Hans Christian, HC, venn, medmenneske. Det har vært et par tunge dager med mange tanker om livet og om døden. Om urettferdighet og det fullstendig uventede. HC finnes ikke mer. Aldri mer skal hans glade smil og ertende blikk møte våre, vi skal ikke lenger humre over hans underfundighet, og vi skal ikke la oss provosere over hans skarpe skyts fra tastaturet.
HC var en initiativtaker. Han dro igang treff og turer, han besøkte folk, han lyttet, han lette og han lærte.
HC var en altruist, en som likte mennesker med alle våre feil og mangler, han lette i folks sinn, han reiste til fremmede kulturer, han lyttet og han lærte.
HC var en hverdagsfilosof, han tenkte, han var vidsynt og storsinnet. Ikke bare lot han seg fascinere av menneskets intellektuelle irrganger, han lurte også på dette med kunstig intelligens. I så stor grad, faktisk, at han like godt tok en doktorgrad på temaet. Samtidig som han hadde full jobb og kroppen sloss med alvorlig sykdom. Men aldri hørte vi ham klage, aldri hørte vi ham skryte, han var bare seg selv, og så alltid fremover mot neste tinde.
Nå er siste tinde besteget, min venn. Reisen er forbi. Jeg er takknemlig for å ha blitt kjent med deg, jeg skal bringe minnene med meg, og la meg inspirere til å leve litt mer, glede meg litt mer, og se undrene i hverdagen.
I skrivende stund ligger jeg for anker på svai i en trygg bukt, og drikker min ankerpils. Den deler jeg med deg, kompis, skål, og fly avsted til evigheten!