Jeg bruker DSPen i RMEen til å dra ned to romnoder på venstre høyttaler, og én på høyre basert på målinger med REW. Det fungerer knallbra. Du har fem PEQ-bånd per kanal til rådighet. Det er mer enn nok til å rydde opp i det verste grumset i bassområdet.
Jeg foretrekker moderat bruk av DSP og har lite fokus på å matche en targetkurve på kunstig vis. Hver eneste gang jeg prøver med tvangskorreksjon mot en targetkurve fremstår resultatet kunstig. Fokuset mitt ligger på å dra ned åpenbare romresonanser i bassområdet (dvs store peaker som virkelig skiller seg ut) som ringer lenge (sett i waterfall) og dermed er veldig hørbare og ødeleggende. Ellers lar jeg høyttaleren spille med den naturlige tonaliteten den har i rommet. Dette fordrer selvsagt en oppegående høyttaler med noenlunde flat respons som fungerer greit off axis som utgangspunkt.
Jeg bruker moving mic method med RTA i REW for å ta 50+ målinger i løpet av kort tid i et område på kanskje 50-60 cm diameter i lytteposisjon for å få et reellt inntrykk av hva som er gjennomgående problemområder i lytteområdet, i stedet for bare punktmålinger som kun viser hva som skjer i akkurat det ene punktet. MMM målingene er utgangspunktet for å vurdere EQ behov i bassområdet.
Deretter tar jeg noen punktmålinger med høyere nøyaktighet og lite interpolering for å finne ut nøyaktig hvilke frekvenser som ringer der jeg via RTA-målingene har sett et behov, slik at jeg kan lage mest mulig målrettede PEQ bånd med tanke på frekvens og Q-verdi, med minst mulig tap av energi i øvrige frekvenser.
For å vurdere gainnivå benytter jeg psychoacoustic smoothing etter at frekvens og Q-verdi er satt, siden det er litt forskjell på hvordan en peak mellom to diper oppfattes kontra en peak midt i et ellers bra bassnivå. Dette gjør jeg individuelt for L og R.
Som en sluttest (dersom vi snakker om bassområdet) så tar jeg også målinger med både L og R kombinert. I musikk vil begge høyttalerne ofte spille bass sammen i nærmest mono. I mitt rom er det f.eks slik at den ene høyttaleren har en liten peak i et område hvor den andre høyttaleren har en suckout. Dersom jeg korrigerer bare basert på L og R alene ville jeg dratt ned den peaken noe på den ene høyttaleren, men dersom jeg ser på L og R sammen med psychoacoustic smoothing så ser jeg at denne peaken er med på fylle på med energi der den andre høyttaleren mangler slik at responsen totalt fremstår rettere enn om jeg drar ned peaken.
Alt er med andre ord en vurderingssak og man må tilstrebe å skaffe så mye informasjon som mulig.
Det virker kanskje litt innfløkt å bruke forskjellige inngangvinkler for å komme frem til noen PEQ filtre, men min erfaring er at denne mer manuelle tilnærmingen resulterer i mer treffende og noe mer subtile tiltak, færre filtre og bevart tonalitet, fremfor det å prøve å matche en rett strek basert på en steady-state måling i ett punkt som ikke skiller på høyttaler, rom, frekvensområde og refleksjoner på en måte som hjernen faktisk bryr seg om.