Sist redigert:
|
En Bjørn som jukser med masteroppgaver og HiFi
- Trådstarter Bjørn.H
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Hvor ble det av Hi-Fi Huset i Tromsø?
Årene går utrolig fort. Jeg har etterutdannet meg i tillegg til det jeg allerede var tilbake i 2007: Sosiolog. I dag er jeg i tillegg lærer. Og er griseheldig som får jobbe for det offentlige. Der er det nesten "bare" å heve lønna.
Vel, det siste der, "bare" er ikke riktig så enkelt. Mens kollegene mine har stemt nei så det suser til den nye avtalen med KS, med nye arbeidstidsbestemmelser -har mitt forbund sagt "greit nok, lønna skal være et utslag av utdanning". Det blir saktens en interessant høst. Men noe vet jeg jo, og det er at skolehverdagen ikke er så enkel. I de senere år har jeg stått på gulvet i norsk skole og undervist, fulgt opp og erfart dagens skole. Mye er bra. Noe kunne vært gjort mer hensiktsmessig (...for en diplomat jeg er..! Men jeg mener "rasjonelt" når jeg sier fornuftig). Stress og mas er en vesentlig del av hverdagen. Og svært ofte lurer jeg på om ikke ungene tar feil av meg og foreldrene... Og stadig ønsker jeg at jeg kunne konsentrert meg om en ting av gangen. Uten å bli avbrutt. Ikke har jeg eget kontor heller.
Men tilbake til "Huset". Hvor ble det av det? For en tid tilbake ble bygget solgt til nye eiere, og noe stort vil nok skje på tomta der. Bygget er gammelt, ganske nedslitt, og nærmest verneverdig. Men det vil nok erstattes eller renoveres til det ugjenkjennelige om ikke altfor lenge. Når det skjer blir resten minner, og ikke restene av det som er igjen av det som foregikk der for mitt vedkommende. Og selvsagt det som er igjen av etableringslånet jeg sitter igjen med i banken. Om ikke lenge er det også et tilbakelagt stadie. Og kunder og besøkende. Er det ikke merkelig hvor forgjengelig ting er..?
Jeg oppdaget at tråden til Hi-Fi Huset i Tromsø var vanskelig å finne. Etter litt søk dukket den likevel opp. Uansett hvor slitsomt og utmattende det ble, så er det uansett artig å se tilbake på i dag. Det skjedde jo mye på Hi-Fi fronten, man fikk barn, og det kom en finanskrise... Den rev bort en god del pengesterke kunder lokalt, som visste å bruke penger. Men pytt sann, det er slikt som skjer.
Og forresten, en ting til: Logoen var et resultat av mye designarbeid med familien som "arbeidskraft". Dagens logo ble faktisk opprinnelig designet av min "bonussønn", der "F" i Hi-Fi Huset er en note med notehalsen snudd nedover slik det er fra den midterste linja og oppover i notesystemet med fem linjer og fire mellomrom, eksempelvis notene "h" og "c".
Men her er uansett linken, til dem som har lyst til å lese tråden: http://www.hifisentralen.no/forumet/bransjenyheter/18523-hi-fi-huset-i-tromsa.htmlSist redigert:
Entusiasme, opptur, spenning, opptur og nedtur, tråden til Hi-fihuset i Tromsø er tankevekkende lesning,
og på sett og vis en god realitetsjekk for bl.a. Lassemanns og undertegnedes planer/drømmer om å overta
og drive byens institusjon S.O.Solberg Hi-Fi Stereo videre.
Det hadde neppe gått lenge......
/Morten
Meget flott tråd du har her, du skriver godt og det blir da mye artig lesing! Din entusiasme for RM-boksene er ubetinget riktig da dette er det du trives med og lyden går i din retning
Gratulerer med nye både store og små bokser siden sist jeg var innom tråden
gismo
Hvis man har et lokale med lav husleie, åpningstider som er begrenset og en annen jobb man egentlig lever av så kan det nok helt fint la seg gjøre å drive som "institusjon". En ting jeg erfarte var hvor mye som hadde skjedd siden jeg og André først begynte å tenke på dette åtte-ni år tidligere på det glade 90-tallet. Internett har fått ganske stor betydning for forbruksmønsteret til mange. En ting er at folk er prisbevisste, noe annet er at de like gjerne handler "ukjente" ting fra Kina. Så er det også slik at med PC'er og mobiltelefoner så har synet på hva som er "nødvendig" eller status. Stereo har ikke helt den samme betydningen lengre. Det finnes mye annet å legge pengene i. Ungdommene før så på stereo-anlegget som en mye større nødvendighet enn nå. Nå er PC'er og mobiler du kan spille på mye mer sentrale deler av hverdagen til mange.
Hadde man hatt et lokale som på en måte var ens andre hjem, lett å komme til og åpent fra 16.30-19.00 og et "dette blir jeg ikke rik av" utgangspunkt kan det hende at det går. Og at man sitter med agenturer man ikke bare blir "prøverom" for.
