Michael Haneke - Pianolærerinnen. Østerrike/Tyskland/Frankrike, 2001. 131 minutter
Fy faen for en film!
Dette er historien om pianolærerinnen Erika Kohut som lever i et destruktivt og ambivalent avhengighetsforhold til sin svært dominerende, invaderende og avstumpede morog som er så skadet i sin evne til å knytte gjensidige bånd til andre mennesker at da hun en dag møter en elev som faller for henne, så går det helt av skaftet for henne.
Historen er lagt til Wien, Sigmund Freuds elskede hjemby, ikke tilfeldig for filmen er helt i Freuds ånd; kjærlighetsbehov som undertrykkes vil dukke opp igjen som sitt perverterte motstykke. Filmen har som undertema Freuds påstand; Skraper du i fernissen til et kultivert menneske kommer villdyret frem. Så lenge Erika kan være en tilskuer til andres nytelse fungerer hun i et slags likevekt, men i det øyeblikk hun skal ta sine følelser på alvor i forhold til et annet menneske går det helt galt for henne.
Tror ikke denne filmen kunne vært laget av en annen enn en østerriker, med deres hang til dobbelmoral, sexskandaler og Fritzler. Hovedpersonen har fått etternavnet til Heinz Kohut, den store fornyer av Freuds ideer, som brakte psykoanalytisk tenking fra et biologisk perspektiv til en sosial-interaksjonistisk perspektiv; mennesket trenger ikke bare å få dekket kroppslige behov, men først og frems sosiale behov. Kohut er psykolanaysens svar på Piccasso og Beckett; han beskriver det fragmenterte og tragiske menneske på leting etter mening i en tilværelse som ikke tilbyr noen sammenheng og oversikt.
Det er også flere ganger tankene går til Fassbinder, da begge er opptatt av hvordan destruktivitet erstatter ødelagt kjærlighetsevne. Når Erika er på sitt mest selvskadende minner det også om von Triers Antichrist, selv om det er en film om sorg, i alle fall en annen slags sorg enn denne. Dette er en film om den hvite sorg, ikke en sorg over det man mistet, men det en aldri fikk. Og det er pina dø ikke pent.
Haneke er en dyptborrende regissør som avkler oss i all være elendighet, det har jeg sett i Funny Games som er lik på mange måter i sin kammerspillkarakter, men ulik i den den utforsker han i denne filmen andre destruktive sider i mennesket. Filmen er klaustrofobisk i mange scener, den er tatt opp gjennom dører og vinuer som skaper enda større opplevelse av innestengthet. Utsnittene er ofte litt feil, slik et det skapes en irritasjon over å ikke se alt, eller at et harmonisk bilde ikke kan nytes fult ut. Filmen er ganske grovkornet, noe som også er med på å understreke råheten og nådeløsheten til Erika. Det er lange rolige tagninger og en kjølig distanse til det som skjer, og filmen er full av vakker, vakker musikk - noe som forsterker kaoset og destruktiviteten som lurer like under overflaten.
Isabell Huppert gjør en helt fabelaktig innsats i hovedrollen, og hun er perfekt; en anonym skjønnhet full av motsetninger og som nesten brister i sin trang til å folde seg ut, men som blir helt handlingslammet når hun skal elske. Så har hun da også hanket inn en hel knippe utmerkelser for denne rollen.
Dette er en fantastisk filmopplevelse, som alle som ikke bare vil underholdes, bør se. Minst én gang.
Vis vedlegget 183786