Kjetil Rolness
Kunnskapssamfunnet, liksom. Hva skjedde? Her er to deprimerende statusoppdateringer om universitetene. En om studentene. Og en om systemet.
Først denne fra Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger:
"Ein lærer så lenge ein har elevar. Orsak, studentar.
I haust har eg lært litt av kvart. Til dømes:
- Av 24 nye masterstudentar, hadde nøyaktig halvparten, dusinet fullt, aldri sett sine bein i eit universitetsbibliotek tidlegare, heller ikkje dei tre føregåande studieåra.
- Då eg ville finne ut av studieteknikkane deira, fekk eg greie på at korkje i den gruppa eller andre grupper visste fleirtalet koss dei skulle ta notat, anten på maskin, brett eller for hand. Fire personar tilsaman visste ikkje koss dei skulle halde ein penn for lengre tids skriving, men opplyste at dei fekk krampe av det.
- Fleirtalet av norskdidaktikkstudentar likar ikkje at gjeldande fagplan stiller læraren så fritt med omsyn til val og plan. Dei vil heller bli fortalt kva dei skal gjere til ei kvar tid.
- Fleirtalet av dei sistnemnde meiner også at danning er viktigare enn ferdigheiter, men kan ikkje definere danning. Dei visste heller ikkje kva ein definisjon er, før vi tok for oss temaet.
- Fleirtalet av alle studentar trur dei kan finne alle opplysningar på nettet, men har ingen metode for å sjekke dei, eller har lært kva dei kan finne av vitskaplege ressursar og kvar (før dei starta på bachelorfordjupninga hos oss).
- Alle studentar som er yngre enn 25 meiner at alt ein les eller høyrer er likestilte kjelder.
- Om lag halvparten av alle studentar eg har møtt i år, har forfekta oppfatninga om at sanning og truverde i opplysningar om fag og forsking er avhengig av kva dei trur og meiner på førehand om emnet det er snakk om.
Og så vidare. Ein pen slump utfordringar, som krev ei vifte av tilnærmingsmåtar.
Forøvrig synte eg Munchs *Madonna* på ein powerpoint her i veka, som eitt av fleire døme på at kva for detaljar ein legg vekt på å observere og drøfte er viktigare enn å stille spørsmålet «kva handlar kunstverket om» (jamfør med tekst), og oppdaga for fyrste gong at 80% av alle tilstadeverande var flaue over å skulle kommentere dét biletet."
Og så denne fra Erling E. Guldbrandsen, professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo:
"Jeg har fått en mengde eposter med relevante kommentarer etter kronikken om universitetet i Klassekampen fredag 1.12. Støtten er massiv. Siden avisteksten ikke er tilgjengelig på nettet, og mange har spurt etter den, poster jeg den her på nytt.
Det synkende skipet
Universitetet er gradvis pervertert til en maskin som skal samle poeng og tjene penger, der ingen lenger vet hvorfor, og ingen har makt til å sette ned foten. Middelet er blitt formål, og formålet er glemt. Instituttledere, dekaner og rektorer er marionetter i et absurd nullsumspill med det internasjonale som eneste målestokk, der alle læresteder – lokale eller nasjonale – skal konkurrere med milliard-aktører som Harvard University. Blind telling av poeng trumfer skjønnsmessig vurdering av egne behov og ønskemål. Dette gjelder ved ansettelser, ved faglige prioriteringer og ved fordeling av budsjettmidler.
Bedre forklaring og dypere forståelse var en gang forskningens formål i seg selv. Grekerne kalte det dannelse, sosiologer kalte det kritikk. Autotelisk kaltes den frie virksomheten som var sitt eget formål, ikke et blott og bart middel til noe annet. God undervisning inspirerte studenter til fordypning og kritisk tenkning. Formidling av innsikt til allmennheten gjennom foredrag, aviser og radio var et innlysende viktig samfunnsoppdrag.
