Hva slags merker av "vintage" høytalere bør man se etter på loppis og bruktmarkeder. Ønsker meg høytalere som passer fint sammen med en gammel rør forsterker (tidlig 70-tall). Det kryr av høytalere på slike steder, men vanskelig å vite om det er noen kupp der ute :-\
Hva slags merker av vintage-høytalere bør man se etter på loppis og bruktmarked?
- Trådstarter lacerta
- Startdato
Det er utrolig mye du kan få kjøpt på slike plasser ja....
I forrige tråd står jo nevnt Coral,så har du noen Pioneer og Philipshøyttalere fra 70 tallet som var aktivt drevet.De skal visst være gode sammen med rør.
Tandberg sine er også gode sammen med rørutstyr.
Regelen er vel mtp rørdrift at de ikke er alt for tunge å drive,så et utgangstips kan jo være å kikke bakpå at følsomheten er på ,i alle fall over 90.-det er bare det at der er det en haug med saker som ikke lyder spesiellt godt også.så du må nesten bare ta en sjanse..
Mvh Rune
I forrige tråd står jo nevnt Coral,så har du noen Pioneer og Philipshøyttalere fra 70 tallet som var aktivt drevet.De skal visst være gode sammen med rør.
Tandberg sine er også gode sammen med rørutstyr.
Regelen er vel mtp rørdrift at de ikke er alt for tunge å drive,så et utgangstips kan jo være å kikke bakpå at følsomheten er på ,i alle fall over 90.-det er bare det at der er det en haug med saker som ikke lyder spesiellt godt også.så du må nesten bare ta en sjanse..
Mvh Rune
Jodå, Rune U har rätt, men en del av Tandbergs modeller är väl ganska trögdrivna?Jag skulle vilja rekommendera "Luxor 8071 Transmissionline", från slutet av 70-talet. Det är en mycket lättdriven transmissionslinjekonstruktion med tre element. Ljudet är mycket mjukt, luftigt och lättlyssnat. Dessutom är de inte dyra.
M v h
M v h
Vedlegg
AR har jo noen klassikere men dessverre er flesteparten av disse rimelig tungdrevet og passer ikke helt inn sammen med rør.
Altec Lansing var stor på tidlig 70-tall og finner du noen av disse så er det bare en ting å gjøre: kjøpe.
B&O hadde også noen gode høyttalere på samme tid, men heller ikke disse var spesielt lettdrevet.
BOSE er en evig klassiker.
Det samme kan sies om Carlsson.
Da har vi kommet til bokstaven D i alfabetet og der stopper hukommelsen min.
Jan E Veiset
Altec Lansing var stor på tidlig 70-tall og finner du noen av disse så er det bare en ting å gjøre: kjøpe.
B&O hadde også noen gode høyttalere på samme tid, men heller ikke disse var spesielt lettdrevet.
BOSE er en evig klassiker.
Det samme kan sies om Carlsson.
Da har vi kommet til bokstaven D i alfabetet og der stopper hukommelsen min.
Jan E Veiset
Dynaco A-25 ville sikkert passe fint (8" Seas bass + diskant, i aperiodisk kasse). Desverre ikke så mange av disse i Norge.
Svein
Svein
- Ble medlem
- 15.06.2007
- Innlegg
- 1.183
- Antall liker
- 585
IMF sine transmissionlinere vil jeg anbefalle, nok ikke de mest lettdrevne dem men sammen med en strømsterk forsterker så leverer dem bra. Ellers har Rogers noen spennende høytalere, blandt annet. Hva hadde du f.eks. sett for deg, noe på stativ eller gulvstående? Er mye spennende der ute og man kan finne perler til en veldig grei pris om man er heldig.
"Det samme kan sies om Carlsson."
På 70-tallet (og før den tid) gikk Carlssonht. under merkenavnet Sonab, så står det Sonab på de, da vet man at det er en Carlssonht.
Advarsel mot "Carlsson og Sonab" på 90-tallet tror jeg det var, "normalt" utseende ht med disse logoer, men hadde ingenting med Stig Carlsson å gjøre, snarere tvert imot.
Alle høyttalere fra Carlssons hånd fra 70-tallet og oppover kan oppgraderes med nye element/filter etter anbefaling fra SSC.
På 70-tallet (og før den tid) gikk Carlssonht. under merkenavnet Sonab, så står det Sonab på de, da vet man at det er en Carlssonht.
Advarsel mot "Carlsson og Sonab" på 90-tallet tror jeg det var, "normalt" utseende ht med disse logoer, men hadde ingenting med Stig Carlsson å gjøre, snarere tvert imot.