Takk. Ja uansett hvordan man snur og vender på det så har Hi-Fi vært en vesentlig del av livet mitt. Og RM-boksene har mange av de kvaliteter jeg mener er viktige. Og så er det litt artig da, å holde på med. Tross alt går jo an å ta en telefon for å diskutere noen synspunkter med mannen i Hokksund.Meget flott tråd du har her, du skriver godt og det blir da mye artig lesing! Din entusiasme for RM-boksene er ubetinget riktig da dette er det du trives med og lyden går i din retning
Gratulerer med nye både store og små bokser siden sist jeg var innom tråden
gismo
MI 15
Da jeg fikk pakket opp stakkaren, så fikk jeg nærmest medfølelse med den lille saken i eska. Jo, jeg visste jo at den var liten -men likevel... Og da jeg fikk se strømforsyningen i en plastboks, tenkte jeg i mitt stille sinn; Hva skal det bli av Musical Innovation nå, da..?" Men frontplata på MI 15 så likevel veldig "Musical Innovation" ut, og det samme gjorde knottene man velger inngang med og volumkontrollen. Etter å ha plukket tingene ut av eska og kjent på vekta, fikk jeg ikke følelse av "tung Hi-Fi" heller. Nei, noe var galt et sted. Var det med Mi 15 forforsterkeren? Var det rett og slett meg selv det var feil på? Har jeg blitt for godt vant til at ting absolutt må veie noe? Lærte jeg ikke noe i infanteriet? Har jeg virkelig ikke lært den leksa på nytt i Heimevernet om at "less is more"? Det ligger mange liter svette bak den visdommen.
Nåh, som vi sier her nordpå, det må jo være noe med denne saken. Kanskje det er litt som med den jenta som du likte så godt, ja hun som ikke var av de høye og populære jentene i klassen, men tvert i mot var liten og i motsetning til å være ordentlig hadde hun glimt i øyet, formene i orden og var litt småfrekk..?
Roar Malmin må ha hatt noen tanker om denne greia, den måtte være gjennomtenkt. Joda, vi vet jo alle at han har kunnskaper om Hi-Fi. Kunnskaper er mer enn bare å vite konkrete ting om noe. Det er også erfaringer opparbeidet over tid og hvordan man omsetter det i praktiske former. Og Roar har sin egen måte å legge fram ting på, kanskje med aldri så liten undertone av stolthet. Det har han all grunn til, med tanke på hva han får til.
Sist jeg snakket med Roar så forklarte han hva han hadde fått til med MI 15. Det er et mindre og enklere kabinett, som reduserer kostnaden og dermed kommer kunden til gode. Plastkabinettet koster heller ikke stort, og siden det likevel er beregnet å holdes på god avstand og bortgjemt et sted "langt unna" der den gjør minst skade så blir heller ikke det kostnadsdrivende. MI 15 har som nevnt tidligere ca. 40dB bedre linearitet sammenliknet med forforsterkeren MI 11, og tilsvarende lavere forvrengning. Reguleringen er også ca. 10-15dB. MI 11 hadde etter det Roar sa-3dB punkt på 2,7MHz uten noen former for juks. En annen ting er at komponentene brukt stort sett er de samme som man finner i MI 11 Men MI 15 benytter Cardas soklene som brukes til RCA inn- og utganger som har kortere signalvei enn WBT soklene i MI 11.
Kort oppsummert er kortere signalvei, mindre støy og forvrengning resultatet som burde gi bedre lyd enn, tja, MI 11? Går det an da? Roar har sikkert rett i alt dette, men hva med lyden i MI 15?
Jeg har begynt lyttingen her, og vært igjennom noen låter. Jeg har tidligere lagt merke til at bassen er god i stua med MI 15 og effektforsterkeren MI 10.1SE, 25W Kl. A. Jeg har gitt MI 15 noen timer med innspilling her, og latt den få stått tilkoblet noen timer. De fleste som kjenner meg vet at jeg ikke er tilhenger av snake oil og mystiske ideer og forklaringer på hvor lenge ting skal stå tilkoblet eller at de trenger flere hundre arbeidstimer før de låter som de skal. Bortsett fra høyttalere, som har mekaniske elementer med oppheng som trenger å få jobbet noen timer for å oppnå den mykhet opphenget skal ha.
Jeg har lyttet litt på en gammel favoritt hos meg i kveld. Chris Rea, ja han engelskmannen. Han ga ut albumet "The Road to Hell and Back" i 2006 som inneholder en rekke gode live-opptak med låtene han er veldig kjent for. Albumet anbefales for dem dem som liker hans rockinspirerte blues, eller omvendt om man vil. Her er det i alle fall mer "live" enn de sedvanlige platene. Sånt kan man like. I alle fall, låta "The Road to Hell" som her presenteres med intro, låter akkurat så rockete og stemningsfullt som jeg liker det. Stemmen til Chris Rea er mørk, dyster og du kan høre etterklangen i konsertrommet av stemmen hans. Mellomtonen er nært tilstede her. Introen kunne like gjerne vært en del av stemningen på en god westernfilm. Den setter liksom standarden der og da, akkompagnert av instrumentene for resten av låta. Liker man blues og Chris Rea, så kan det godt hende at dette er en plate man bør ha i platesamlinga.
Når perkusjonen starter opp for å starte opp selve låta, kan man høre de luftige slagene før stortromma slår inn med den basstunge rytmen i låta. Gitarer, med en nesten klassisk blues feeling følger, og etter hvert også orgel og elpiano som til de grader er med å sette signaturen og gjenkjenneligheten i låta. Å dette er herlig. Jeg får fot. Det smekker godt her i stua. Det er en varm signatur i lyden. Tross at gitaren kan virke skjærende i noen partier føles det aldri slik. Litt rasp må tåles, men det blir aldri skrikende.
