Jeg kjenner jo litt til Marillion og Fish. Det var det store innen progrock. Dog var min intro til Marillion litt annerledes. Min første Marillion-plate var
Seasons End fra -89. Uten Fish. For meg hadde det ingen betydning. Vi er tilbake til tiden da mobil og internett ikke fantes. Men jeg hadde cd-spiller. Vi/jeg er tilbake til tiden da vi abonerte på det månedlige magasinet fra SMC, eller Scandinavian Music Club. Jeg hadde jo krysset av for rock som min genre, og hvis jeg ikke avbestillte, landet månedens album i posten. Dermed er historien slik at jeg fikk en pakke med en Marillion cd i postkassen - i 1989. Jeg visste absolutt ingenting om Marillion. Ikke kunne jeg Google det heller, siden internet ikke var funnet opp. Jeg kunne faktisk ikke gjøre mer enn å putte cd'en i spilleren, og trykke play... oh, dear: Jeg savner den tiden hvor alt var litt vanskeligere tilgjengelig, og gleden desto større når noe faktisk kom landende...
På en måte var mitt første inntrykk litt underveldende. Ikke noe "big drama" eller balla i veggen (Accept) rock som jeg likte dengang da. Men jeg puttet jevnt og trutt denne platen i spilleren. Den (altså: platen) må da ha overlevd minst 20 høyttalerpar, ditto forsterkeri og cd-spillere. Ja, dette er bare flinkt og godt. Som Toto. Musikere som er stødige. Fet produksjon. Tight som bare det. Lenge før loudness war. Rett og slett bare helt kanon!