Hvilken vinylplate har vi kjøpt

[Musikkmannen]

 

[PederP]

Lett blanding frå PK kom endelig i dag.

 

[Ru-arnt]

Denne fantastiske plata kom i dag

 

[michell]

Best of. Yellow edition!

 

[Ru-arnt]

Denne kom i dag

 

[HansPB]

Var tilbud på Music On Vinyl hos PK...

 

[Tweedjakke]

Mangla denne, og NMS Gjenbruk redda meg

 

[Valentino]

^Den grammofonen med den tonearmen med det pickuparmrøret. Roxy på gjennomsiktig gul vinyl passer bra, @michell.

 

[berxter]

Noen få fra England i dag:

 

[torix]

 

[TerryGib]

Slikker sårene etter helgens julebord i Nidaros by.
Fikk tatt turen innom fabelaktige All Good Clean Records og Crispin Glover Record Shop

 

[softail]

Hyggelig Finn handel fra en selger i Kristiansand sist lørdag.
softail

 

[jaybill]

…fin bursda’gave fra gode kompiser

 

[Bartesam]

Siste dagers innhenting på posten

 

[Bartesam]

Hentet litt hos Jon Sandem også

 

[SveinGu]

Hvorfor er det så mye tull med nye plater i dag? Jeg kjøpte hundrevis av plater på 70 tallet, feilfrie alle.

For mye fokus på produksjonsmengde ifht kvalitet. Dessverre.

 

[Valentino]

• Andsnes’ Dvorak: Poetic Tone Poems.
• Solti og Wienerfilharmonikernes Wagner: Die Walküre (det er den med verdens første metallriff og den genuine helikoptermusikken).
• Har også blitt ved 6 bokesker klassisk. Driver og sorterer. Mye Verdi og Wagner. Noe skal videre.

 

[Ru-arnt]

Julegave fra dattera, marillion holidays in eden deluxe Edition, veldig fornøyd med den

 

[dask]

Årets presang til meg fra Nissen ble levert av Musikk På Vinyl. Fikk også et lite stykke brukskunst av meg selv med et viktig budskap.

 

[Cash 63]

Det blev plater i år igjen på meg fra nissen

 

[superhkm]

For mye fokus på produksjonsmengde ifht kvalitet. Dessverre.

Kvalitetssikring er en mangel i flere ledd tydeligvis…

 

[terryboy]

Årets siste uke sikret året 2022 siste vinyl-kvintett for min side. To av platene kjøpt i Moss (daCapo), 2 av platene kjøpt i Oslo (fra min favorittbutikk Big Dipper) og den siste flybåren fra Frankrike og klar for uthenting i vår lokale post i butikk Kiwi Son.

Starter med de to som er mest kortreist fra platehylle hos leverandør til platehylle hos selveste terryboy.

Tror Afro Blue er Dee Dee Bridgewaters første utgivelse. Den er i det minste langt mer funky, souly og svingende jazzaktig enn mye av de nyere typisk «smoothe jazz-syngedame» stoffet jeg har hørt fra damen. Det er i tillegg meget god lyd på denne, som er tatt opp i Japan med japanere bak spakene på miksepulten (samt en japaner bak trommesettet). Liker denne tidlige 70-tallsutgivelsen meget bra, og vil hevde at for meg modner en god Barolo langt bedre enn denne jazz-stjernen.

Neste album ble jeg rett og slett litt overrasket over der det sto på en av display hyllene hos daCapo. Overrasket grunnet min manglende kunnskap om at Elbow i fjor ga ut sitt «pandemi album». Albumet i stor grad satt sammen av medlemmenes leking med noter i egne hjem under pandemiene strenge lockdown grep på dagligliv og det kulturelle og skapende livet. Dette er blant mine favoritter innen britiske alternativ rock-band, og jeg har likt det meste de har gitt ut fra og med «The Seldom Seen Kid» som kom ut tilbake i 2008 (hadde ikke fått med meg de tre albumene de ga ut før dette). Uten at det helt kan sammenlignes får jeg noen litt underlige assosiasjoner til Talk Talks «Laughing Stock», men «Flying Dream 1» er en vesentlig mer jordnær og nedtonet utgave enn noe av det Mark Hollis og hans gjeng skapte (nevnte album inkludert).