Hvis det er bass du er ute etter, og kanskje ikke i form av et oppjagende og teknoparty tempo, så kan man jo alltids ta turen innom Leonard Cohen's plate "Ten new songs" fra 2001 og lytte til "In my secret life". Dette er en voksen låt, med et aldri så snev av livserfaring og en bakside av oss mennesker, der vi nok lengter etter å gjøre det riktige, både det aktverdige og det som er konformt -men samtidig ønsker å få ha våre skjulte og hemmelige sider, det som er privat. Noe å tenke på i våre dagers overvåkingssamfunn kanskje. Men, her har vi også den mørke, dystre mannsstemmen som kan gjøre inntrykk. Den er i alle fall ganske bærende for låta. Og man kan høre den 80-talls inspirerte perkusjonen med sine "elekriske" smell. Hmm, litt artig egentlig, når jeg tenker over det. Damestemmene som akkompagnerer Cohen har dette soulaktige som er med å gi den sårbarheten som finnes i uttrykket.
Man merker tilstedeværelsen i bassen her, smekket i trommene og stemmenes nærhet i mellomtonen. Cohen sangpartner Sharon Robinson kler stilen hans meget godt, samtidig som hun også er en stor bidragsyter på instrumentsiden også. Som duo, passer de godt sammen, og sammen skaper de dette modne uttrykket som er så stemningsskapende. Det er behagelig, varmt og uten bomull som kommer i veien og maskerer noe for deg. Det er behagelig, samtidig som det er engasjerende og du føler det "sosialrealistiske" tilsnittet. Hørtes jeg litt sosialistisk og raddis ut her nå? Det må jo være lov å beskrive et uttrykk og en opplevelse. Dette er en låt for voksne, ingen tvil. Slik er det også med låta "love itself". Mørk stemme som er tett på mikrofonen, og med tung bassgitar som går opp og ned. Man skulle tro at det tar overhånd -men Cohen er sterkt nærværende i mellomtonen her og det er nok meningen at det skal være slik, varmt, nært og behagelig. Men likevel åpent og luftig.
Plata er forresten Cohens første album som har blitt spilt inn og produsert digitalt. Det finnes også en interessant remaster på 180 gram vinyl fra 2009 fra plateselskapet Music On Vinyl for dem som er interesserte i en god utgave på LP-spilleren. Jeg bruker jo ikke det for tida, men jeg er helt sikker på at den utgaven kan anbefales.
Hittil har det vært mørk, voksen musikk med mørke mannstemmer. Det er på tide å ta for seg noe annet, før det blir for deilig her. Men det skal jeg komme tilbake til i neste rapport. Jeg liker lyden som Musical Innovation-settet som spiller her nå byr på. Det er i grunnen ikke mye jeg savner. Akkurat nå vil jeg bare beholde stemningen en liten stund til..!
Mvh. BjørnSist redigert:
Bor i byen så mulighetene er vel tilstede.
Var innom butikken din et par ganger for noen år siden.
Hadde vært artig å høre oppsettet ditt.
Kom noe her i posten i dag:
![IMG_20140718_143342[1].jpg](data:image/svg+xml;charset=utf-8,%3Csvg xmlns%3D'http%3A%2F%2Fwww.w3.org%2F2000%2Fsvg' width='975' height='731' viewBox%3D'0 0 975 731'%2F%3E)
Ettersom den er kjøpt på ebay fra Hong Kong (tror jeg det var) er det vel heller tvilsomt om det er ekte vare, men den er ikke solgt som det jfr. annonsen. Oppi eska finner man:
![IMG_20140718_143510[2].jpg](data:image/svg+xml;charset=utf-8,%3Csvg xmlns%3D'http%3A%2F%2Fwww.w3.org%2F2000%2Fsvg' width='900' height='1200' viewBox%3D'0 0 900 1200'%2F%3E)
Det står til og med "Japan" på plasten som er forseglet. Men det skal sies at flere japanske selskaper har produksjon på Taiwan. Blir kanskje litt som "Made in the USA", som i realiteten ofte bare er "assembled in the USA". Det gjør ikke piratkopien min mer ekte, men jeg bare nevner det. Det er første gang jeg ser at disse "kinakontaktene" kommer så profesjonelt innpakket som dette. Kvaliteten virker, tross opphavet å fungere godt. Jeg har noen liknende kontakter tilsvarende i rødt påmontert en godt skjermet Ölflex som har fungert helt utmerket i oppsettet mitt her.
Denne skal påmonteres en Ölflex jeg har liggende som mangler IEC kontakt i løpet av neste uke håper jeg, og da sitter jeg med to stk. Ölflex kabler til anlegget.
Var det ikke en som lå i blokkene i bakken oppafor DKN? Ellersmessig bor det vel en forstererkonstruktør i verdensklasse i den byen, gjør det ikke?
Det er ukjent for meg at det ligger en butikk som sysler med Hi-Fi i Harstad. Det er derimot mange musikkinstrument forretninger der.
Og ja, Leif Erntsen bor i Harstad. Var i kontakt med han for noen år siden.
