Hvor nå? Det spørsmålet sitter jeg igjen med etter det siste året, etter å ha flytta til Østfold, gjort ting med anlegget mitt, hørt mange andre anlegg og ikke minst truffet på mange spennende mennesker og hørt mye spennende musikk.
Jeg tror spørsmålet mitt bunner i følgende observasjon: mange av cd'ene mine har det som må sies å være dårlig lydkvalitet. De er ihjel-komprimert, høres ut som noen spiller på blikkbokser (mens de egentlig spiller trommer), det er hardt, skjærende, kjipt og jævlig. Fra et rent lyd-synspunkt.
For fra et annet perspektiv har jeg følgende observasjon: de cd'ene jeg har i samlinga mi er alle der for en grunn. De er der, nesten uten unntak, fordi jeg liker musikken. Mange av de platene føles som nære venner, det er plater jeg har hørt på ut og inn i mange år. Andre er litt som nye venner, hvor det hele tiden er nye observasjoner å gjøre, nye innfallsvinkler og erfaringer å gjøre i møtet med de.
Og ut av det kommer spørsmålet mitt om hvor nå. Fordi: det er et faktum at over halvparten av platene i samlina mi sannsynligvis har mindre god lydkvalitet. Det er også et faktum at det store flertallet av også disse platene har gode musikalske kvaliteter (det er derfor de er der, tross alt).
I et sånt perspektiv begynner jeg å tvile på ideen om fidelity to the source. Hvis målet mitt er å ha et lydanlegg som i størst mulig grad klarer å fortelle meg hvor ræva platene er, ok. Men jeg vil først og fremst ha et musikkanlegg som gjør at jeg kan høre på alt jeg har i samlinga mi uten å få vondt i hodet av komprimeringa og all den driten.
Videre blir utfordringa mi det at musikksmaken min er rimelig breial - jeg hører aktivt på klassisk, soul, jazz, rock, pop, reggae, elektronika, hip-hop, opera og sikkert noe til. Jeg hører ikke noe særlig på blues og ikke plagsomt mye på country. Og det blir en utfordring fordi det jeg har oppdaga når jeg begynte å høre på klassisk var at dess bedre anlegget var, dess bedre var platene. Det er lite musikk jeg har vært borti som virkelig kler et godt anlegg så godt som klassisk.
Samtidig mener jeg seriøst at Notorious B.I.G. sin "Ready to Die" godt sannsynlig ville vært på topp-10 lista mi over beste plater jeg noensinne har hørt (og i hvert fall på topp-10 lista over beste plater om den amerikanske drømmen jeg har hørt). Og den plata har en lydkvalitet som gjør den fryktelig å høre på virkelig gode anlegg, da kan du likegodt starte opp en sirkelsag inni hodet ditt. Den er fullstendig komprimert i hjel. Og Public Enemy ("Fear of a Black Nation", f.eks.) høres om mulig enda verre ut.
Denne konflikten er blitt mer og mer følbar for min del: vil jeg ha fidelity to the source? Ja, på de gode opptakene jeg har, spesielt klassisk og jazz, uten tvil. Vil jeg ha fidelity to the source? Ikke faen, det gjør noen av platene jeg er så inderlig glad i helt ulyttbare fordi de ikke maskerer en dritt og bare slenger alt i trynet på deg.
Og hvor går man da? Jeg forsøker meg nå på Audiolense, fordi jeg kanskje kan bruke det til å gjøre noe med at de ulyttbare platene blir lyttbare og de virkelig gode platene blir enda bedre. Men hvis det ikke funker? Aner ikke. To anlegg? Et med Klipsch og rør og et med.. tja.. Magnepan? Evt. tar jeg opp et sjukt stort lån å kjøper MBL, som er det eneste anlegget jeg har hørt som serverte ALT jeg spilte på det tilbake til meg og ga meg ett fett glis. Synd prislappen var hinsidig.