Det nyeste albumet til Egil Olsen (nei, ikke han med gummistøvlene og klengenavnet Drillo) viser en vesentlig mørkere versjon enn tidligere av Ørstas singer songwriter lette, intime og ofte litt skrudde og humoristiske album. Her bryter han med det koselige og veldig melodiøse, til fordel for eksperimentelle, lang mørkere og tidvis noe progressive toner ofte med et lite anstrøk fra jazzens verden. Et par låter får meg til å tro at Egil har en og annen Tom Waitz plate i egen platesamling!? Hvorfor det hele har blitt såpass mye mørkere etter at hovedpersonen har blitt pappa, tør jeg ikke tippe på (og det var ikke meg som nevnte at mannen måtte være slått i bakhodet av en deprimerende ammetåke)

Neste mann ut fra nabolandet Sverige er i motsetning til Egil Olsen kjent for hovedsakelig å navigere rundt i de mer mørke krokene av rockens verdenskart. På albumet «About Love And Loving Again» får jeg atter tanker om at Christian om han vil det eller ikke blir våre svenske naboers svar på vår mørke baryton Sivert Høyem. De er egentlig veldig forskjellige i uttrykket, men samtidig er det utrolig mye likt mellom de to som har gitt mørke stemmer sitt skandinaviske ansikt.

Siste plate i år måtte jeg få fra landet artisten bak «La fabuleuse histoire de Mister Swing» kommer fra, og selv om etternavnet Jonasz ikke lyder akkurat fransk er det Frankrike som er opprinnelsesland. Michel Jonasz er en fransk komponist-låtskriver, sanger og skuespiller og ble født av ungarske innvandrerforeldre. Musikalsk vil jeg vel plassere han i båsen franske chansons lett krydret med jazzundertoner. Platen her er fra en forrykende konsert, hvor stemme og backing sitter som hånd i hanske og fot i sokk! Selv om dette er typisk fransk, får jeg her underlige assosiasjoner til Harry Bellafonte og hans legendariske konsert i Carnegie Hall. Er det at det her er en stemme med full kontroll og med en enorm kobling til sitt publikum eller det state of the art opptaket som gjør at jeg får disse tankebanene vet jeg ikke helt sikkert, men det spiller egentlig ingen rolle da dette er musikk som svinger og gleder helt rått. Anbefaler både musikkelskere og hi-fi freaker å anskaffe dette fantastiske albumet.

 

[malla]

Imusic leverer

 

[Musikkmannen]

Pluss en tre fire til som er på vei.

 

[Musikkmannen]

 

[Steinar.Sv]

Litt av gårsdagens fangst på Fretex.. 25 kroner stykket....

 

[Musikkmannen]

 

[berxter]

De siste par dagenes bruktplatefangst fra UK og NL via Discogs, + Haydn Paukenmesse/ Bernstein, Tommy Dorsey og Mingus: Hmm, jeg undres på om jeg har blitt "kjøpsavhengig".

 

[Figge]

 

[Musikkmannen]

 

[HansPB]

Finfin reissue fra Ripple Music av Poobah's første

 

[terryboy]

Året 2023 har endelig sikret nye tilskudd til platesamlingen, da denne litt underlig sammensatte trioen er kommet i hus:

Omara Portuondo ble vel mange kjent med etter at hun dukket opp på platene og filmen med det cubanske kollektivet Buena Vista Social Club. Her flanket hun opp den mannlige smørsangeren Ibrahim Ferrer med sin egen «smoothe» og varme kvinnevokal. Omara Portuondo har levd et langt og meritert liv i den gode musikkens tjeneste og blir høyst fortjent omtalt som Cuba sitt svar på Billie Holiday. Dette selvtitulerte albumet kom ut i kjølvannet av Buena Vista-suksessen i 2000, og er ganske så represensativt for hvor i det musikalske landskapet damen normalt beveger seg. Her er damen og stemmen 70 år, og den og musikken oser av varme og er ofte lagt i det romantiske hjørnet. Det er vel hva verden trenger midt oppe i krig på kontinentet, strømpriser og renter som slår hardere enn Mike Tyson!? Platen er Spilt inn i Havana med et drømmelag av cubanske musikere som inkluderer Rubén González, Cachaíto López, Guajiro Mirabal og Jesus Ramos.