Artic Race suser forbi dørene her. Utkjørselen vår er stengt. Det er publikum, personell som er en del av arrangementet, motorsykler, politi, følgebiler og ikke minst syklister.
![IMG_20140817_164847[1].jpg](data:image/svg+xml;charset=utf-8,%3Csvg xmlns%3D'http%3A%2F%2Fwww.w3.org%2F2000%2Fsvg' width='975' height='722' viewBox%3D'0 0 975 722'%2F%3E)
Stort arrangement og mye aktivitet. Først i mål:
1. Alexander Kristoff
2. Thor Hushovd
3. Bennett
Kristoff først over mållinjen -itromso.no
Og helt fritt for politikk var det ikke heller:
http://www.nordlys.no/nyheter/article7534031.ece
Det skjer kanskje ikke så mye på Hi-Fi fronten for øyeblikket. Men noe skjer det. Jeg pønsker litt på ny DAC, og å "gi bort" Abrahamsen V6.0 DAC'en til en "fornuftig pris". Uansett, det har vært et par DAC'er som har vært av interesse hvor av Rega DAC er en, den andre er Arcams iRDac. Men så kom Hegels HD12 som også fenget min interesse, særlig fordi den har hodetelefon ut.
Uansett, jeg har vært innom en kamerat her på fortet, og sammen med Stereofix tok vi turen der Stereofix sine ferdigheter som brunevare-reparatør igjen ble overbevisende utført. Et par Magico S1 høyttalere led av en ulyd i det ene 7" mellomtone/bass elementet. Eieren av disse har av importøren av Magico, Acoustic Tuning fått tilsendt et nytt 7" element for å bytte det defekte elementet.
Etter å ha lyttet på litt Canton Jubilee (40th anniversary model) - som er en meget god høyttaler, tok vi en liten lytt på Magico S1, og kunne konstatere at det hørtes ut som at det lå "hagl" eller små stålkuler mot 7" membranet på den ene S1 høyttaleren Dette ble så skiftet, og Sterefix opererte den syke pasienten med kyndig hånd og helproft utstyr. Riktig så bra ble det også. Her er noen bilder av operasjonen, og for de som lurer på hva som er inni Magico S1, så kan man se litt av det her. Kvaliteten på bildene er ikke de beste ettersom jeg brukte Nexus 5 mobilkameraet, men de gir uansett noen inntrykk.
Sist redigert:
Hehe. Ja det kan se sånn ut.
Jeg kan i alle fall dele en hemmelighet: det står "speaker cable" og "Japan" på dem. Stort mer var det ikke å finne av skrift på kabelen, men den var i alle fall solid, bestod av flettede ledere med et stort tverrsnitt.
Legger ved enda et bilde av "innholdet" i Magico S1. Her kan man se kabelen som går til diskantelementet, som virker å være akkurat samme type kabel som den som går til bass/mellomtoneelementet. Og, ja, det er ganske mye dempemateriale i kabinettet, i alle fall der elementet sitter.
Bilder er alltid interessant. Synd jeg ikke hadde et bedre kamera tilgjengelig, men nå har vi fått sett litt innvendig i Magicos høyttalere. Jeg sitter uansett igjen med et godt kvalitetsinntrykk av S1.
Lyden, var litt preget av et stivt og nytt høyttalerelement. Elementet består så langt jeg forstår, av to lag med karbonfiber som er limt sammen med en epoxy type lim og inneholder også litt nanoteknologi jeg ikke er ekspert på. Magnet og chassis virket å være solid og av den litt "tunge" sorten. Ikke hver dag jeg håndterer elementer i denne prisklassen.
En ting som faktisk slo meg litt, var at lyden, eller egenlyden minnet meg om noe jeg har hørt før. Og nå banner jeg vel i kirka, men jeg fikk etter hvert en fornemmelse av at B&W med sine kevlar elementer har en liknende egenlyd. Så får de som er uenige forsøke å korsfeste meg for den uttalelsen, men da kommer jeg bare til å slå vilt rundt meg med brekkjern.
Det er ikke negativt etter min mening. Min oppfatning er at lydbildet holder høyt nivå, presisjon, detaljering og oppløsning. Det skal uansett bli spennende å høre på disse igjen om noen uker, når eieren har fått spilt dem inn. Sa jeg at de ser ekstremt flotte ut..?
Da har jeg oppdatert linkene slik at man igjen finner de trådene der kablene har blitt montert. Forhåpentligvis har trådene interesse enda.Apropos kabler. Vi kan jo snakke litt om nettkabler, sånn litt til å begynne med. For dem som husker godt, monterte vi tidligere en Supra Lorad 3x2.5 kabel med IEC og nettstikk:
- 1 stk. SW-EU Male Plug 16A Schuko, European Standard. Gold plated pins.
- 1 stk. SWF-10 Female Connector, 10A. IEC-320. Gold plated terminations
- 2 meter Supra LoRad 3x2.5mm2
Her er alt som trengs av verktøy for å få det til:
I en annen tråd monterte vi Ölflex nettkabel med fake Oyaide stikk:
Disse er ikke ekte Oyaide, men de likner, og kjøpt på ebay. Det hører med til historien at de har samme nr. som originalen, men de ble aldri solgt under navnet. De fungerer i alle fall...
