Var på kjøpesenteret i stad og tok med meg denne hjem (Melody Gardot – Sunset In the Blue):
Har akkurat spilt gjennom plata, og det ble litt langtekkelig. Stillfarent og sart med mye strykere. Hørtes litt ut som en eneste lang sang. Jeg har veldig sans for Melody Gardot, men her ble pulsen vel lav. Det siste sporet er en duett med Sting, men selv om det skapte variasjon, skar det seg i forhold til resten av materialet. Helt annen produksjon. Mye sibilans på denne plata også forresten.
Er ikke ofte jeg ser denne blir spilt men jeg har alltid likt dette cyberpunk konseptalbumet til Zevon. Et sted rundt 1800 timer (48 arbeidsuker!) i studio/produksjon ble vel anvendt IMO.
For ei deilig plate dette er. Undervurdert. «For lik den første», sier mange. Den første, så bra som den er, er uslepen og råere. Denne har fått skikkelig, og akkurat passe, studiopolish. Siste plata med bandfølelsen og ikke Knopfler pluss medhjelpere, som det ble senere.