Echo & The Bunnymen var et av mine absolutte favorittband fra 80-tallet, og for meg er det de to første albumene fra 1980 (Crocodiles) og 1981 (Heaven Up Here) som er de store og gode albumene etter min målestokk og mine preferanser. Kommersielt var det de to neste albumene med sanger som «The Cutter» og «The Killing Moon» som gjorde gruppen til litt mer allemannseie. Selv kjøpte jeg det meste de ga ut gjennom 1980 tallet frem til originalbesetningen gikk i oppløsning i 1987, og deretter mer eller mindre ga jeg dem helt opp. Jeg holder fast på at det var de to første albumene, samt flere konserter hvor jeg så dem både i furet værbitt og utenfor landets grenser som står igjen som de store bunnymen øyeblikkene. Jeg hadde egentlig bestetemt meg for ikke å bite på noe mer agn fra disse aldrende og avdankede herremenn, og da heller ikke deres foreløpig siste album fra 2018 med omarbeidede orkesterversjoner av gamle klassikere og to nye låter. «The Stars, The Oceans & The Moon» har fått meget blandede kritikker, men en meget musikkinteressert venn av meg anbefalte denne såpass sterkt at jeg har valgt å gi den en sjanse.

Jeg har nevnt i avsnittet over at jeg mener at Echo & The Bunnymen var klart best helt i startfasen, for deretter å bli litt dårligere for hvert steg de tok fremover. Motsatt trendkurve mener jeg Angel Olsen har hatt. Hennes debutalbum for 10 år tilbake var absolutt med stempelet bestått, men på de neste 4 albumene ble det flere og flere virkelig gode låter for hvert album, men i mine øyne tatt med noen få «fyllere» som liksom ikke dro i noen retning. Hennes siste «Big Time» traff meg virkelig Big time, og er et klassisk helstøpt album uten virkelige dødpunkter og med en klar og sterk rød tråd gjennom det hele. Det er nesten så jeg synes at albumet også blir bedre og bedre for hver av de fire vinylsidene det har kommet ut på, uten at jeg helt har klart å bestemme meg om side C eller side D er den virkelige prikken over i’en i denne samlingen. Hvis dette forsetter med samme positive trendkurve tør jeg ikke tenke på hvor i musikkhistorien denne damen skal plassere seg. Så får vi bare se om at det er noe i at et tre ikke vokser inn i himmelen?! Angel har uansett levert fra langt ute i stratosfæren her, og i mine ører levert sitt hittil absolutt mest helstøpte album...

 

[musicus]

JB er kanskje ikke den artisten jeg har hört mest på de siste årene, men man får ett slags savn når de ikke lenger er der...RIP Jeff Beck! "Thrut" er ikke å få til betalbare priser og personlig er det den perioden jeg liker best med Mr Beck & Co---så det ble denne live skiva fra samme år som "Thrut".

mvh

 

[Musikkmannen]

 

[Cash 63]

Året 2023 har endelig sikret nye tilskudd til platesamlingen, da denne litt underlig sammensatte trioen er kommet i hus:

Omara Portuondo ble vel mange kjent med etter at hun dukket opp på platene og filmen med det cubanske kollektivet Buena Vista Social Club. Her flanket hun opp den mannlige smørsangeren Ibrahim Ferrer med sin egen «smoothe» og varme kvinnevokal. Omara Portuondo har levd et langt og meritert liv i den gode musikkens tjeneste og blir høyst fortjent omtalt som Cuba sitt svar på Billie Holiday. Dette selvtitulerte albumet kom ut i kjølvannet av Buena Vista-suksessen i 2000, og er ganske så represensativt for hvor i det musikalske landskapet damen normalt beveger seg. Her er damen og stemmen 70 år, og den og musikken oser av varme og er ofte lagt i det romantiske hjørnet. Det er vel hva verden trenger midt oppe i krig på kontinentet, strømpriser og renter som slår hardere enn Mike Tyson!? Platen er Spilt inn i Havana med et drømmelag av cubanske musikere som inkluderer Rubén González, Cachaíto López, Guajiro Mirabal og Jesus Ramos.