- 1 stk. Ölflex Classic 110 CY 3 x 2,5mm2 nettkabel artikkelnr. 106094 hos Miltronic Norway
- 1 stk. fake Oyaide P-079e stikk
- 1 stk. fake Oyaide C-079 IEC kontakt
Det er i alle fall med sistnevnte kabel litt mer knotete å montere enn med Supra settet. Supra er også ganske billig å kjøpe ferdigmontert på nett og har min klare anbefaling dersom man er ute etter en god nett-kabel som ikke koster for mye. Den er i alle fall verdt å kjøpe for å bytte ut medfølgende nett-kabel som følger med.
Forresten hadde jeg glemt at den Supra kabelen ikke ble montert med niter, men det kan hende blir gjort noe med i fremtiden..!
Jeg har også enda en halvmontert Ölflex liggende og et løst IEC stikk som (selvfølgelig) er fake Oyaide. Vi må se å få den montert om ikke så altfor lenge.
Burde jeg kjøpe denne på Black Friday tilbud..? Rega DAC D/A-konverter - Sølv - Black Friday
Dette ligner veldig på Morel.
Rega Dac? Selv liker jeg den ikke så godt i sølv, men ellers? Absolutt! Løp og kjøp.
Ikke at det egentlig sier så mye, men kompisen min som jeg solgte min sorte Rega DAC til foretrekker lyden av den over sin EC EMC-1. Jeg var også meget godt fornøyd med den DAC'n. Kunne godt kjøpt den igjen.
Jeg har et alternativ i irDac fra Arcam. Dog, alle mangler hodetelefonutgang.
Den nye Rega DACen har async USB inngang:
Digital inputs
USB Asynchronous Isolated (24bit 44.1/48/88.2/96/176.4/192KHz)
Input 1 Optical/Toslink (24bit 32/44.1/48/88.2/96/176.4/192KHz)
Input 2 Optical /Toslink (24bit 32/44.1/48/88.2/96/176.4/192KHz)
Input 3 Isolated 75Ω Co-axial (24bit 32/44.1/48/88.2/96/176.4/192KHz)
Input 4 Isolated 75Ω Co-axial (24bit32/44.1/48/88.2/96/176.4/192KHz)
Det har litt betydning for meg på sikt.
Jeg må erklære at jeg besluttet å stå over Rega DAC.
Ikke fordi den er dårlig. Snarere fordi jeg ønsker med asynkron USB og alt det der. Og så vil jeg ha hodetelefonutgang, noe f.eks. Hegel HD12 har. Men, de har vel en noe ulik klangsignatur uten at jeg har hatt mulighet til å sammenlikne.
Eller har jeg bestemt meg for det..? Egentlig?
Det ble nok ingen DAC på meg denne gangen. Men jeg kan fortsatt finne på å kjøpe den Rega'en dersom jeg finner en svart, pent brukt en til en svært god pris. Det får bli en annen gang.
Jeg har en favoritt i akustisk musikk. Jeg er kanskje ikke den som har stor interesse for klassisk, selv om jeg ikke går av veien for å lytte til det. Akustisk musikk er en mulighet til å kunne få lytte til "rå lyd". Mange av de akustiske opptakene vi hører er ganske etterbehandlet, noen så mye at de egentlig ikke har så mye med "akustikk" å gjøre lengre.
Et eksempel på en mye brukt plate i Hi-Fi demoer er Nils Lofgrens Acoustic Live. En utrolig bra plate, men selvsagt ikke ubesudlet: "Abba-effekt" er lagt til slik for å "feite opp" gitaren. Dermed er det ikke en "rå lyd" gjengivelse -hvis det finnes noe slikt med mindre man er i konsertrommet. Selv brukte Lofgrens innspillinger da jeg drev butikk, og lyden er flott den for all del og godt egnet til å imponere.
Noen av de beste innspillingene jeg benyttet på gitar, var med en Chilensk artist som heter Rodrigo Figueroa, som spiller akustisk og er ganske flink til det. Platene har jeg hatt flere av (uten at jeg helt sikkert vet hvor de ble av da det ble pakket sammen).
Her kan få hørt litt til: Rodrigo Songs | ReverbNation
Platene hans anbefales varmt av meg. Heldigvis er Rodrigo Figueroa dyktig på ulike stilarter med sin dyktighet på gitar, så om man synes noe kan bli for mye av det gode, har han en bredt repertoar å spille på.
I år som i fjor, blir jeg å satse på Head-Fi til jul. Og det, er ikke så dumt skal jeg si. Jeg trenger kanskje enda et sett hodetelefoner, og det hadde også smakt litt med en "ekstra" USB forsterker. Jeg lurkikker lit på Hegels lille smekre..!
Nåh.
Om ikkje han far skal få, ska han far farken mæ kjøpe sjøl! Det sei ho mamma..!
Da har jeg fått noen dager slik at jeg har fått testet Hegel Super USB DAC. Jeg sitter igjen med noen inntrykk av lyden som kan være interessante å formidle. Jeg har i hovedsak brukt Sennheiser Momentum til dette. Om julenissen er snill, kan det hende jeg får oppdatert testen med noen andre hodetelefoner.
