Vår venn flyttet til en av landets største byer, lokalisert sør-øst for hovedstaden, i det fylket hvor industriproduksjon fortsatt ble sett på som av større viktighet enn lefsesteking, rafting, ansiktsmasker, kofter og rettferdig kaffe. Industrien i dette fylket hadde før distriktspolitikken ble avgjørende og produksjonseffektivitet samt kvalitet underordnet, en dominerende plass i kongerikets verdiskapning. Her ble det bygget supertankere på 120000 tonn. Herfra ble verden forsynt med papirmasse, cellulose og tømmer. Her ble teglstein til landets hovedstad produsert, lecablokker og sement. Granitt til monumenter og praktbygg hugget. Vanillin, såpe, margarin,polyester, batterier, kjernekraft, elektrisitet, i tillegg til at fylkets kornprodukter var de eneste i kongeriket som kunne fortæres av mennesker. Landets befolkning gikk i sko fra en liten grenseby og når de reiste pakket de i kofferter produsert samme sted, før de satte seg i bilene sine som rullet på dekk herfra. Maten ble kokt i gryter fra fylket og veggene i husene deres ble isolert med glassvatt fra fergekaia som forbandt fylket med det fylket som ligger vest for fjorden. Det luktet industri i byene, eller penger som folk sa.