Echo & The Bunnymen var et av mine absolutte favorittband fra 80-tallet, og for meg er det de to første albumene fra 1980 (Crocodiles) og 1981 (Heaven Up Here) som er de store og gode albumene etter min målestokk og mine preferanser. Kommersielt var det de to neste albumene med sanger som «The Cutter» og «The Killing Moon» som gjorde gruppen til litt mer allemannseie. Selv kjøpte jeg det meste de ga ut gjennom 1980 tallet frem til originalbesetningen gikk i oppløsning i 1987, og deretter mer eller mindre ga jeg dem helt opp. Jeg holder fast på at det var de to første albumene, samt flere konserter hvor jeg så dem både i furet værbitt og utenfor landets grenser som står igjen som de store bunnymen øyeblikkene. Jeg hadde egentlig bestetemt meg for ikke å bite på noe mer agn fra disse aldrende og avdankede herremenn, og da heller ikke deres foreløpig siste album fra 2018 med omarbeidede orkesterversjoner av gamle klassikere og to nye låter. «The Stars, The Oceans & The Moon» har fått meget blandede kritikker, men en meget musikkinteressert venn av meg anbefalte denne såpass sterkt at jeg har valgt å gi den en sjanse.

Jeg har nevnt i avsnittet over at jeg mener at Echo & The Bunnymen var klart best helt i startfasen, for deretter å bli litt dårligere for hvert steg de tok fremover. Motsatt trendkurve mener jeg Angel Olsen har hatt. Hennes debutalbum for 10 år tilbake var absolutt med stempelet bestått, men på de neste 4 albumene ble det flere og flere virkelig gode låter for hvert album, men i mine øyne tatt med noen få «fyllere» som liksom ikke dro i noen retning. Hennes siste «Big Time» traff meg virkelig Big time, og er et klassisk helstøpt album uten virkelige dødpunkter og med en klar og sterk rød tråd gjennom det hele. Det er nesten så jeg synes at albumet også blir bedre og bedre for hver av de fire vinylsidene det har kommet ut på, uten at jeg helt har klart å bestemme meg om side C eller side D er den virkelige prikken over i’en i denne samlingen. Hvis dette forsetter med samme positive trendkurve tør jeg ikke tenke på hvor i musikkhistorien denne damen skal plassere seg. Så får vi bare se om at det er noe i at et tre ikke vokser inn i himmelen?! Angel har uansett levert fra langt ute i stratosfæren her, og i mine ører levert sitt hittil absolutt mest helstøpte album...
Vis vedlegget 883833

Kul att du liker Echo&B terryboy har også likt dem siden jeg kjøpte første plata Crocodiles når den kom og har den fortsatt i samlingen i god stand.
Topp 3
Porcupine 2021 master

Stars the Oceans notert

 

[Morten S]

• Andsnes’ Dvorak: Poetic Tone Poems.
• Solti og Wienerfilharmonikernes Wagner: Die Walküre (det er den med verdens første metallriff og den genuine helikoptermusikken).
• Har også blitt ved 6 bokesker klassisk. Driver og sorterer. Mye Verdi og Wagner. Noe skal videre.

Dvorak/Leif Ove er vakkert. Sleit med et eksemplar, men byttet og er fornøyd.

 

[Slettet medlem 32125]

Kjøpt i dag hos da capo hi fi.

 

[Jim I Hendriksen]

Regner med at det er greit å legge den ut her. Bare et tips om at RG har salg på Roadwork platene til Motorpsycho.

Motorpsycho

Rune Grammofon

runegrammofon.com

 

[MrSpock]

En skikkelig haug fra discogs:

Særlig The Roaring Silence, Chicago 17 & Yazoo imponerte med god mastering, sammenlignet med de cdene jeg har.

 

[Sharkoon]

Disse to tok jeg med meg hjem etter en liten saumfaring i Drammen i helgen !
Hadde mål om å kun finne DS, så litt ålreit å dette over sistnevnte her også..