Hegel Super Headphone Amplifier
Hegel Super USB DAC er en liten nett sak. Hvis man er vant med at Hi-Fi skal være stort, tungt og kanskje litt uhåndterlig, så blir kanskje litt overrasket over å se eska til USB DAC'en som ikke er stort større enn en stor fyrstikkeske. Nå er det jo ikke akkurat fyrstikker som ligger i eska, men en sak som gir liv til digital musikk som kommer fra en PC. Innholdet er ved første inntrykk nesten som om noen har kuttet et stykke av en av Hegels forsterkere med logoen på.
Men frykt intet. Toppdekslet er et utfrest stykke aluminium som er børstet med et innfelt bunnstykke for innmaten. Det følger med gummiføtter for dem som trenger dem. Utover det er det kun en micro USB inngang, og en hodetelefoninngang eller mini-jack (analog) og optical mini-jack (digital). sistnevnte kan brukes til å koble opp mot en annen DAC, visstnok skal det gi enda bedre lyd men det har jeg ikke prøvd. Enheten støtter 226-bit/96kHz. Ingen ekstern strøm trengs, og det er heller ingen volumkontroll på USB DAC'en. Den må dermed styres fra PC'en eller enheten den kobles til. Kanskje litt synd, men samtidig er det med på å holde DAC'en estetisk og konstruksjonsmessig enkel. Den er beregnet å være portabel og kan lett medbringes ettersom den hverken er tung eller krever mye plass.
Enn lyden da? Jo, den sladrer raskt hvem den er i familie med. Hegel Super sin lyd er nøytralt og med et stort perspektivet i stereo. Man hører at det er et luftig og uanstrengt lydbilde som tegnes opp, og det er detaljert uten at det noen gang blir aggressivt eller pågående. Ingen frekvenser skiller seg ut på noen måte. Bassen er definert, stram og dyp. Det er ganske behagelig å lytte til musikk med Hegels Super, men som all PC musikk kan man komme til å gå i fella ved å stresse videre til neste spor, og da sporet man hørte på raskt kan bli forlatt før det er ferdig. Da gjelder det å roe seg litt ned, slappe av og nyte musikken.
I det siste har jeg gått litt i svenskefella, ja det syndige landet rett over grensa sør for min finske nabo. Mitä..? jo, de har nemlig noen artister verdt å høre på. Langt flere enn Carola og Abba bare for å ha det nevnt, hehe. Little Jinder er en forholdsvis ung og kanskje ukjent artist for mange, men har allerede gitt ut flere plater og EP'er som kan være interessante. Fra den siste plata Little Jinder kommer balladen Luft för dej. Låta er veldig moderne i den forstand at lydbildet er veldig "elektro" basert. Alle instrumenter er elektroniske, og elektronika er sjangeren. Låta åpner med elektronisk perkusjon som låter akkurat som det man er vant med fra synt-trommer, med en blanding av stramhet og simulering av akustikk. en ung ung, veldig svensk søt damestemme trer fram og inneholder akkurat det som svenskene er så gode på i den typen musikk, med et nesten litt gospelaktig tilsnitt når medsangeren eller koristen trer til. Hvis man hører på Keep on dreaming EP'en, så kommer det ganske klart fram et tungt synt basert lydbilde hun legger som fundament hun synger til, eller kanskje litt uavhengig av.
Mange av de unge, moderne syngedamene er ikke redde for det elektroniske i musikken og går ikke av veien for å la seg remixe i alle retninger. Man kaller det vel gjerne syntpop med damevokal. Susanne Sundfør hører til sjangeren, noe hennes seneste hit Fade Away vitner om. Når man lytter på Hegel Super, trer et sterkt discopreget lydbilde fram, og det er et kor med gospeltilsnitt, det er orgel, synt, synt-trommer og bass. Hvis man likte 80-talls disco, er det stor sannsynlighet for at man rett og slett lar seg rive med her. Stemmen til Sundfør trer fram som med en litt modnere damestemme som ikke har den "sukkersøte" sødmen slik Little Jinder har. Og den kler Sundfør godt White Foxes på The Silicone er et annet eksempel på de syntbasstunge lydbilder, men der bruker hun et piano (som sannsynligvis er et el-piano) og en illevarslende stemme. Hegel Super får stemningen godt fram, man blir nesten sittende igjen med et slags ubehag. Min mening er at dette er hennes beste låt hittil.
Jonathan Johanson, altså en mann som er svensk har også noen fengende låter, electropop er også sjangeren her. Etter sigende ble det slik fordi de første innspillingene med komplett band med bassgitar, trommer og gitar ikke fungerte så bra på sangene hans, og senre ble de skrotet til fordel for elektronikabasert musikk. Uansett, Den brända jorden fra plata Ett språk för dom dömda er også en sånn basstung låt, men basstromma gir inntrykk av å være tatt opp akustisk for så brukes gjennom basstromme rytmemaskinen. I tillegg virker bassgitaren å faktisk være en gitar, sikkert koblet opp elektronisk. Her er det også noe illevarslende, dystert som formidles gjennom Johansons vokal og instrumentalt (hvis man kalle elektronika for det..?). Jeg liker det litt, dette med at en eller annen "stor hendelse" ligger der dramatisk i vokal og instrumenter og insinuerer noe katastrofalt og gjennomgripende uten å konkret formidle hva det var egentlig som hendte. Det for bli opp til mottakeren å "fylle mellom linjene".