Alle høyttalere fra Carlssons hånd fra 70-tallet og oppover kan oppgraderes med nye element/filter etter anbefaling fra SSC.
Takk for svar. Skal nå lage meg en liste over aktuelle høytalere som jeg skal ha med meg.
Jeg er helt ny når det gjelder vintage forsterkere... Jeg har nylig kjøpt en gammel Monarch intergrert receiver, modell 5700 (jeg kan legge ved bilde siden), tror den er fra tidlig 70-tall. Jeg har tatt det for gitt at dette er en rørforsterker siden den er så gammel... Men det er kanskje ikke tilfelle..? Kan noen forklare raskt og enkelt hva en rørforsterker er, hvilke merker som har produsert dette, og fordeler/ulemper? Forstår at type forsterker er avgjørende for valg av høytalere.
Jeg er helt ny når det gjelder vintage forsterkere... Jeg har nylig kjøpt en gammel Monarch intergrert receiver, modell 5700 (jeg kan legge ved bilde siden), tror den er fra tidlig 70-tall. Jeg har tatt det for gitt at dette er en rørforsterker siden den er så gammel... Men det er kanskje ikke tilfelle..? Kan noen forklare raskt og enkelt hva en rørforsterker er, hvilke merker som har produsert dette, og fordeler/ulemper? Forstår at type forsterker er avgjørende for valg av høytalere.
Rörförstärkare har "radiorör" som förstärkande komponenter, i stället för transistorer.
Jag tror att din Monarch har transistorer. Öppna och titta.
Jag tror att din Monarch har transistorer. Öppna och titta.
Vet ikke om det har noen interesse, men her beskriver jeg et loppeklasse anlegg som var meget bra. ( "absolut spitzenloppeklasse" eller "referenzloppeklasse 1", som tyskerne sikkert ville ha uttrykt det):lacerta skrev:
http://www.hifisentralen.no/forum/index.php/topic,17305.msg336623.html#msg336623
Här är ditt inlägg, så slipper vi använda länken:
Jag ser att du fick en del kommentarer. Av mig får du bara positiv uppmuntran! Jag önskar jag varit en av dem som fick lyssna...
Är det inte just därför vi intresserar oss för vintagehifi; för att hitta guldkornen och helst de billiga guldkornen från förr.
Det er ikke gull alt som glimrer. For å være litt ekkel, kan man kanskje si at det alltid vil være endel svake sjeler som hypnotiseres av merkevare-nimbusen. Endel kan være bra, men det er også mye latterlig "overkill" ute å går, det kan det ikke være tvil om. Jeg har forøvrig hørt loppemarked-anlegg* som har hatt mer tifredstillende lyd enn den "high end" som står hos enkelte bekjente. No
*Jeg vil beskrive et slikt loppemarked-anlegg som jeg opplevde for noen år siden. Jeg regner ikke med at det er stor interesse, men det får stå sin prøve.
Det begynte med at en bekjent -la oss kalle henne enkefru Olsen- ba meg se på stereoanlegget hun hadde i stuen. Det kom lyd bare fra en av høyttalerne. Jeg hadde vært i den praktfulle stuen tidligere, men hadde aldri hørt anlegget, som var plassert i bokhyllen, som på sin side dekket en hel vegg.
Jeg synes slike oppdrag er morsomme. Som regel er det enkelt å imponere, siden det gjerne bare er en løs ledning det handler om. Det var det også her.
Ledningene (kablene) var de usleste jeg noen gang har sett, en type som en ringeklokkemontør ville skammet seg over. Ikke bare var de tynne og gebrekklige, men det lå kveiler på mangfoldige overflødige meter bak forsterkeren, forøvrig en billig Tandberg receiver med firkantede knotter fra 70 årene, kanskje på en 10-12 watt, eller noe. Høyttalerne var merket "Expert" og besto av en 8" papirbass og en 1" dome diskant med rektangulær monteringsflens, kanskje en Peerless fra domediskantenes barndom, eller noe. En flyktig tanke fløy gjennom hodet, at hey, dette er jo Audionote og gamle Snell sin oppskrift, kanskje det var i en "Expert" butikk de herrer engang så lyset! Det sjokkerende var imidletid at skum-opphenget på begge 8 tommerne hadde smuldret nesten helt bort. Det var gapende hull: Man kunne stikke inn alle fingertuppene samtidg ved siden av membranene på et par steder. (Var det slik B&W hadde fått ideen til sine kantløse membraner, tro?). Den ene høyttaleren sto klemt inn i rommets hjørne inntil et vindu, mens den andre sto litt høyere i hylla opp og ca midt på veggen. Begge var plassert inne mellom bøker. Jeg satte ledningene ordentlig på plass, men uten å fjerne kveilen, bare for å sjekke om alt virket. Satte inn en plate i den ur-gamle "Fisher" cd spilleren, modell ca 1985. (det var den som med sitt ufattelig triste utseende først fikk meg til å tenke ordet "loppemarked"). Det var nok det aller billigste man kunne få kjøpt i 1985. Jeg husker enda platen jeg satte inn, det var en Haydn Messe med solister, kor og orkester. Jeg var ikke forberedt på det som skulle komme. Det var en lavine av lyd. Saftig og medrivende, med all den glans og glød som man bare kunne forestille seg. Absolutt helt utrolig, når jeg tenkte på den litt fisefine og|uengasjerende lyden jeg har hørt endel av rundt omkring på nokså dyre anlegg. Dette minnet nesten litt om de store Duelund Egoisthornene jeg engang hadde vært så heldig å besitte, når det gjaldt driv og spilleglede. Det mest overraskende var at oppløsningen var skyhøy!
