Dunkirk - Christopher Nolan (2017)
Vis vedlegget 450215
Britiske (og franske soldater) har blitt omringet av tyskere og trenger desperat å bli evakuert.
Vi følger tre ulike historier fra flyvåpenet, hæren og de sivile, og tre ulike menn og de valg og det mot de hver på sitt vis må utøve i umenneskelige situasjoner.
Nolan er er briljant regissør som ser ut til å fikse hvilke sjanger han gir seg i kast med. Jeg like
Interstellar veldig godt, både tematisk, menneskelig og filmatisk var det en svært vellykket film. Dunkirk er langt fra så god tematisk sett fordi historien er så mye enklere; vel, begge filmer handler om heltemot og om å ofre noe vesentlig for å oppnå noe umistelig. Dunkirk er på ingen måte så dyp og så vitenskapsteoretisk bygget opp - den er en krigsfilm og handler om noen helter slik vi kjenner det fra tradisjonelle krigsfilmer.
Ingen av skuespillerne gjør skam på seg, med unntak av kanskje Kenneth Branagh som jo er en veldig dyktig skuespiller, men så her får lite å spille på. Så er dette heller ikke en skuespillernes film, her er det historien og hvordan de ulike delene er vevd inn i hverandre som utgjør fremdriften. Vi blir aldri kjent med karakterene, f eks Tom Hardy viser ansiktet først helt mot slutten av filmen. Det fungerer godt, synes jeg. Vi trenger ikke bli kjent med og identifisere oss med disse menneskene, det er den historiske begivenheten som er hovedsaken.
I lange partier der det ingen dialog, filmen og filmatiske virkemidler er nok til å skape fortettet spenning. Den kan faktisk få tankene hen til Eisenstein og hans måte å lage film på. Fion Whitehead er en av hovedrolleinnehaverne og helt ukjent for meg, men han fyller rollen og lerretet på en veldig overbevisende måte.
Kamera er også en viktig medspiller; det er en god del fin filming, spesielt fra luftkampene. Lydsporet er utmerket, slik vi også husker det fra Interstellar.
Jeg skulle gjerne sett denne filmen i bredt format, men det vises etter det jeg vet kun i vanlig kinoformat. Da fornemmer jeg at det er mye som forsvinner for oss, og at flere av scenene ville vært enda mer storslagne. En annen merkelighet er fraværet av blod i filmen, det er lite direkte vold. det føles egentlig befriende og ikke som et savn.
Filmen er rørende, og noen ganger litt sentimental og den kan bli svulstig i visse partier.. Det er noe repetitivt over regien, og en del av undervannscenene blir litt langdryge og litt kjedelige. Men i hendene på en annen regissør kunne det ha bikket helt over i blod og gørr og alle krigsfilmklisjeene. Det gjør det ikke her.