Men, her i akkurat denne låta ligger det mye dynamikk som lar seg utfolde etter hvert som musikken trer fram og åpenbarer seg. Det får Hegel Super veldig godt fram, og alle detaljene og det store rommet i lyden uten å miste kontrollen. Hvis man lytter til Den brända jorden vil man forstå hva jeg mener. Det er et detaljert lydbilde og mye som kan rotes til etter hvert, og "grøtes" til og bli diffust, slik at hvis hodetelefonene er av det tungdrevne slaget, kan det hende Hegel Super får litt problemer, men den virker å ha en overraskende god evne til å drive hodetelefonene. Er kvaliteten på hodetelefonene på sviktende grunnlag, vil du nok merke det også...
Over på noe annet, nemlig 24Bit oppløsning. Jeg har lastet ned noe musikken som Linn Records tilbyr gjennom "julegaven 24-bits of Christmas" der man kan laste ned litt musikk hver dag. Riktignok bare en låt om dagen, men du tilbys 24Bit både i FLAC og ALAC, for de som benytter det. Eller, i CD-kvalitet om man ønsker. Valget er ditt.
Jeg setter på Eagles låt Desperado, framført av Susan Wong fra hennes plate My Live Stories med 24Bit/96KHz oppløsning. Wong er opprinnelig fra Hong Kong, og flyttet med familien sin til Australia da hun var syv år. Wong har spilt piano siden hun var fem år gammel, hun spiller også fiolin, og sang alto i skolekoret. For dem som lurer på hva det er, så er det kvinner som synger en del av de lave kvinnetonene, og bør beherske et tonalt sprang opp mot to oktaver.
I Desperado spiller hun piano (eller flygel) og synger vokal. Her er det ingen sukkersøt ungpike stemme, tvert imot en mer voksen stemme som skinner klart og med et stort tonalt spekter for lytteren. Hegel Super får det flott fram, med en helt tydelig homogen og støyfri framføring. Du hører henne trekke pusten mellom linjene, og rommet rundt, om enn noe dempet. Pianoet klinger flott ut, og dominerer ikke stemmen hennes. Den dynamiske kontrasten er flott og gir litt rasp i balladen.
Så litt akustisk blues. Vi må jo utvide horisonten her, men vi fortsetter med 24Bit musikk fra Linn. Pete Alderton er kanskje kjent for mange, i alle fall blant de som har litt interesse for blues. Soul Of A Man fra albumet Roadside Preaching høres akkurat så blues ut som det skal. Her er det Aldertons røffe stemme med aldri så lite rasp som presenteres overbevisende med Hegel Super, akkurat så tøft og rått som vi liker det. Akkompagnert av to gitarer er låta utrolig fengende, som raskt gir en rytmefølelse som får de andre i stua til å lure på hva som feiler en. Neida, det bare svinger. Hegels USB-DAC har god dynamisk kontrast som kler Aldertons stemme og de to gitarene så godt. Da er det lett å bli røsket med og man kan komme til å glemme at man ikke er alene…
Malurt i begeret
For de som har fulgt med i tråden her, så har de nok fått med seg at jeg har en annen skapning på bordet her som også er en hodetelefonforsterker, som er basert på en NwAvGuy konstruksjon. NwAvGuy er ikke helt ukjent for dem som har fulgt litt på Head-Fi utover landets grenser, og vedkommende klarte å hisse på seg både produsenter og audiofile, og fikk også mange tilhengere med sin no-nonsense tilnærming, og ikke minst noen audiofile design med best mulig nøytral og korrekt lydgjengivelse til et rimelig budsjett.
Et par av disse designene var hodetelefonforsterkeren O2, og USB DAC’en ODAC, eller "Objective DAC" som kunne settes sammen til en enhet under betegnelsen O2+ODAC. De fås kjøpt bla. Av JDS Labs og Epiphany Acoustics, til henholdsvis $279,- for førstnevnte og £166.99 sistnevnte. Med dagens kurs blir prisen +/- 2000,- kr. pluss frakt og eventuell moms. Til sammenlikning fås Hegel Super Headphone Amplifier på tilbud til 995,- kr. hos Soundgarden, som omtrentlig er halv pris ettersom den normalt skal koste 1995,-.
Epiphany Acoustics versjon av NwAvGuy’s konstruksjon heter EHP-O2D og de er teknisk sett identiske. EHP-O2D består av EHP-O2 hodetelefonforsterkeren og USB DAC’en E-DAC. Rent teknisk støtter E-DAC 24Bit/96KHz sampling, men når den kombineres med EHP-O2 (eller O2) mister hodetelefonforsterkeren de to innebygde oppladbare batteriene sine på 280mAh, og dermed portabiliteten. Den blir avhengig av nettstrøm, som den får via et 15V adapter. Men til gjengjeld har den Alps volumpotmeter, analog 3,5mm inngang, og gain på hodetelefonutgangen på enten 1x eller 5x man selv kan velge via en knapp hvis behovet skulle være tilstede.
Jeg bytter mellom hodetelefon DAC’ene og setter på Desperado framført av Susan Wong, og hører umiddelbart at pianoet klinger litt mer ut på EHP-O2D enn det gjør på Hegel Super. Det er mer dybde og rom i EHP-O2D, eller et større stereoperspektiv, og mer luft. Hegel Super er mer direkte og strammere i sin lydgjengivelse. Den er strammere og kanskje den er en anelse mer nøytral. EHP-O2D gjengir stemmen til Wong mer åpent og naturlig og luftig. Det er mer ro i lydbildet, som gjør det litt mer behagelig å lytte til. Den dynamiske kontrasten virker for meg å være nokså lik.