Jeg lånte nøklene til enkefru Olsen og inviterte med meg noen audio-interesserte venner en helg hun skulle bort.
De var absolutt like himmelfalne. Alt de hadde investert, uten å komme i nærheten! (jaffal hvis vi snakker om total-opplevelse) Jeg tror den ene av dem til og med fikk en alvorlig knekk. (jeg fikk en mindre, et såkalt selvbyggerknekk). Den ene fant frem en Horowitz plate i reolen som han satte på. Han var amatørpianist og Horowitz-fan, forøvrig. Nå skulle anlegget avsløres. Han hadde samme CD hjemme. Og piano er notorisk vanskelig å gjengi tilfredstillende. Men igjen satt vi som fjetret. Det var så livaktig som det kunne bli!
Forklaringen er enkel nok. Alt passet sammen som hånd i hanske.På de punktene der anlegget overdrev litt, var det akkurat slik at det ga en passende "piff" til lyden, uten å skjemme den ut. Plasseringen var akkurat det som skulle til for å gi høyttalerne det løft den trengte i bassen for å veie opp for den livlige diskanten, og fylle romme med bass. Det assymetriske ved plasseringen kan også ha hatt en god virkning. (Rommet var stort og en tanke uregelmessig og med mange rare møbler og blandt annet et flygel). Senere fant jeg ut om noen av disse tandbergmodellene at de hadde en fast loudness funksjon innebygget i volumreguleringen (correct me if I am wrong), men isåfall må det ha vært nøyaktig det som skulle til der og da. Et enkelt og lite effektslukende delefilter, som må ha gjort jobben. Det eneste jeg virkelig sliter med å fatte er at den der steinalder-modellen av en CD funket så bra. Kan tenke meg at folk som samler inn til loppemarked ville grint på nesen av noe slikt (bokstavelig talt). Og så de kablene da...
Eieren, den forhenværende ektemann Olsen, og deretter den nuværende enkefru Olsen, var ikke det minste interessert i lydgjengivelse, det hører med til historien. Det glimrende resultatet skyldtes 90% flaks (=flaks, flaks, flaks og atter flaks!) + 10% tilfeldigheter.
.
Jag ser att du fick en del kommentarer. Av mig får du bara positiv uppmuntran! Jag önskar jag varit en av dem som fick lyssna...
Är det inte just därför vi intresserar oss för vintagehifi; för att hitta guldkornen och helst de billiga guldkornen från förr.
Det er ikke gull alt som glimrer. For å være litt ekkel, kan man kanskje si at det alltid vil være endel svake sjeler som hypnotiseres av merkevare-nimbusen. Endel kan være bra, men det er også mye latterlig "overkill" ute å går, det kan det ikke være tvil om. Jeg har forøvrig hørt loppemarked-anlegg* som har hatt mer tifredstillende lyd enn den "high end" som står hos enkelte bekjente. No
*Jeg vil beskrive et slikt loppemarked-anlegg som jeg opplevde for noen år siden. Jeg regner ikke med at det er stor interesse, men det får stå sin prøve.
Det begynte med at en bekjent -la oss kalle henne enkefru Olsen- ba meg se på stereoanlegget hun hadde i stuen. Det kom lyd bare fra en av høyttalerne. Jeg hadde vært i den praktfulle stuen tidligere, men hadde aldri hørt anlegget, som var plassert i bokhyllen, som på sin side dekket en hel vegg.
Jeg synes slike oppdrag er morsomme. Som regel er det enkelt å imponere, siden det gjerne bare er en løs ledning det handler om. Det var det også her.
