Vi tar med et bilde til fra besøket hos Ronny.
Visesangeren og hverdagspoeten Roy Willy Olsen fra Tistedalen.
Her er noe forfatteren Levi Henriksen skrev om ham.
EN SANG FOR ROY WILLY OLSEN
Hadde jeg vært flink til å synge, ville dette vært en sang til Roy Willy Olsen. En fyr jeg ikke kjente, men likevel føler meg i slekt med. En fyr som aldri hadde en skikkelig jobb i hele sitt liv, men som bar på et langsiktig mål om å bli avisbud. Et mål han ikke hadde nådd 18. Februar 1984, da han 50 år gammel bestemte seg for at han hadde fått nok av denne reisa her.
Roy Willy Olsen var en av disse få utvalgte som Vår Herre skraper en liten sprekk for i skylaget, men hvor lyset ofte føltes mer som en forbannelse enn en velsignelse i hvert fall for den utvalgte sjøl. Roy Willy Olsen hadde nemlig en gave: Han kunne synge livet sitt slik at det rørte ved andres. Akkurat som Alf Prøysen, Hank Williams eller Cornelis Vreeswijk kunne han få folk til å le av det tragiske og grine av det morsomme eller var det motsatt? Uansett, der disse andre herrene seilte sine skip på grunn etter å ha levd deler av livet på avisenes førstesider, så hadde Roy Willy Olsen én betalt spillejobb i hele sitt liv. Og da han sjøl sørget for et teppefall uten applaus, led han det ultimate dikterskjebnen. Blant skipsredere og sakførere, folk med fine titler bak navnene sine i telefonkatalogen endte Roy Willy Olsen i en navnløs grav på Os kirkegård. Først nå har han fått en slags oppreisning sjøl om et slikt ord lyder litt hult når det brukes om en fyr som har brukt 17 år på å sove de glemtes søvn. Visesanger Roy Willy Olsen, står det på steinen en gjeng musikere fra Halden har fått reist på grava. I 2001 har også Roy Willy Olsen fått en tittel bak navnet sitt, og endelig kan hans egen linje om at på kjærgårn er vi alle like, der havner både fattige og rike også få en gyldighet for ham.
Du blikke rost før du er borte vekk, heter plata der en rekke kjente norske rockemusikere, fortrinnsvis fra Roy Willy Olsens egen hjemby Halden, tolker sangene hans. Og det er en slik plate som gjør meg både glad og skamfull. Glad fordi det finnes folk som lever livene sin motstrøms, og kan fungere som en ballast til alle oss som skrever bredbeint over høla i veien. Skamfull fordi annerledes er et ord vi liker å stemple i pannene på alle som marsjerer til en annen takt. I stedet burde det være en medalje vi hang rundt halsen på dem.
Her jeg sitter og bøyer fingrene over datamaskintastaturet, slår det meg at det pleide å være slik at innsida av sine egne hender var det mest verdifulle en mann kunne eie. Så fikk det heller være at de henda glapp litt innimellom, og begynte å plukke opp ølflasker og gitarer. De pleide å være slik at butikktrappene og benkene på jernbanestasjonen var fulle med slike fyrer. Fyrer med en filosofs øyne som spelte for en klunk, eller dikta opp ei historia på stående fot.
Sofus, brødrene Sandvik, John i bua, Borg, folk som danset til en annen rytme, en rytme som ofte bare de sjøl kunne høre. Nå har vi så å si klart å utrydde alle slike folk, vi har knust formene og gjør vårt beste for at alle skal lære å spille de flinkes spill.
Jeg har en kompis, en meget god kompis, som lever langt inne på skogen med hjertet fullt av Alf Prøysen. Han føler seg lykkelig som liten, og gjør sine valg etter eget hode. Ikke sånn å forstå at han har begynt å plukke opp ølflasker, men han fører livet sitt motstrøms. Setter sin ære i å være mest mulig sjølforsynt, og ikke til bry for noen. Pleide å være at det var slik nordmenn flest levde. Pleide å være at det ikke var noe rart eller annerledes i det å stole på styrken på kraften i sine egne hender.
Nå er menn som fører slike liv blitt eksotiske. Ja, det er faktisk gått så langt at de må bevise at de eksisterer. Fra ligningskontoret kommer brev fulle av lange og byråkratiske ord, der man post for post må forklare hvorfor man lever under evne. Hvor man må forklare hvordan man våger å avvike fra det tallet Statistisk Sentralbyrå har regnet ut at gjennomsnittsnordmannen det gylne snitt vær så god bør forbruke i løpet av et år. Lurer forresten på ligningskontoret gjør i de tilfellene noen bruker mer penger enn gjennomsnittet?
Uansett, så virker det ikke som et rikt, men som et fattig samfunn, når folk må begynne å skrive livene sine ned på A4-ark for at de skal bli virkelige gjennomsnittelige nok.
Visesanger Roy Willy Olsen, 25.12.33 18.02.84 står det på gravsteinen som musikerne i Halden har fått reist over mannen som aldri kom ut på plate, aldri fikk sine 15 minutter med berømmelse mens han levde. En mann som sjøl ble uroppfyllelsen av sin egen vise Du blikke rost før du er borte vekk. Det kan i grunn også stå som et passende minneord over alle de andre drømmerne og romantikerne, alle de som krakkene står tomme etter på slike små steder der togene for lengst har sluttet å stoppe.
Levi Henriksen
Du vet ozzy, det er ingen grunn til å rødme. Denne tråden handler nettopp om hva musikk også handler om. Sjel, stemning, og følelser.
