Hei
Selv Arve Tellefsen ønsket i et intervju til NRK reaksjoner UNDER konserter,
Jazz og rock bør spilles på drikkesteder.Det er der den musikken egentlig hører hjemme.
Dersom musikerne ikke klarer å fange publikums interesse har de en dårlig dag på jobb.
Hvorfor skal musikk være dønn seriøst og musikere/dirigenter så forbaska sjølhøytidlige?
Premieren fant sted den 29. mai 1913 i Théâtre des Champs-Élysées i Paris, med Pierre Monteux som dirigent. Ballets Russes var ballettensemblet på den første framføringen. Den intense rytmikken og det primitive scenarioet sjokkerte publikum, som var vant med den sømmelige klassiske balletten. Den komplekse musikken og de veldige dansetrinnene som skulle forestille fruktbarhetsrituale, gjorde først at publikum begynte å pipe og bue. Da fagottsoloen i åpningen begynte og etter hvert ble harmonisert med noen vage dissonanser, buet publikum høyt. Det var høyrøystede diskusjoner blant tilhengerne og motstanderne av verket, som raskt utviklet seg til roping og nevekamp. Videre utviklet uroen blant publikum seg til et rent oppstyr, og selv om politiet grep inn i pausen, klarte de kun å få til noenlunde ro og orden. Kaos dominerte under resten av framføringen, og Stravinskij selv skal ha blitt så opprørt at han gråtende forlot salen før det var ferdig. [6] En annen berømt hendelse var da Camille Saint-Saëns stormet ut fra premieren (selv om Stravinskij senere sa: «Jeg vet ikke hvem som fant på den historien om at han faktisk var der, men så stormet ut.»[7]), etter at han skal ha blitt rasende over det han mente var misbruk av fagotten i åpningen av stykket.Stravinskij sprang til baksiden av scenen, hvor Djagilev skrudde av og på lysene for å prøve å roe ned publikum. Nizjinskij stod på en stol og lente seg ut for å rope slagene i takten til danserne, som ikke klarte å høre orkesteret (dette var spesielt vanskelig siden de russiske tallene er flerstavede over ti, eksempelvis atten: vosemnadsat).[8] Etter konserten var Nizjinskij og Stravinskij fortviet, men Djagilev sa at «skandalen var akkurat det jeg ønsket meg». De neste av de sju oppsetningene av verket ble fullført uten liknende skandaler som på premieren, og de samme opptrederne satte opp verket i London mot slutten av året. I 1924 ble det satt opp i USA, men da som en konsertversjon. Både Stravinskij og Nizjinskij fortsatte å arbeide, men ingen av dem skrev et stykke som hadde den samme perkussive og intense stilen som Vårofferet hadde.
Selv Arve Tellefsen ønsket i et intervju til NRK reaksjoner UNDER konserter,
Jazz og rock bør spilles på drikkesteder.Det er der den musikken egentlig hører hjemme.
Dersom musikerne ikke klarer å fange publikums interesse har de en dårlig dag på jobb.
Hvorfor skal musikk være dønn seriøst og musikere/dirigenter så forbaska sjølhøytidlige?
Premieren fant sted den 29. mai 1913 i Théâtre des Champs-Élysées i Paris, med Pierre Monteux som dirigent. Ballets Russes var ballettensemblet på den første framføringen. Den intense rytmikken og det primitive scenarioet sjokkerte publikum, som var vant med den sømmelige klassiske balletten. Den komplekse musikken og de veldige dansetrinnene som skulle forestille fruktbarhetsrituale, gjorde først at publikum begynte å pipe og bue. Da fagottsoloen i åpningen begynte og etter hvert ble harmonisert med noen vage dissonanser, buet publikum høyt. Det var høyrøystede diskusjoner blant tilhengerne og motstanderne av verket, som raskt utviklet seg til roping og nevekamp. Videre utviklet uroen blant publikum seg til et rent oppstyr, og selv om politiet grep inn i pausen, klarte de kun å få til noenlunde ro og orden. Kaos dominerte under resten av framføringen, og Stravinskij selv skal ha blitt så opprørt at han gråtende forlot salen før det var ferdig. [6] En annen berømt hendelse var da Camille Saint-Saëns stormet ut fra premieren (selv om Stravinskij senere sa: «Jeg vet ikke hvem som fant på den historien om at han faktisk var der, men så stormet ut.»[7]), etter at han skal ha blitt rasende over det han mente var misbruk av fagotten i åpningen av stykket.Stravinskij sprang til baksiden av scenen, hvor Djagilev skrudde av og på lysene for å prøve å roe ned publikum. Nizjinskij stod på en stol og lente seg ut for å rope slagene i takten til danserne, som ikke klarte å høre orkesteret (dette var spesielt vanskelig siden de russiske tallene er flerstavede over ti, eksempelvis atten: vosemnadsat).[8] Etter konserten var Nizjinskij og Stravinskij fortviet, men Djagilev sa at «skandalen var akkurat det jeg ønsket meg». De neste av de sju oppsetningene av verket ble fullført uten liknende skandaler som på premieren, og de samme opptrederne satte opp verket i London mot slutten av året. I 1924 ble det satt opp i USA, men da som en konsertversjon. Både Stravinskij og Nizjinskij fortsatte å arbeide, men ingen av dem skrev et stykke som hadde den samme perkussive og intense stilen som Vårofferet hadde.
