Mandag la Maktmiddelutvalget frem en
utredning. Den anbefaler at norsk politi
skal bevæpnes permanent.
Flertallet besto av fire politiansatte i tillegg til utvalgsleder, professor og tidligere politihøyskolelærer Pål Arild Lagestad.
Mindretallet besto at tre sivile representanter. De mener at politiet i hovedsak ikke skal bære våpen.
Nå kan Aftenposten fortelle hvordan to spørreskjemaer ble en del av grunnlaget for anbefalingen. Disse var det utvalgslederen som laget. Undersøkelsene fikk henholdsvis 197 og 179 svar.
- Den første undersøkelsen handlet om ulik uniformering og bevæpning påvirket folks tillit til politiet. Lagestad og flere politistudenter sendte ut undersøkelsen. Det skjedde via sosiale medier og e-poster til kolleger på Nord universitetet. Undersøkelsen fikk 197 svar.
- Den andre undersøkelsen handlet om politiets maktmiddelbruk. Dette spørreskjemaet sendte Lagestad ut til rundt 800 tilfeldig utvalgte politifolk. Bare 22 prosent – 179 politifolk – svarte.
Få svar hindret ikke utvalget i å bruke tall fra undersøkelsen i den endelige rapporten.
Undersøkelse 1: Spurte venner på sosiale medier
Den første oppgaven maktmiddelutvalget
fikk i februar, var å oppdatere kunnskapsgrunnlaget for politiets bruk av maktmidler. Det er ikke forsket for mye på dette, ifølge utvalget.
– Vi skulle gjerne hatt større undersøkelser å lene oss på. Det er spesielt utfordrende at vi har veldig dårlige registreringer av maktbruk mot barn og unge og psykisk syke. Vi så at det ikke er noe forskning på dette, sier utvalgsleder Pål Arild Lagestad til Aftenposten.
Derfor ville han supplere med egne spørreskjemaer på nett.
Undersøkelsen vies omtrent tre sider i rapporten. Publikum blir blant annet bedt om å se på bilder av politifolk med og uten våpen.
Deretter skulle de svare på i hvilken grad politiets uniformering på bildene påvirket trygghetsfølelsen og tilliten til politiet.
Slik så bildene ut:
-
- To politifolk uten våpen i beltet. Skjermbilde fra Lagestads spørreundersøkelse.
-
197 personer svarte på denne undersøkelsen.
Lagestad forteller at han er fornøyd med spørreskjemaet. Det er godkjent av Norsk senter for forskningsdata.
Planen var å sende undersøkelsen til fire skoler, fire institusjoner for eldre og fire bedrifter. Det fikk de ikke tid til.
– Dermed ble undersøkelsen lagt ut på sosiale medier og blant ansatte ved ett universitet. Det er veldig beklagelig at undersøkelsen ikke ble mer omfattende og med et tilfeldig utvalg.
Erkjenner svakheter, men bruker resultatene
I rapporten heter det at svarene og demografisk fordeling av dem er ganske like andre undersøkelser. Derfor åpnes det for at svarene kan være representative.
Utvalget erkjenner imidlertid svakheter som følge av antall respondenter og måten de ble rekruttert på.
De slår fast at «utvalgets ønske om å begrunne sine forslag ut fra forskningsresultater, i mindre grad er mulig». Utvalget anbefalte også mer forskning på politiets maktmiddelbruk.
Likevel skrev flertallet rett ut i sin konklusjon at Lagestads spørreundersøkelse kan vise at folk ikke mister tillit til et bevæpnet politi.
Flertallet mener også at det fremgår av resultatene fra utvalgsleders spørreundersøkelse at tilliten ikke blir lavere av at politiet er bevæpnet med skytevåpen. Etter flertallets syn fremgår heller det motsatte av resultatene fra spørreundersøkelsen, nemlig at tilliten faktisk kan øke dersom politiet er bevæpnet i gitte situasjoner, herunder krisesituasjoner. Flertallet mener dette er et vesentlig poeng, at bevæpning kan føre til høyere tillit.
Flertallets anbefaling, s. 210
Undersøkelse 2: Politiet svarer selv
I den andre undersøkelsen spurte Lagestad politifolk selv. 22 prosent svarte. Totalt ga det ham 179 svar.
De svarer på bruk av maktmidler mot barn og psykisk syke. Det svarte også på bruk av pepperspray, batong og andre maktmidler.
Undersøkelsen brukes også til å si noe om hvor mange politifolk som er for bevæpning.