Nå er faglig prioritering blitt et spørsmål om hvordan instituttene best kan høste poeng og tjene penger. Formål og hensikt er erstattet av insentiver. Søkere ansettes eksplisitt ut fra evne til å hente inn eksterne midler. Hva skal man med midlene? Hvem vet. Såkalte satsninger lanseres fra toppen, som programmer med millioner av euro, og annen forskning tørker ut eller oppfattes som sivil ulydighet. Søkere rangeres kun ut fra opptelte publikasjonspoeng og erfaring med å hente inn midler.
Meritter som foreleser eller formidler ignoreres, alt annet ville være forbigåelse etter dagens kriterier. Publikasjonenes innhold og relevans for arbeidsplassen, eller for studentenes fremtidige jobbmuligheter, er ikke et tema i prosessen. Mekanismene for telling blokkerer muligheten til å stille slike spørsmål.
En stadig større del av arbeidstiden brukes på søknadsskriving og på vurdering av andres søknader – til prosjekter som stort sett aldri får gjennomslag.
Når formidling regnes som bortkastet og undervisnings-”plikten” blir en avsporing, kunne man jo håpe at forskningen ble bedre, mer nyskapende, dyptpløyende, original? Vel vel. Globalt publiseres det hundretusener av vitenskapelige artikler i året, gjerne med tynnest mulig innsikt i hver, for har du funnet ut noe, er det strategisk smartere å smøre det tynt utover flest mulig publikasjoner. Slik virker insentivene.
Et tellende vitenskapelig arbeid leses av redaktøren, språkvaskeren og referee'en, vanligvis få eller ingen andre. Artiklene registreres, arkiveres og glemmes, og nye pøses ut, i titusenvis. Forskere er ikke engang i stand til å lese alt som skrives på ens eget forskningsfelt. Generalistisk overblikk belønnes ikke.
Eksempel? Mitt eget institutt er det største musikkvitenskapelige instituttet i Norden. En gang forsket man her på norsk kultur, musikk og historie. Ikke lenger. Ingen forsker her på temaer som Edvard Grieg, nasjonalismen i mellomkrigstiden eller Arne Nordheim. Ingen forsker i det hele tatt på norsk musikkhistorie, norsk folkemusikk eller på musikkpedagogikk. Disse feltene er gradvis blitt utradert, både fra staben og fra undervisningsplanen. Folkemusikksamlingen ble for noen år siden kjørt ned til Nasjonalbiblioteket, og de fagansvarlige ble flyttet vekk.
Instituttets ansatte driver i dag en til dels fremragende forskning – som like gjerne kunne foregått i Shanghai, Canberra eller Houston. Telling av forskningspoeng styrer undervisningsprofilen. Men mindre enn fem prosent av studentene ender som forskere, og de øvrige nittifem prosent trenger brede kunnskaper og forståelse til et livslangt arbeidsliv i andre virksomheter.
Det er så godt som umulig å få ansatt forskere med norsk-relevant erfaring og norsk bransjekunnskap, fordi det alltid er en internasjonal søker som har flere poeng. Har du fått barn underveis, slike norske rekrutter ofte får, i stedet for å satse alt på karrieren, er du i praksis sjanseløs.
Skjønnsmessig vurdering, faglig erfaring og forståelse settes systematisk ut av spill, sammen med hensynet til åpenbare undervisningsbehov. Vi er fanger i et regelverk uten skjønn, en mekanisme uten dømmekraft, en gigantisk telle- og regnemaskin. Når havnet vi her, hvordan, og hvorfor?
En kollega nevnte at akademikere og humanister alltid klager, hva med å skifte jobb? Det er å forveksle fagkritikk med klaging. De fleste av oss elsker forskning, undervisning, veiledning og formidling og kunne ikke drømme om å slutte.
Når virksomheten fortsatt går rundt, er det på tross av insentivene – og på grunn av sivilt ulydige ansatte, forskere med grenseløs overtid, dyktige kolleger og engasjerte studenter som daglig yter sitt beste, så å si imot alle odds."
Hvordan kom vi hit? Og hva kan gjøres?
