Aldersbetinget hørselstap (presbycusis eller presbyacusis) rammer oss alle dessverre. Det arter seg på den måten at det er de høyeste frekvensene man mister evnen til å høre. Noen blir rammet før, andre senere. Trøsten får være at de fleste av oss blir litt oppi årene innen hørselstapet blir særlig mye større den øverste oktaven (dvs frekvenser i området 10kHz20kHz) eller så. Det skjer heldigvis ikke altfor mye over 10kHz hva musikk angår, selv om cymbaler har omtrent 40% av sin energi over 20kHz. Men selv med aldersbetinget hørselstap er forskjellen mellom diskantelementer svært tydelig (som f.eks forskjellen mellom B&W aluminiumsdomer og diamantdomer under ellers forholdsvis like forhold) så man skal ikke bare tro at den øverste oktaven bare kan fjernes for folk over førti eller så.
Sibilanter (s-lyder) som lyder skarpt på hissige musikkanlegg har mye av sin energi så langt ned som rundt et par kHz. I det området har hørselen sin største følsomhet (kfr. Fletcher-Munson kurvene, også kjent som "equal loudness contours") og det er derfor slike lyder "sitter" i øret.
Grunnen til at vår største følsomhet ligger i dette området er delvis gitt av ørekanalens lengde (resonanser).
På grunn av vår høye følsomhet i dette området kan støyindusert hørselstap resultere i at hørselsnervene i dette området lett blir varig slått ut. Et ungt menneske kan da oppleve den absurde situasjon at man kan høre 15kHz lyden, men ha problemer med å forstå hva folk sier. Det har seg nemlig slik at det som gjør oss i stand til å skilne mellom p, f, d, b og liknende lyder i stor grad har med lyd i frekvensområdet omkring et par kHz å gjøre. Watch out!
Ting som kan påskynde hørselsreduksjon er røyking, støyeksponering (mp3 vil mange i dette forum mene at lett kan oppfattes som støy) spesielt kombinert med alkohol (muskelen som strammer trommehinnen ved høyt volum reagerer tregere) og enkelte sykdommer som diabetes.
Ikke alt er fullt ut forstått ved vår hørsel ennå. Signalteoretisk er det en sammenheng mellom evnen til å skilne signaler av kort varighet og signalets frekvensinnhold. Kort sagt betyr det at signaler av kort varighet inneholder høye frekvenser, dess kortere varighet, dess høyere frekvenser. Det kan enkelt sees av sammenhengen f = 1/t, der f er frekvensen og t er tiden. Er tiden kort blir frekvensen høy. Dette er teorien for lineære systemer, men hørselen er som kjent alt annet enn lineær og vår Fourier-transformasjon (som konverterer fra tidsdomenet til frekvensdomenet) er langt fra perfekt.
Inni øret har vi noe som kalles cochlea (der sitter hårcellene) som kan betraktes som en mekanisk filterbank. Det høyeste båndpassfilteret ligger nærmest trommehinnen og har en senterfrekvens på omtrent 15kHz og en båndbredde på ca 2kHz. Husk at båndbredde betyr ikke at alt utenfor båndbredden er borte (det er bare lavere i nivå, feks, lavere enn 3dB under senterfrekvensnivået).
Det viser seg at den menneskelige hørsel er i stand til å skilne tidsforløp som skulle tyde på en evne til å høre frekvenser høyere enn 20kHz. Allikevel er vi beviselig ute av stand til å høre frekvenser særlig over 20kHz (målt med audiometer), selv når vi er veldig unge.
Forsøk har vist at kan vi skilne helt nedi 10 mikrosekunders tidsforskjeller under visse forhold (kilde her er Journal of the Acoustical Society of America). Så korte tidsforskjeller svarer til et frekvensområde som strekker seg opptil 50kHz!
Ting tyder på at benledningshørsel spiller litt inn og kan få noe ultralyd til "å lande" i det høyeste filteret. Allikevel er det vanskelig å finne "bevis" for at luftbåren lyd over 25kHz kan oppfattes.
Det er med andre ord fortsatt ting som må klarlegges.
Vær klar over at dette er ikke noe slags bevis på f.eks hvorfor SACD evt lyder bedre enn vanlig CD. Det er mange faktorer som spiller inn. Det kan være et høyere frekvensinnhold, men det kan også være mildere faseforløp i AD/DA prosesser, en annen mastering med et annet klangideal for å fremheve SACD så den selger bedre (småsleipt, spør du meg) og slike ting... eller alt sammen i samvirkning...
