Zeppelin, Black Sabbath, Uriah Heep, Pink Floyd, Yes, Genesis, Supertramp, Manfred Manns Earth Band, bare for å nevne noen. Wish You Were Here er det som sitter sterkest i minnet. Jeg hadde kamerater som spilte i rockeband og jeg hadde lyst å være med, men hadde aldri råd til instrument. Vi ville ha ekte Hammond-orgel og skikkelig sythesizer, ellers var det ikke aktuelt, så det ble glemt. Nybygd hus med kjellerstue kom godt med på 1970-tallet da vi tre tenåringer brukte alle konfirmasjonspengene på stereoanlegg. NRK løsnet på snippen og gav oss Pop Spesial på radio og nattrock fra Rockpalast, og jeg oppdaget nye favorittartister som Little Feat og Ry Cooder.

Så fulgte mange år med aktiv satsing på brassband og janitsjar på høyeste amatørnivå. Det gav meg internasjonale erfaringer, og møter med store musikere. Som student tjente jeg noen ekstrakroner som vikarlærer i musikkskolen og instruktør på musikksommerkurs. Jeg var hyppig gjest i Grieghallen, som publikum og som frivillig vakt. Fikk med meg mye torsdagskonserter og Festspill sittende ved scenekanten for rundt 20 år siden. Gustav Mahler ble introdusert i Bergen på den tiden, Bruckner også, vi tilbad dirigenten Aldo Ceccato, og jeg fikk øynene og ørene opp for opera. Jazzinteressen våknet på denne tiden, spesielt eldre swing og storband, med helter som Basie og Ellington. ’Swing and Sweet’ på NRK gjorde inntrykk. Hifi var en viktig del av det, slukte mye av studentbudsjettet og drev flere husverter og naboer til fortvilelse, men utstyrs-detaljene kan jeg utelate her.

Alt tok en ’liten pause’ (ca 19 år) da fokus skiftet over på jobb og familie, hifien ble krympet til et absolutt minimum og det ble bare kjøpt noen få klassiske plater til fødselsdager og jul.
Nå har vi stort hus og tre store tenåringer og hifien har vokst på seg igjen. Jeg er ivrig konsertgjenger med abonnement på hovedserien til SSO, og tar gjerne noen helgeturer av og til sammen med min kone for å oppleve konserter. Heldigvis er hun like musikkinteressert som meg. Jeg er ivrig bibliotek-låner av klassisk og jazz, fast kunde hos Skei Musikkhandel i Sandnes og handler CDer nesten hver dag på på amazon.co.uk og denslags. Etter at jeg sluttet å røyke (4 år passert!) har jeg bevilget meg en dagskvote på 70kr å handle musikk for og det går så det suser! Må bare innom IKEA og oppgradere hyllene av og til. Jeg lytter så mye jeg kan til klassisk, seint og tidlig, og får aldri nok. Liker å oppdage nye komponister og sjangere, men liker også å bruke god tid på å sette meg inn i verkene. Ofte spiller jeg nye plater 5-6 ganger etter hverandre hvis jeg ikke kjenner musikken fra før. Samtidig slutter jeg aldri med å vende tilbake til gamle favoritter. Kammermusikk har vært framtredende de siste årene, og det blir bare mer og mer givende. Og dessuten låter kammermusikk så deilig på hjemme-anleggene mine. Det står vi i dag.

Jørgen

 

[friedman]

Mange flotte og levende beskrivelser her - jeg liker det jeg leser. Jeg er enig med Jørgen i at musikk tildels er en privat sfære, og jeg vedgår at jeg strippet mitt innledende innlegg litt av denne grunn. Men har lyst å utbrodere litt; kan spesielt legge til at jeg aldri har hatt impulser hjemmefra når det gjelder musikk, og klassisk/opera opplevdes det som noe av et stigma å være opptatt av - både i familien og blant venner. Da jeg er oppvokst på et lite sted var det ikke tilgang på musikalske opplevelser live, og klassiske plater var det ikke å få kjøpt i mils omkrets. Jeg måtte derfor nøye meg med å ta opp litt på kassettspilleren fra radio, samt ved anledning handle noen Naxos-plater i bokhandlere og platebutikker når vi var på ferie. Uten fødselshjelp og snev av musikalsk påvirkning fra noe hold er jeg der jeg er kommet, og det er jeg litt fornøyd med. For interessen og livet med klassisk musikk går utenpå all annen tidligere musikkerfaring. Bare et lite utvalg musikk i andre sjangere kan lodde like dypt hos meg (skulle ønske jeg kunne finne et litt mindre pompøst uttrykk..) - hvis det i det hele tatt finnes.