Tja; hvis det nå var glorifiseringen av motstandsbevegelsen som var tema, og den kanskje litt for opphøyde plass den har fått i etterkrigstidens historieskriving, og en altså greier å se forskjell på det personlige heltemot (og lidelser) på den ene siden, og den betydning disse aktivitetene hadde i lys av krigens gang, så kunne jo Elvik ha fortsatt den debatten, istedet for å skrive følerier om Fossen? For jeg trodde faktisk det var Fossens poeng i det hele.
Erling Fossen er en slags klovn i den norske samfunnsdebatten. Hans posisjon har vært å innta ytterstandpunkter med mye brask og enda mer bram. Han omtales oftest som «urbanist» og har en aura som forsvarer av livet i tettbygde strøk der intelligensen holder hus, mens de tjukke i huet foretrekker uberørt natur spesielt og grisgrendte strøk generelt. På dette feltet gjelder det sjelden liv og død, og klovner har større armslag. Det kreves et større alvor og en annen type respekt når debatten gjelder områder der folk faktisk har ofret livet og de overlevende satte det på spill mens det sto på.
Derfor er det synd at det ble Erling Fossen som fikk sette tonen og anslaget i det som kunne blitt en ny debatt om den norske motstandskampen under Den andre verdenskrigen i kjølvannet av den nye filmen om Max Manus. Det er liten tvil om at aktørene fra den gang har vernet om sin versjon av historien med engasjement og glød. Seierherrenes historieskriving er sjelden nyansert og balansert. Balanse, der den tapende parts argumenter blir drøftet og ikke bare avvist, framstår som et svik mot dem som falt.
I tilfellet Norge kommer det i tillegg at heltehistorien om hjemmefronten, utefronten og handelsflåtens innsats, var et viktig element i gjenreisningsarbeidet og nasjonsbyggingen etter Den andre verdenskrigen. Den glidende overgangen til kald krig mellom det tidligere allierte Sovjet og et USA i spissen for en vestlig forsvarsallianse, bidro også til å undertrykke både debatt og mer nyansert historieskriving enn den som ble dominert av nå avdøde historieprofessor Magne Skodvin.
Det hadde vært bedre for denne debattrunden om den i stedet hadde tatt utgangspunkt i den tidligere Akp-eren Bjørn Westlies bok om sitt forhold til faren som var NS og frontkjemper. I motsetning til Fossens puerile utbrudd er det et tankefullt og gjennomarbeidet bidrag.