Pete Alderton sin låt Soul Of A Man gir litt av det same inntrykket. Dynamikken er ganske lik mellom EHP-O2D og Hegel Super, men Hegel Super er litt strammere og tørr i sin gjengivelse, uten at det merkes like godt her. Raspet i stemmen til Alderton er tilstede på begge, og jeg opplever ikke at det er stor forskjell her mellom hodetelfon DAC’ene. Det kan ha noe med at opptaket er gjort så tett på musikerne her som virker å være, med mikrofoner som virker å være tett plassert på musikerne og deres instrumenter. Det skal til slutt her nevnes at opptaket er i 24Bit og med 44100Hz samplingsfrekvens, uten at det har avgjørende betydning her.
Så over på noe helt annet, men fortsatt i gata til Linn Records 24Bit opptak. Kuniko er en japansk perkusjonist som regnes for å være av de fremste i verden. Hun spiller også keyboard. Fra plata kuniko plays reich har jeg den ganske fengende Electric Counterpoint Version for Percussions - Movement III: Fast. Hun spiller på marimba, som gir basstonene, og vibrafon, som ikke er altfor ulik xylofon i klangsignatur som sikkert mange kjenner fra skolens musikkrom. Låta er i 24Bit oppløsning og 96KHz sampling.
Her er EHP-O2D igjen mer åpen, med større utklinging og med mer rom enn det Hegel Super presenterer. Dynamikken er en tanke bedre på EHP-O2D ut fra klarer å bedømme mellom hodetelefon DAC’ene. Det er i alle fall tydelig for meg at EHP-O2D framstår med et større rom, med en anelse mer varme og lar instrumentene klinge mer ut. Bassen i marimbaen er tonalt sett lik. Det er litt mer ro i EHP-O2D sitt lydbilde. Etter hvert som lyttetrettheten tar meg, virker det for meg som at Hegel taper litt på disse punktene.
Ikke så dramatiske forskjeller
Forskjellene mellom Hegel Super og EHP-O2D er ikke så dramatiske eller store som teksten gir inntrykk av. Har du den ene eller den andre hodetelefon DAC’en vil du neppe merke at noe på en eller annen måte mangler. Hegel Super er faktisk en super forsterker, likeså er EHP-O2D også det. Hva som gir mest mening er etter mitt syn litt avhengig av hva som er bruksområdet, eller behovet om man vil.
EHP-O2D er pga. sine begrensninger å regne som en desktop hodetelefon forsterker, men kan fint bringes til andre lytteposisjoner hvis behovet er der, og strøm er tilgjengelig. Den gir muligheten til å justere lyden direkte på forsterkeren, den kan gi mer gain på mer tungdrevne hodetelefoner og du kan koble til en ekstern kilde via mini-jack (3,5mm). Og den tåler også å stå kontinuerlig påslått uten at noe skal gå galt. At den skal kunne drive omtrent det som finnes av hodetelefoner (Stax-folket får ha meg unnskyldt) gjør den til et enda bedre kjøp. For noen kan derimot den litt merkelige tilkoblingen for strøm være et "problem", men bakgrunnen for dette ligger nok i at den er basert på O2 hodetelefonforsterkeren, som er ment å være portabel og dermed vil det være lettere å koble O2 for opplading av de interne batteriene.
Hegel Super ser litt mer eksklusiv ut, er langt mer portabel og er særdeles lettvint å bruke. Jeg er sikker på at Apple-folket trykker den til sitt bryst, og erklærer produktet innenfor samme filosofi som Apple folket gjerne strør om seg med. Ikke noe galt i det. Men den tar som kjent lite plass, er Plug’n Play og er et opplagt valgt dersom man er mye på farten og kanskje tilbringer mye tid borte. Eneste trøbbelet jeg kan se for meg er at den mini-USB inn, og hvis man benytter nettbrett eller telefon som kilde er man avhengig av en overgang for å få dem koblet sammen.
Jeg må også poengtere at prisen som Hegel Super går for nå, 995,- kr. gjør den til et sensasjonelt godt kjøp og den er en ganske opplagt oppgradering av PC-lyd enten du spiller 16Bit eller 24Bit filer. Den fungerer svært bra, og jeg har enda ikke hatt problemer med den. Den skal være i stand til å drive det meste av hodetelefoner, i alle fall de mest kommersielt vanlige. Det gjør den enda mer interessant.
Til slutt vil jeg bare si at det egentlig ikke er noe å lure på. Det er en rimelig inngangsbillett til PC lyd i toppklasse. Om mener at det finnes bedre saker å få kjøpt der ute, så vil jeg bare ha sagt at, ja det gjør det nok. Men det koster. Og før man kommer dit, kan man kose seg i mange, mange timer med Hegel Super, og heller legge pengene i et gode hodetelefoner så lenge.Sist redigert:
OT, men hvilke kamerainnstillinger hadde du her?
Morro og se flere nordboere her Og ikke bare deler man hifi hobbyen men også en hobby som smeller og lukter krutt!! morro! skal følge tråden videre
Hilsen en praktisk shooter i Narvik -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…