Det er et par ting ved disse som jeg tror jeg forstår, og et par andre ting som er vanskeligere å forstå. Det opplagte er at de tilfører litt masse i systemet, noe som senker resonansfrekvensen av høyttaler og underlag. Når disse står oppå en høyttaler vil de også tilføre et treghetsmoment, altså at den ekstra massen befinner seg et godt stykke borte fra tyngdepunktet i systemet. Det vil motvirke eventuelle vippebevegelser som reaksjon på bevegelsen av høyttalerelementet, noe som igjen reduserer bevegelsen av høyttalerfront og diskantelementer når bassen smekker til. Dessuten er de fylt med sand, noe som gir mye indre demping og vil redusere vibrasjonene i den platen de står på. I en normal høyttaler stråler kassen ut like mye energi som elementene ved enkelte frekvenser, og dette kan redusere det litt. Tilsammen kan nok dette gi en opplevd forbedring av oppløsning og attakk. So far, so good, og alt det der får du til like bra med en plastpose med noen kilo alminnelig sandblåse- eller fugesand i. 3-4 kilo sand på toppen vil nok gjøre ett eller annet med en høyttaler på 30-40 kg.
Det jeg derimot ikke forstår er påstanden om at den skal suge til seg forstyrrelser i det elektromagnetiske feltet. Hvordan vet den hvilke frekvenser som er forvrengning og hvilke som er signal? OK, hvis det er jernfilspon i den og den står rett over trafoen i en effektforsterker, så vil jernet gi litt skjerming og bøye feltlinjene litt, men det er nokså bagatellmessig i forhold til å sette trafoen i en lukket boks av stål eller mu-metall.
Men om en pose sand er verdt et par tusen kroner får nå enhver vurdere. Eventuelt kan man plyndre barnerommet for et avlagt kosedyr og fylle det med tørr sand i stedet for isoporkuler selv.
orker ikke å si noe om hva jeg opplevde da det er så mye drittslenging etc på dette forumet. Skal man mene noe så er det jo nødvendig med et 40-manns blintestingpanel som tester 1000 bytter over 14 dager 
