finns der noe sånt som for mye av det gode når det gjelder kontroll av forsterkeren over høyttalerne?
lurer litt på det nå...
har fått lånt en Karan KA-I 180 for noen dager og den spiller bra, utvilsomt. Men jeg blir ikke kvitt følelsen av at den ikke helt vet hvor hen med kreftene sine. Nå må jeg nevne at mitt eget oppsett består av en rørpre (Valvet L2) og en 2x25W kl.A MI10.1 som ligger nok i en annen rettning, lydmessig.
Høyttalerne er Spendor A9.
Spendorene klarer å forbause meg med hver oppgradering av kjeden- de klarer å henge og formidler alle forandringer som blir gjort i resten av kjeden.
Karanen spiller meget presis, nøyaktig og kanskje litt for mye av det? Eller er det bare meg som ikke er vant med lyden av "ekte High-End" ?
Er det meg som ikke klare å vri hodet rund denne dynamikken? Det blir veldig mye fokus på rythmen, percussionen blir meget nøyaktik, kanskje litt hart, for "plutselig"? Det dreier seg ikke om at det låter kald,tynn eller klinisk (det gjør det nemlig ikke)
Skal det være sånn, er jeg bare ikke vant med de gode tingene eller finns det faktisk for mye av det gode?
Ikke forsto meg feil, jeg er ikke helt i leiren av all det smoothe og runde og den absolutte kontrollen av forsterkeren er fascinerende og målet mitt er definitivt mer av det i oppsettet mitt etter hvert. Men jeg blir ikke kvitt følelsen av at denne kontrollen av forsterkeren står litt i veien for "the Flow" av musikken...
lurer litt på det nå...
har fått lånt en Karan KA-I 180 for noen dager og den spiller bra, utvilsomt. Men jeg blir ikke kvitt følelsen av at den ikke helt vet hvor hen med kreftene sine. Nå må jeg nevne at mitt eget oppsett består av en rørpre (Valvet L2) og en 2x25W kl.A MI10.1 som ligger nok i en annen rettning, lydmessig.
Høyttalerne er Spendor A9.
Spendorene klarer å forbause meg med hver oppgradering av kjeden- de klarer å henge og formidler alle forandringer som blir gjort i resten av kjeden.
Karanen spiller meget presis, nøyaktig og kanskje litt for mye av det? Eller er det bare meg som ikke er vant med lyden av "ekte High-End" ?
Er det meg som ikke klare å vri hodet rund denne dynamikken? Det blir veldig mye fokus på rythmen, percussionen blir meget nøyaktik, kanskje litt hart, for "plutselig"? Det dreier seg ikke om at det låter kald,tynn eller klinisk (det gjør det nemlig ikke)
Skal det være sånn, er jeg bare ikke vant med de gode tingene eller finns det faktisk for mye av det gode?
Ikke forsto meg feil, jeg er ikke helt i leiren av all det smoothe og runde og den absolutte kontrollen av forsterkeren er fascinerende og målet mitt er definitivt mer av det i oppsettet mitt etter hvert. Men jeg blir ikke kvitt følelsen av at denne kontrollen av forsterkeren står litt i veien for "the Flow" av musikken...