Hvorfor en tråd om dette? Fordi jeg tror ikke det bare er meg som sliter med disse valgene og jeg lurer på hva dere andre har gjort og tenker og forsøker å gjøre med det - kanskje vi kan lære noe av hverandre?
Jeg tror spørsmålet mitt bunner i følgende observasjon: mange av cd'ene mine har det som må sies å være dårlig lydkvalitet. De er ihjel-komprimert, høres ut som noen spiller på blikkbokser (mens de egentlig spiller trommer), det er hardt, skjærende, kjipt og jævlig. Fra et rent lyd-synspunkt.
For fra et annet perspektiv har jeg følgende observasjon: de cd'ene jeg har i samlinga mi er alle der for en grunn. De er der, nesten uten unntak, fordi jeg liker musikken. Mange av de platene føles som nære venner, det er plater jeg har hørt på ut og inn i mange år. Andre er litt som nye venner, hvor det hele tiden er nye observasjoner å gjøre, nye innfallsvinkler og erfaringer å gjøre i møtet med de.
Og ut av det kommer spørsmålet mitt om hvor nå. Fordi: det er et faktum at over halvparten av platene i samlina mi sannsynligvis har mindre god lydkvalitet. Det er også et faktum at det store flertallet av også disse platene har gode musikalske kvaliteter (det er derfor de er der, tross alt).
I et sånt perspektiv begynner jeg å tvile på ideen om fidelity to the source. Hvis målet mitt er å ha et lydanlegg som i størst mulig grad klarer å fortelle meg hvor ræva platene er, ok. Men jeg vil først og fremst ha et musikkanlegg som gjør at jeg kan høre på alt jeg har i samlinga mi uten å få vondt i hodet av komprimeringa og all den driten.
Videre blir utfordringa mi det at musikksmaken min er rimelig breial - jeg hører aktivt på klassisk, soul, jazz, rock, pop, reggae, elektronika, hip-hop, opera og sikkert noe til. Jeg hører ikke noe særlig på blues og ikke plagsomt mye på country. Og det blir en utfordring fordi det jeg har oppdaga når jeg begynte å høre på klassisk var at dess bedre anlegget var, dess bedre var platene. Det er lite musikk jeg har vært borti som virkelig kler et godt anlegg så godt som klassisk.
Samtidig mener jeg seriøst at Notorious B.I.G. sin "Ready to Die" godt sannsynlig ville vært på topp-10 lista mi over beste plater jeg noensinne har hørt (og i hvert fall på topp-10 lista over beste plater om den amerikanske drømmen jeg har hørt). Og den plata har en lydkvalitet som gjør den fryktelig å høre på virkelig gode anlegg, da kan du likegodt starte opp en sirkelsag inni hodet ditt. Den er fullstendig komprimert i hjel. Og Public Enemy ("Fear of a Black Nation", f.eks.) høres om mulig enda verre ut.
Denne konflikten er blitt mer og mer følbar for min del: vil jeg ha fidelity to the source? Ja, på de gode opptakene jeg har, spesielt klassisk og jazz, uten tvil. Vil jeg ha fidelity to the source? Ikke faen, det gjør noen av platene jeg er så inderlig glad i helt ulyttbare fordi de ikke maskerer en dritt og bare slenger alt i trynet på deg.
Og hvor går man da? Jeg forsøker meg nå på Audiolense, fordi jeg kanskje kan bruke det til å gjøre noe med at de ulyttbare platene blir lyttbare og de virkelig gode platene blir enda bedre. Men hvis det ikke funker? Aner ikke. To anlegg? Et med Klipsch og rør og et med.. tja.. Magnepan? Evt. tar jeg opp et sjukt stort lån å kjøper MBL, som er det eneste anlegget jeg har hørt som serverte ALT jeg spilte på det tilbake til meg og ga meg ett fett glis. Synd prislappen var hinsidig.
Hvorfor en tråd om dette? Fordi jeg tror ikke det bare er meg som sliter med disse valgene og jeg lurer på hva dere andre har gjort og tenker og forsøker å gjøre med det - kanskje vi kan lære noe av hverandre?