– Utvalget er tilfeldig trukket. Undersøkelsen har en lav svarprosent, og av den grunn skriver vi at vi er usikre på om denne studien er representativ, sier Lagestad.
I rapporten heter det at svarene fra denne undersøkelsen langt på vei samsvarer med resultater fra Politihøgskolens forskningsprosjekt. Derfor kan man argumentere for at tallene kan være representative.
– Hvis spørreundersøkelsene har få respondenter og dere skriver at de ikke egner seg til å begrunne, hvorfor har de da plass i en offentlig utredning om noe så viktig som bevæpning av norsk politi?
– Det er fordi vi mener det er riktig å legge frem det vi har, men samtidig være tydelige på svakhetene ved dette, slik vi har gjort. Det er viktig for meg å få frem at heller ikke denne undersøkelsen på noen måte har vært avgjørende for flertallets avgjørelse.
– Men dere skriver i konklusjonen at undersøkelsene viser at bevæpning ikke går utover tilliten til politiet. Det viser jo at de har hatt noe å si?
– Jo, men det er ikke bare det. Det handler er totalbildet. Det er også forskning og erfaringsutvekslingen. Det er lett å kritisere når det er få respondenter, men det er viktig å si at det også er mange andre punkter som går inn i dette. Konklusjonen hviler ikke bare på spørreskjemaene.
Mindretallet mener det er metodiske svakheter
Rapporten viser at utvalgets mindretall er sterkt kritisk til spørreskjemaene:
Spørreundersøkelsen utført av utvalgsleder, gir etter mindretallets syn liten veiledning idet den lider av substansielle metodiske svakheter knyttet til svarprosent og representativitet, (...), i tillegg til at det er usikkerheter knyttet til spørreskjemaets validitet, og dermed om undersøkelsen svarer ut spørsmålet det søkes svar på; tilliten til politiet i møte med våpen.
Mindretallets anbefaling, s. 213
Advokat Marius Dietrichson var blant dem som var i utvalgets mindretall.
Han skriver til Aftenposten at mindretallet på et «faglig-vitenskapelig grunnlag» forsøkte å gjøre flertallet oppmerksom på at man ikke kunne bruke undersøkelsene.
Dietrichson skriver at mindretallet mente man ikke kunne bruke undersøkelsene, fordi de ikke kunne svare på det man lurte på.
– Ikke engang littegrann kan den da brukes. For enten så tilfredsstiller undersøkelsen de vitenskapelige kriterier som gjelder, og da kan man bruke den, eller så gjør den det ikke, og da bruker man den ikke. Da kan man ikke trekke slutninger fra den. Det er ingen mellomting når det er tale om så mange metodiske og substansielle mangler som her.
Gunnar Thomassen er førsteamanuensis ved Politihøgskolen og forsker blant annet på politi og tillit.
– Tall som dette ville jeg vært veldig forsiktig med å bruke. Utvalget bør trekkes tilfeldig der man har sjanse for å nå hele populasjonen. Det er vanlig i meningsmålinger å ha rundt 1000 respondenter, men antallet er ikke det mest vesentlige. Det er måten man velges ut på.
Fakta
Disse satt i Maktmiddelutvalget
- Utvalgsleder: Pål Arild Lagestad, professor ved Nord Universitet
- Marius Dietrichson, advokat og leder av forsvarerforeningen
- Brede Aasen, klinikkdirektør ved Haukeland Universitetssykehus
- Heidi Kløkstad, politimester i Nordland politidistrikt
- Merete Løkkebakken, avsnittsleder i Oslo politidistrikt
- Kjetil Lussand, politiinspektør i Sørvest politidistrikt
- Jahn Erik Solheim, politioverbetjent i Troms politidistrikt
- Åse Langballe, pensjonert forsker II, dr.polit. og spesialpedagog, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKTVS)
Pål Arild Lagestad sier at utvalget ikke hadde penger til å bestille en større undersøkelse, for eksempel fra et byrå som driver med meningsmålinger.
– Noen mener dette er lite vitenskapelig og galt å ta med. Hva sier du til dem?
– Vi er klar over de vitenskapelige svakhetene og påpeker dem. Vi skulle gjerne hatt tilfeldig utvalg. Spørsmålet er om man skal kaste alt på søppeldynga, eller om man skal ta vare på noe. Vi er veldig tydelige på svakhetene. Ser du på
rapporten fra Bevæpningsutvalget fra 2017, så diskuteres ikke representativitet i fokusgruppeundersøkelsene man brukte der.