Ledningene (kablene) var de usleste jeg noen gang har sett, en type som en ringeklokkemontør ville skammet seg over. Ikke bare var de tynne og gebrekklige, men det lå kveiler på mangfoldige overflødige meter bak forsterkeren, forøvrig en billig Tandberg receiver med firkantede knotter fra 70 årene, kanskje på en 10-12 watt, eller noe. Høyttalerne var merket "Expert" og besto av en 8" papirbass og en 1" dome diskant med rektangulær monteringsflens, kanskje en Peerless fra domediskantenes barndom, eller noe. En flyktig tanke fløy gjennom hodet, at hey, dette er jo Audionote og gamle Snell sin oppskrift, kanskje det var i en "Expert" butikk de herrer engang så lyset! Det sjokkerende var imidletid at skum-opphenget på begge 8 tommerne hadde smuldret nesten helt bort. Det var gapende hull: Man kunne stikke inn alle fingertuppene samtidg ved siden av membranene på et par steder. (Var det slik B&W hadde fått ideen til sine kantløse membraner, tro?). Den ene høyttaleren sto klemt inn i rommets hjørne inntil et vindu, mens den andre sto litt høyere i hylla opp og ca midt på veggen. Begge var plassert inne mellom bøker. Jeg satte ledningene ordentlig på plass, men uten å fjerne kveilen, bare for å sjekke om alt virket. Satte inn en plate i den ur-gamle "Fisher" cd spilleren, modell ca 1985. (det var den som med sitt ufattelig triste utseende først fikk meg til å tenke ordet "loppemarked"). Det var nok det aller billigste man kunne få kjøpt i 1985. Jeg husker enda platen jeg satte inn, det var en Haydn Messe med solister, kor og orkester. Jeg var ikke forberedt på det som skulle komme. Det var en lavine av lyd. Saftig og medrivende, med all den glans og glød som man bare kunne forestille seg. Absolutt helt utrolig, når jeg tenkte på den litt fisefine og|uengasjerende lyden jeg har hørt endel av rundt omkring på nokså dyre anlegg. Dette minnet nesten litt om de store Duelund Egoisthornene jeg engang hadde vært så heldig å besitte, når det gjaldt driv og spilleglede. Det mest overraskende var at oppløsningen var skyhøy!
Jeg lånte nøklene til enkefru Olsen og inviterte med meg noen audio-interesserte venner en helg hun skulle bort.
De var absolutt like himmelfalne. Alt de hadde investert, uten å komme i nærheten! (jaffal hvis vi snakker om total-opplevelse) Jeg tror den ene av dem til og med fikk en alvorlig knekk. (jeg fikk en mindre, et såkalt selvbyggerknekk). Den ene fant frem en Horowitz plate i reolen som han satte på. Han var amatørpianist og Horowitz-fan, forøvrig. Nå skulle anlegget avsløres. Han hadde samme CD hjemme. Og piano er notorisk vanskelig å gjengi tilfredstillende. Men igjen satt vi som fjetret. Det var så livaktig som det kunne bli!
Forklaringen er enkel nok. Alt passet sammen som hånd i hanske.På de punktene der anlegget overdrev litt, var det akkurat slik at det ga en passende "piff" til lyden, uten å skjemme den ut. Plasseringen var akkurat det som skulle til for å gi høyttalerne det løft den trengte i bassen for å veie opp for den livlige diskanten, og fylle romme med bass. Det assymetriske ved plasseringen kan også ha hatt en god virkning. (Rommet var stort og en tanke uregelmessig og med mange rare møbler og blandt annet et flygel). Senere fant jeg ut om noen av disse tandbergmodellene at de hadde en fast loudness funksjon innebygget i volumreguleringen (correct me if I am wrong), men isåfall må det ha vært nøyaktig det som skulle til der og da. Et enkelt og lite effektslukende delefilter, som må ha gjort jobben. Det eneste jeg virkelig sliter med å fatte er at den der steinalder-modellen av en CD funket så bra. Kan tenke meg at folk som samler inn til loppemarked ville grint på nesen av noe slikt (bokstavelig talt). Og så de kablene da...
Eieren, den forhenværende ektemann Olsen, og deretter den nuværende enkefru Olsen, var ikke det minste interessert i lydgjengivelse, det hører med til historien. Det glimrende resultatet skyldtes 90% flaks (=flaks, flaks, flaks og atter flaks!) + 10% tilfeldigheter.
.
