doktoren stiller korte eksamensspørsmål som krever lange essay. vi er i sverigetråden og sånn sett er det malplassert, men skal gjøre et unntak denne gangen.
demografisk er vi aldrende, det innebærer at store deler av konsumet vrir seg fra private goder til offentlig konsum av helse- og omsorgstjenester m.v. en annen effekt er at effektiviteten i næringslivet går ned, fordi en eldre arbeidstaker har mindre yteevne enn en tilsvarende ung med sammenliknbar erfaring.
det innebærer altså at trykket på de offentlige finansene blir sterkere, mens etterspørselen i privat sektor blir lavere (og dermed deflatorisk) og her vil venstresiden ønske å øke det generelle skattetrykket for å finansiere de økte kostnadene. dette vil vri insentivstrukturen i disfavør av privat sektor og gi enda lavere aktivitet, noe som igjen vil føre til mer ledighet (som gir tap av uformelle og formelle nettverk, arbeidskompetanse, økte offentlige overføringer, osv). hvis det er en gruppe man kan skattlegge hardere, så bør det i tilfellet bli alderspensjonistene.
sett ut fra offentlige ytelser, så er seniorer de dyreste, men også kostnader ifb. med integrasjon av innvandrere, drift av byråkratiet m.v. vil legge hardt press på norske statsfinanser.
en deflatorisk utvikling er forferdelig, all den tid husholdningene er hardt forgjeldet, men samtidig så vil en kraftig korreksjon måtte komme, både med hensyn til gjeldsnivå, lønnsnivå, generellt prisnivå og skattenivå. man er nødt til å være konkurransedyktig på eksport dersom en ønsker at handelsbalansen ikke skal bli varig skjev i disfavør av norge. to krefter trykker her, oljeeksporten går ned, men import for konsum vil også gå ned pga vridningen mot offentlig konsum og færre unge.
man bør også se nærmere på skolevesnet og om vi er tjent med at alle skal ha utdanning utover grunnskolen. svært mye læring foregår ute i bedriftene, og man bør åpne opp for at mer skjer på den arenaen. det vil lette kostnadstrykket for bedrifter, fordi dette vil være billig arbeidskraft, samtidig letter man på offentlig sektor ved å bygge ned utdanningssektoren, for så å heve kvaliteten på det som gjenstår. det bør være mulig for alle som vil og kan å ta utdanning, men det bør ikke legges opp til at en må ha det for å bli fagarbeider. igjen, mye læring foregår i bedriftene.
frontfagsmodellen må bort, vi må premiere ytelse, ikke bare deltakelse, og det blir for homogent når frontfagene dikterer resten av lønnsutviklingen (spesielt problematisk under langvarig høykonjunktur som vi vel må innrømme å ha hatt pga det gode bytteforholdet med utlandet, uansett hva man har kalt normalvekst). fagforeningenes samfunsrolle må svekkes, vi kan ikke ha hestehandling mellom store arbeidstakerinstitusjoner og politiske partier. hensyn til arbeidstakerne må tas, men det kan fint gjøres gjennom demokratiet, vi trenger ikke store parallellorganisasjoner som bygger opp murer rundt arbeidslivet for å holde folk inne, når vi samtidig vet at disse murene også holder folk ute.
når det gjelder strategisk planlegging fra det offentlige og subsidier bør fokus tillegges prosjekter med stort inntjeningspotensiale, ikke idéalisme.
å si eksakt hva det er vi bør fokusere på skulle vært et kunststykke. det hadde vært en implisitt innrømmelse av at planøkonomi er svaret på utfordringen. jeg har personlig tro på avbyråkratisering for å lette kostnadstrykk, samtidig som man desentraliserer vinnere og tapere, og til dels lar privat kapital avgjøre det. de store offentlige bedriftene bør fortsette som før, og grunnrentebeskatning fortsette. jeg synes dette har vært gode løsninger for forvaltning av oljen og norsk industri, og spesielt på sokkelen.
offentlig eierskap i modne bedrifter med lav inntjening, men langsiktig og forutsigbar inntjening tror jeg er viktig, f.eks. kraftproduksjon. videre er det viktig å subsidiere modne og solide bedrifter i vekstnæringer. dette anser jeg som strategisk klokt, siden mange andre land selvfølgelig gjør det samme. samtidig så bør det være et statlig eierskap i bedriftene som subsidieres, slik at eventuell avkastning kom
