Hubris etter Murens fall, koblet med globalisering og en innebygd ideologisk motstand mot "det kollektivistiske landbruket" la grobunn for høyresidens ekstreme vrangvilje mot norsk landbruk. "Vi kan kjøpe det vi trenger. Det må bli slutt på landbrukssubsidiene."
En del bygger nok også i ergrelse over to tapte EU-folkeavstemninger, mye pga motstand nettopp fra landbruket, og ser vi enda lenger tilbake, begikk jo husmenn og leilendinger den brøde å bemektige seg land fra storbøndene, en fryktelig uting.
Og Hegnars anti-landbrukskantater, gjennom tiår, har ligget som en grunntone.
Høyre kan sikkert levere god landbrukspolitikk, men viljen er ikke til stede og evnen er fraværende. (Jeg er også kritisk mot hva Sp har levert, som også bygger på misforståelser om hva som er gjennomførbart her på steinrøysa). Vi mangler en erkjennelse av hva det betyr å bedrive landbruk på disse breddegradene. Mange innspill er hentet fra irrelevante himmelstrøk, med forutsetninger vi ikke har, eller som ignorerer dem vi har.
De nye kostholdsrådene som er ute til høring nå er en katastrofe for norsk landbruk, men er ideologisk fundert i en anti-kjøtt filosofi som er frikoblet realiteter om hva som er mulig her og hvordan vegetabilsk føde produseres i andre land. Det påstås at bærekraft er målet, mens man tilrettelegger for landbruksprodukter som utraderer naturmangfold og ødelegger matjord.
Slik går dagene. Yngve Rekdal vet mye om hva vi har av uutnyttede ernæringsressurser i Norge, fordi vi henter kraftfôr fra utlandet og gjør det billigere enn egne fôrressurser ved å subsidiere det. Fint for importørene og fôrblanderne, ikke like bra for norsk selvforsyningsgrad, selvsagt.
