Interessante artikler fra både Petter og Mats!
I forlengelsen av disse to artiklene har jeg en annen refleksjon om hvorfor vi så lett kjører oss fast i velkjente skillelinjer. På den ene siden er det fortsatt mye vi ennå ikke forstår om hvordan lyd oppfattes, hvilke egenskaper ved det elektriske og akustiske signalet som omsettes til bestemte sanseopplevelser, og på hvilke måter denne opplevelsen kan være forskjellig mellom forskjellige personer. Et eksempel kan være maskering av ulike lyder som kommer nesten samtidig og at en trenet lytter vil ha mye lettere for å "gjennomskue" dette enn en utrenet. En konsekvens kan være at mange av oss vil være i stand til å kjenne igjen lyden av MP3-kodingen som fjerner de delene av signalet som "ikke kan høres". Hvis vi ikke har en viss ærbødighet overfor dette, kan vi lett komme til å gjøre sånt som å koble en 8-ohms motstand til en effektforsterker, mate innpå et sinussveip, gjøre noen målinger av strøm og spenning, amplitude og fase, THD+N, og fastslå at dett var dett. Bevares, slike målinger vil si mye, men det som måles er fortsatt et ganske lite hjørne av et nokså stort univers.
På den andre siden har vi også lett for å undervurdere hvordan ulike sanser, minner og sinnsstemninger påvirker den subjektive opplevelsen av gitte akustiske og andre sansestimuli. Eksakt samme akustiske bølgeform kan oppleves helt ulikt om den kombineres med forskjellige sett av forventninger, visuelle inntrykk og stimuli fra andre sanser. En observasjon (fra pedal) er at anlegget gjerne låter mye bedre når man kommer hjem fra ferie enn rett før man dro. Det har nok mye mer med lytterens tilstand - sliten vs uthvilt - å gjøre enn med den akustiske bølgeformen som produseres av apparaturen. Det er også lett å merke en viss "hardhet i mellomtonen" hvis man forsøker å tilrane seg noen minutter musikk mellom jobb, trafikkork, husarbeid og ungetransport, men som ikke er til stede når huset har stilnet for kvelden og man synker til ro i godstolen med et lite glass i hånden. Og da er det ikke sikkert at det er strømkvaliteten som er grunnen til fenomenet. Hvis vi ikke har en viss selvinnsikt og ydmykhet på dette området, ender vi fort opp med å være skråsikre på "hørbare forskjeller" som bare kan sanses hvis man ser hvilket apparat som er i bruk og har lest glansede anmeldelser av de ulike apparatene på forhånd, men ellers ikke.
Vi fremstår dessverre altfor ofte som de blinde som befølte ulike sider av den samme elefanten og hadde vilt forskjellig oppfatning av hva de klådde på. Jeg minner også om det gamle sitatet om at det ikke er det du ikke vet som skaper trøbbel, men det du vet helt sikkert som bare ikke er tilfelle.
Apropos testprosedyrer: Det er ikke mulig å lage en alment "riktig" testprosedyre. Hva som er riktig kommer helt an på hva du forsøker å teste. Ut fra Petters artikkel er det ganske opplagt at hvis du tester for ulikheter i frekvensgang, så er det riktige korte A/B-sammenligninger, mens hvis du tester for hørbarhet av høyereordens forvrengning nede ved -75 dB trenger du mye lengre lyttetider. Start med å forstå det fenomenet du forsøker å teste, formuler en klar hypotese som du vil ha et ja/nei-svar på (f eks "Høyereordens og uharmoniske forvrengningskomponenter er hørbare ned til -75 dB for trenede lyttere ved gjengivelse av piano + vokal"), gå ut fra at hypotesen er feil (dvs formuler en null-hypotese, som f eks at det er plent umulig å høre noe slikt), og konstruer et forsøk som legger forholdene til rette for å motbevise denne null-hypotesen. Først da kan vi diskutere hva som er "riktig" design av forsøket.