Det er ikke alle av nye produkter som har avsegkommet etter lytting,men kun etter målinger,og det tror jeg det er sunt å ha i bakhodet.Svært mange er av den oppfatning at måler et anlegg topp,så kommer lyden av seg selv..Min ringe hørsel forteller meg at ikke det alltid stemmer,men det var dette med smak og behag igjen da.Jeg bruker ikke rør til vanlig,men det er ikke fordi jeg ikke liker det,men for enkelhets skyld.Av transistorerte forsterkere synes jeg bestemt at det er vintage som oftest gir meg røropplevelsen best uten rør.Det finnes noen nyere hederlige unntak jeg har hørt som Elektrocompagniet og Tandberg (noen i 3000 serien).(Det finnes sikkert fler som jeg ikke har hørt.)
Ellers vil du finne umiskjennelig rørpreg i noen Pioneer,Luxman,Sansui,Tandberg-og sikkert mange fler fra (første halvdel av..?)70 tallet+ noen færre fra slutten av 70.På 80-tallet har jeg enda til gode å finne denne lyden bortsett fra i overnevnte to merker.
Har vel nevnt det før,men det er kanskje ikke så rart at vi finner denne måten å servere lyd på i første halvdel av 70,fordi rør var enda det som ble regnet som referanse for hvordan ting skulle lyde.De gikk jo ikke over fra rør til transistorer fordi at de mente at transistorer lød bedre,det var kun produksjonsmessige og kostnadsmessige hensyn som ble tatt i så måte,og de seriøse produsentene gjorde så godt de kunne for å få lyden så røraktig som mulig.
Av nye rørkonstruksjoner må jeg undres litt over lyden....Det virker nesten som om det er om å gjøre å:a-enten trekke et sterkt slør over lyden som om alt er tullet inn i vatt(ikke Watt ;D)
b.Få de til å høres mest mulig ut som transistorforsterkere.
Ingen av delene høres spesiellt røraktig ut etter min mening,og dette er en sykdom som helst gjelder de svært dyre utgavene av rørforsterkeri,-av en eller annen grunn...?
Håper jeg ikke gikk for langt ut av topic Kjell Du må gjerne flytte posten om ønskelig.
Mvh Rune
Ellers vil du finne umiskjennelig rørpreg i noen Pioneer,Luxman,Sansui,Tandberg-og sikkert mange fler fra (første halvdel av..?)70 tallet+ noen færre fra slutten av 70.På 80-tallet har jeg enda til gode å finne denne lyden bortsett fra i overnevnte to merker.
Har vel nevnt det før,men det er kanskje ikke så rart at vi finner denne måten å servere lyd på i første halvdel av 70,fordi rør var enda det som ble regnet som referanse for hvordan ting skulle lyde.De gikk jo ikke over fra rør til transistorer fordi at de mente at transistorer lød bedre,det var kun produksjonsmessige og kostnadsmessige hensyn som ble tatt i så måte,og de seriøse produsentene gjorde så godt de kunne for å få lyden så røraktig som mulig.
Av nye rørkonstruksjoner må jeg undres litt over lyden....Det virker nesten som om det er om å gjøre å:a-enten trekke et sterkt slør over lyden som om alt er tullet inn i vatt(ikke Watt ;D)
b.Få de til å høres mest mulig ut som transistorforsterkere.
Ingen av delene høres spesiellt røraktig ut etter min mening,og dette er en sykdom som helst gjelder de svært dyre utgavene av rørforsterkeri,-av en eller annen grunn...?
Håper jeg ikke gikk for langt ut av topic Kjell
Du må gjerne flytte posten om ønskelig.Mvh Rune
Nej då, jag flyttar den inte. Det här är väl intressant "vintage-diskussion", eller hur.Rune.U skrev:Håper jeg ikke gikk for langt ut av topic Kjell
Mvh Rune
Och jag tror att många håller med dig.
M v h
- Ble medlem
- 23.03.2006
- Innlegg
- 20.211
- Antall liker
- 10.773
De høyttalerene som er nevnt lenger opp er vel ikke akkurat de det florerer av på loppiser, muligens bortsett fra B&O
JBL, Altec Lansing, Seas, Wellex, ikke minst Cerwin Vega som hadde mange meget bra modeller på slutten av 70 tallet, dog er kanskje ikke H-12 og H-15 "hardrocker" helt oppdatert kontra hva man normalt forlanger fra en høytaler i 2007, men alikevel.
Cerwin Vega hadde gode "normal" modeller som R-123, S-1, S-2, "S" serien var faktisk veldig gode, men de var fyllt med jordgass og det kan nok være litt vanskelig og få fyllt de opp igjen i dag. ;D
Cerwin Vega hadde gode "normal" modeller som R-123, S-1, S-2, "S" serien var faktisk veldig gode, men de var fyllt med jordgass og det kan nok være litt vanskelig og få fyllt de opp igjen i dag. ;D
