Jeg har en mistanke om at en del, slett ikke alt, av angrep på minioriteter av ymse slag faktisk ikke har bakgrunn i virkelig "hat",
men at en del av dette skyldes normløshet og kjedsomhet. Ungdom som ikke reflekterer over hva de driver med og som går
på byen for "å banke" jøder, homofile eller andre grupper som er lett identifiserbare rett og slett for at de i sine normløse liv
kjeder seg. Men har man først vært med på noe slik, kan det nok være vanskelig å legge inn reversen og slutte med det. Da
begynner nemlig behovet for å rasjonalisere/forsvare sine handlinger å melde seg og da kan det nok gå ganske fort nedover.
Hvis man så finner miljøer som applauderer det som ble gjort er det lett å bli en del av det miljøet og da kan vi nok snakke om
"hat", selv om det kanskje mere er snakk om rettferdiggjøre seg selv og egne handlinger.
Men dette er et vanskelig tema.
Den indremisjonstanta (mistenker at hun kom fra et slik eller lignende miljø) som brukte maling på "Regnbuegata" (Jessheim??)
ser nok ikke på det hun gjorde som uttrykk for "hat". Hun fulgte sin Gud og Jesus og det hun trodde var deres bud til henne.
Jeg tror ikke hun "hater" homofile. Bibelen sier jo at man skal elske alle, inkludert synderne, selv om man ikke skal elske "synden".
Så en homofil som lever i sølibat kan hun elske, men to homofile som ikke lever i sølibat kan hun ikke elske, thi de er syndere. Og
tenk på hva som kan skje hvis barn får vite at slikt kan gå an!! Men det er nok mere blind kjærlighet til sin egen Jesus og en klar
feiloppfattning om hva denne Jesusen egentlig sa!