Ser ut som jeg traff en nerve med denne tråden, og mange av innspillene har bevisstgjort grunner til at jeg i ettertid savner enkelte komponenter.
Har for tiden stor sympati for min ECI 5 forsterker, selv om jeg avskyr fjernkontrollen i simpel plast. Gode fjernkontroller i heltre eller tung metall er ellersnoe som ubetinget øker min eierglede. Å ha møtt konstruktøren er også noe som skaper troskap til et produkt, f.eks alle mine tidligere Doxa-bokser.
Kan ellers konstatere at jeg aldri har savnet komponenter som har vært lyse/kliniske i klangen. God stemmegjengivelse kan derimot absolutt øke eiergleden vesentlig.
Å reflertere slik over ubevisste årsaker til følelser, kan trolig også være en nyttig øvelse for oss som lever i et parforhold.
Den har jeg sansen for. Følelsen jeg får av å holde en solid, gjerne litt tung, fjernkontroll er definitivt noe som bidrar til eierglede. Der kunne særlig de franske produsentene skjerpe seg litt. Jeg har hatt Micromega Trio drivverk og Audio Aero Capitole cd-spiller, og de tilhørende fjernkontrollene av ekte plast var ikke egnet til å imponere noen. Balanced Audio Technology, Conrad-Johnson og Accuphase, derimot var noe helt annet.
Tiltredes også! 
Densen Gizmo er en slik fjernkontroll, laget i solid metall ( aluminium? ), føles solid, tung og god i handa og trenger ikke å rettes mot forsterker / cd-spiller for å virke! Den gir meg eierglede, men det gjør heile oppsettet mitt. Størst eierglede opp gjennom tidene, fikk jeg nok likevel av min første skikkelige tungmotorsykkel, en Honda CB 750K2, som kosta meg nettoen fra en kvalsesong i 1974 - sånn omtrent. Da ser jeg bort fra "eiergleden" ( heter vel foreldrestolthet? ) som jeg har følt ( og fortsatt føler, heldigvis ) for hver av barna våre.
Ingenting kan måles mot å holde den nyfødte ongen i armene..
Men innen dette forumet, og hva angår hifi, har for så vidt hver av forsterkerne mine, gitt stor eierglede. I 1972 kjøpte jeg et komplett B&O-oppsett, bestående av Beomaster 4000 receiver, Beogram 4000 vinylspiller ( jada, den første tangentialspilleren til B&O ), og de største høyttalerne som B&O hadde på den tida. Det var rådyre greier, men spilte musikk på en måte som jeg aldri hadde hørt før. Desigmessig var oppsettet en nytelse, rett og slett. Dette oppsettet ga meg stor eierglede i mange, mange år. Vinylspilleren burde jeg aldri ha solgt, men idiot som man var.... vel, det lå en begrensning vedr. valg av p.u til denne spilleren, i og med at B&O hadde en særegen innfatning på p.u'ene sine.
Densen DM10 og de første Audiovectorene mine, ga meg også stor eierglede. Og relativt lang nedbetalingstid. Mitt nåværende oppsett, gir meg daglig stor, stor eierglede. Det som faktisk gir meg størst eierglede, er å ha fått til såpass mye vellyd for en ( relativt sett ) beskjeden sum. Head-fioppsettet mitt gir meg også stor eierglede, og det er rasende morsomt når venner og bekjente etter en demorunde, uttaler at "sånn lyd, så mye detaljer, har jeg aldri ant fantes på dette albumet".
Eierglede kan være så mangt. Det kan være glede over å kunne skaffe seg noe man har jobba beinhardt og spart i lang tid for å kunne anskaffe. Det kan være glede over å eie komponenter som reproduserer lyd / musikk på en veldig bra måte. Det kan også være momenter som byggekvalitet, design, funksjonalitet osv. som utløser eierglede. Eller kombinasjoner av alt dette. Jeg tror hver og en av oss, har vår egen definisjon av hva som gir følelse av eierglede. Egentlig vanskelig, dette.....
