Takk for fine ord, Disqutabel.
Det har vært en voldsom opplevelse, både forelskelsen, kjærlighetssorgen og å komme helt ut av skapet.
Heldigvis har jeg vært ute 10-12 vinternetter før, og visste at selv om det gjør vondt når det står på, så går kjærlighetssorg over av seg selv. Og den utrolige lettelsen av å endelig falle på plass, veide opp for mye av elendigheten jeg sto i.
Det som jeg ikke forsto før et stykke ut i kontakten, var at finingen er i deep shit psykisk og langt utpå med stoff.
Spesielt med personer som har visse typer personlighetsforstyrrelse kan det oppstå et kraftfelt rundt, en form for magnetisme som det kan være veldig vanskelig å komme løs av. De som står nær kan bli fanget i et virvar av følelser og gå over sine grenser så det holder.
Disse personene har en egen evne til å deponere sin egne problem hos andre for så å overlate ansvaret for problemene til den de deponerer problemene hos.
Finingens mange hint om både psykose og selvmord og alskens faenskap har selvsagt skaket meg, og satt meg i en håpløs posisjon av frykt, ansvar og samtidig handlingslammelse.
Veldig ubehagelig og utmattende. In deed.
Jeg er jo kjent med disse fenomenene, men da fra personer jeg ikke har tatt av meg buksene med. Det er noe ekstra krevende når det også er en intim relasjon.
Og det har ikke gitt seg før jeg har trukket meg unna.
Dette måtte håndteres opp i selve sorgen over å ikke få han som hadde rammet meg så kraftig i kjærlighetsevnen min.
Et fjerde problemområde, det som jeg tidligere ikke har villet dele her i tråden, men som også ga godt med gass i denne prosessen, er at både finingen og jeg har opplevd seksuelle overgrep. Han i voksen alder, jeg i oppveksten.
Da gikk det i ball for meg, og i den putrende gryta jeg sto i, så sauset jeg sammen hans og min historie.
Jeg ønsket å være for han den stødige voksne som ikke utnyttet han i en sårbar periode, men som han kunne lene seg til og hente kraft fra. Den som ikke var der i min oppvekst. Jeg fikk en voldsom redningstrang og overidentifiserte meg med han.
Men han ønsket jo ikke å bli reddet av meg; han er ikke meg, og jeg kan ikke hjelpe han ved å gi han det som jeg skulle hatt.
Dette er en sånn klassisk hjelper-rollefelle som kan være lett å gå i.
Jeg ser det nå med litt avstand, at hans avvisning av mine utstrakte armer, alle livlinene jeg kastet ut som han ikke ville ta imot, handler like mye om meg som han, og må ha blitt opplevd som påtrengende omsorg. Det er jo enormt irriterende når noen prakker på oss en hjelp vi ikke synes vi skal ha. Ikke minst hvis vi dypt nede og innerst iinne skjønner at hjelperen er inne på noe reellt og vesentlig.
Det har vært en stormende forelskelse i en med ustabil personlighetsforstyrrelse som har litt for like sår som jeg.
Det er oppskriften for å rote det til, og blande sammen likt og ulikt.
Likevel synes jeg at jeg har håndtert dette relativt greit; verken han eller jeg er så langt ytterligere skadet, jeg har omtalt både han og meg med den verdighet og respekt som vi trenger og fortjener. Han har vært sur på meg på grunn av det jeg noen ganger har skrevet her, men jeg har aldri omtalt han uten varme og kjærlighet. Han er fremdeles frigjøringshelten min. Og han kan komme når han måtte trenge meg, og jeg vil stille opp. Men jeg springer ikke lengre etter han for å gi han en hjelp han ikke synes han trenger for en fare han ikke ser.
Og så ber jeg Gud holde begge sine vernende hender over han, han trenger det. Begge Guds hender.