K
knutinh
Gjest
Media snakker nå om fangetransporter innen europa utført av et visst organ i verdens eneste supermakt.
Hvorfor er det uenighet om grunnlaget for denne aktiviteten? Mitt personlige anslag er at 10% av oss fullt ut støtter krigføringen som nå pågår, og alle anti-terr*rist kampanjer som fyren driver med, mens 90% er mer eller mindre kritisk.
Samtidig er situasjonen, om ikke snudd på hodet, så i alle fall nærmere 50/50 i hjemlandet.
Vi leser jo begge "fri presse" og er påvirket av den samme populærkulturen. Gjelder det ikke absolutte standarder for hva som er etisk og hva som ikke er? Er det slik at de vi er enige med kan gjøre som de vil, mens de vi er uenige med ikke får gjøre noe som helst?
Jeg observerer at 1 million hutsier dreper 1 million tutsier (eller var det motsatt) uten at noen bryr seg. Jeg observerer at 50.000 eller var det 100.000 blir drept i jordskjelv uten at noen bryr seg. Men når et tilsvarende antall blir drept av tsunami og det inkluderer hvite turister, får vi et mediaoppstyr uten like og evig "mas" i media et år etter. Jeg sier ikke at det ikke var en katastrofe for de som var så uheldige å være involvert, bare at oppmerksomheten blir så uendelig mye større når det er "våre egne".
Terr*ranslaget i 2001 var også grusomt og gjerningsmennene fortjener all mulig straff både her (og i eventuelt etterfølgende liv). Men sett i en sammenheng med annen terr*r og grusomheter rundt i verden utmerker det seg kun på en enkelt måte : den skjedde i et land som tidligere har sluppet unna slike angrep. Andre land (og folkeslag) har måttet tåle betydelig verre angrep uten at de har fått blankofullmakt av den grunn.
Så sitter altså landets ledelse mens folk dør i de to tårn og diskutere hvordan de skal greie å "ta" Sadd*m for dette. Ikke hvordan de skal ta de som faktisk gjorde udåden. Dette er bekreftet fra utskrifter. Og dette skjer i en guttegjeng hvor ideologien er hentet fra et manifest som (også dette offisielt tilgjengelig) sier rett ut at et land kan styres av en sterk, diktatorisk elite enklest hvis man finner en egnet katastrofe som kan spre frykt i folket...
Hvor finner man så støtte for denne politikken? Mitt inntrykk er at dette er blant redde mennesker. De som er redde for fremmede mennesker og kulturer. De som er redde for jobber og familie. De som tror at noen er ute etter å ta dem, og at forsvar er beste angrep. Disse er veldig snare til å snakke om "venstrevridde velmenende idioter" som "tror at snakk og klaps på skulderen er alt som skal til". Av en eller annen grunn er det altså færre av disse i norge enn supermakten. Er det på grunn av våpenkultur, nyhetsbilde, mindre kristen fundamentalisme? Jeg vet ikke. Men jeg registrerer at kristenfundamentalistene er skremmende mye mer opptatt av bønn i barnehagen enn å vende det annet kinn til når motparten leser i feil "bok". Tidligere biskop i Oslo er vel et hederlig unntak i den leiren.
Så har altså (sannsynligvis) svake stater i europa bøyd seg for presset og latt cowboyer krenke nasjonal suverenitet og hente ut folk de mistenker og fengsle og torturere (uten dom). Er det bare meg som blir rasende over dette?
-k
Hvorfor er det uenighet om grunnlaget for denne aktiviteten? Mitt personlige anslag er at 10% av oss fullt ut støtter krigføringen som nå pågår, og alle anti-terr*rist kampanjer som fyren driver med, mens 90% er mer eller mindre kritisk.
Samtidig er situasjonen, om ikke snudd på hodet, så i alle fall nærmere 50/50 i hjemlandet.
Vi leser jo begge "fri presse" og er påvirket av den samme populærkulturen. Gjelder det ikke absolutte standarder for hva som er etisk og hva som ikke er? Er det slik at de vi er enige med kan gjøre som de vil, mens de vi er uenige med ikke får gjøre noe som helst?
Jeg observerer at 1 million hutsier dreper 1 million tutsier (eller var det motsatt) uten at noen bryr seg. Jeg observerer at 50.000 eller var det 100.000 blir drept i jordskjelv uten at noen bryr seg. Men når et tilsvarende antall blir drept av tsunami og det inkluderer hvite turister, får vi et mediaoppstyr uten like og evig "mas" i media et år etter. Jeg sier ikke at det ikke var en katastrofe for de som var så uheldige å være involvert, bare at oppmerksomheten blir så uendelig mye større når det er "våre egne".
Terr*ranslaget i 2001 var også grusomt og gjerningsmennene fortjener all mulig straff både her (og i eventuelt etterfølgende liv). Men sett i en sammenheng med annen terr*r og grusomheter rundt i verden utmerker det seg kun på en enkelt måte : den skjedde i et land som tidligere har sluppet unna slike angrep. Andre land (og folkeslag) har måttet tåle betydelig verre angrep uten at de har fått blankofullmakt av den grunn.
Så sitter altså landets ledelse mens folk dør i de to tårn og diskutere hvordan de skal greie å "ta" Sadd*m for dette. Ikke hvordan de skal ta de som faktisk gjorde udåden. Dette er bekreftet fra utskrifter. Og dette skjer i en guttegjeng hvor ideologien er hentet fra et manifest som (også dette offisielt tilgjengelig) sier rett ut at et land kan styres av en sterk, diktatorisk elite enklest hvis man finner en egnet katastrofe som kan spre frykt i folket...
Hvor finner man så støtte for denne politikken? Mitt inntrykk er at dette er blant redde mennesker. De som er redde for fremmede mennesker og kulturer. De som er redde for jobber og familie. De som tror at noen er ute etter å ta dem, og at forsvar er beste angrep. Disse er veldig snare til å snakke om "venstrevridde velmenende idioter" som "tror at snakk og klaps på skulderen er alt som skal til". Av en eller annen grunn er det altså færre av disse i norge enn supermakten. Er det på grunn av våpenkultur, nyhetsbilde, mindre kristen fundamentalisme? Jeg vet ikke. Men jeg registrerer at kristenfundamentalistene er skremmende mye mer opptatt av bønn i barnehagen enn å vende det annet kinn til når motparten leser i feil "bok". Tidligere biskop i Oslo er vel et hederlig unntak i den leiren.
Så har altså (sannsynligvis) svake stater i europa bøyd seg for presset og latt cowboyer krenke nasjonal suverenitet og hente ut folk de mistenker og fengsle og torturere (uten dom). Er det bare meg som blir rasende over dette?
-k