Referanser og Farging
Musikk i virkeligheten
I respons av mitt seneste besøk har det kommet noen fler tanker kring alt dette med musikalske referanser og det vi egentlig relaterer til som hifi-entusiaster. Vi vet jo allerede at det vi driver med er å gjenskape et opptak som er gjort under helt andre premisser enn det vi har i våres lytterom, med varierende kvalitet. Vi er påvirket av komponentenes samspill og refleksjoner i rommet. Alt dette er gjentakelser som får meg selv å føle meg litt masete.
Men det å ta med en innspilling rundt i forskjellige anlegg viser jo på en måte hvilken karakter som fremtrer ved avspilling. Fordi det er jo samme fysiske media jeg bærer med meg. Denne fysiske media blir hverken forandret av høye strømpriser eller russebussfester på den lokale Shell-stasjonen.
Alt er farget eller kanske til og med manipulert på en eller annen parametere i et anlegg. Er den absolutte nøytralitet kun en korrekt frekvensrespons? Selvom det tonale og klangfargen/timbre oppleves forskjellig. Hvorfor blir de som skrur på DSP da ikke totalt fornøyd hvis alt bare ser fint ut i grafen som måles?
Når noen sier "dette høres ut akkurat som mastertapen i studioet" vrir jeg litt på meg innvendig og lurer på hva de mener. De var jo ikke der ved opptaket, og eier heller ikke samme utstyr som ble brukt. Hvis det er en følelsesmessig-preferanse-perfeksjonstilknytning til lydens presentasjon som man mener så, ja greit. Men ellers er det som å spise vaffler med ketchup, det vil si det gir ikke mening for meg.
En del tweaker lyden ekstra med rør, opamper, kabler, EQ og mye annet for å finne en lyd som passer inn i deres subjektive preferanse. Det finnes vel egentlig ikke noen feil i det såfremt man selv liker det tenker jeg. Selvom man skulle gå så langt at en flygel høres ut som et spikpiano er det greit for meg, men er det da objektivt korrekt utifra hva for slags instrument som faktisk brukes. Et piano kan tas opp på mange forskjellige måter og da høres annerledes ut, men det er ikke det som det er snakk om her.
Å gå på konsert ofte er jo en ting som kan hjelpe en til viss del. Men også her er det så mange variabler, jeg kan ærlig si at jeg ikke kan ta med meg en hel symfoniorkester i minnet hjem og begynne balansere anlegget utifra alle instrumentseksjoner.
Det jeg har et ganske så godt kjennskap til er piano, både som lytter og tidligere aktiv pianiststudent. Som solist og akkompanjatør til solister og i kammermusikk. Er dette en fordel over den som kun måler eller justerer lyden sin etter hva ørene liker? Det lar jeg være ubesvart. Men det hjelper meg personlig å komme nærmere opplevelsen av det å spille når jeg lytter, hvis viktige parametere er (i følge meg) på stell i den totale lyden. Jeg solgte mitt Kawai K-500 for snart 3 år siden, men i begynnelsen satt jeg ofte å sammenlignet det akustiske pianoet med anlegget.
Anslaget av piano tangenten, klarhet ved hver ton som spilles, dynamikk - svakt til sterkt, pedalenes påvirkning, kontaktslipp fra tangenten, tonalitet, klang og utklinging av tonene i opptaksrommet. Og mer dertil. En pianist skal ikke spille Scarlatti og Brahms på samme måte, og må tilpasse alle disse delene nøyaktig.
Jeg tror at de fleste har et slags toleransevindu for hva som er akseptabelt før man reagerer på noe gjeldende lyd. Hvis noen av oven nevnte parametere er for dominant eller mangler så trigges min reaksjon på det, og iblant blir det mer eller mindre forstyrrende. Med det sagt så er det ikke sikkert at andre reagerer på det, bryr seg om det eller trenger det å tenke på det en gang.
Tidligere hadde jeg en jobb der arbeidsoppgaven var å guide folk som hadde problem med bilen sin på distanse. Jeg lærte meg hvordan jeg løste forskjellige tekniske bilproblem kun i teorien, da jeg aldri vært i en slik bil. Så den manglende dimensjonen av virkelighet fantes der. På samme måte kan jeg tenke meg at folk i hifi-verden opererer kanskje, i en teoretisk tilnærming, uten kjennskap av virkelige instrument. Men allikevel klarer å nærme seg en slags forståelse av instrumentets lydkarakter utenifra.
Når jeg har hatt besøk av andre musiker går samtalen litt på en annen måte, man har et felles språk. Jeg vektlegger kanksje også mer hva de sier og opplever utifra mitt eget ståsted. Ikke fordi at de er übermensch, men fordi at de er i kontakt med riktige instrument til daglig. Mitt eget anlegg er farget på mange måter, av noen rør blant annet, og preampen er rød. Noen liker det andre ikke, hvilket går helt fint det og.
Iblant lurer jeg på om det gir så mye for andre å lese mine beskrivelser av det jeg hører og opplever, da det iblant blir beskrevet som nesten helt abstrakt å kunne diskutere hifi og lyd. Å kunne forstå noe som er så subjektivt og helt esoterisk.
Men jeg vil gjerne tro at man kan det.
Musikk i virkeligheten
I respons av mitt seneste besøk har det kommet noen fler tanker kring alt dette med musikalske referanser og det vi egentlig relaterer til som hifi-entusiaster. Vi vet jo allerede at det vi driver med er å gjenskape et opptak som er gjort under helt andre premisser enn det vi har i våres lytterom, med varierende kvalitet. Vi er påvirket av komponentenes samspill og refleksjoner i rommet. Alt dette er gjentakelser som får meg selv å føle meg litt masete.
Men det å ta med en innspilling rundt i forskjellige anlegg viser jo på en måte hvilken karakter som fremtrer ved avspilling. Fordi det er jo samme fysiske media jeg bærer med meg. Denne fysiske media blir hverken forandret av høye strømpriser eller russebussfester på den lokale Shell-stasjonen.
Alt er farget eller kanske til og med manipulert på en eller annen parametere i et anlegg. Er den absolutte nøytralitet kun en korrekt frekvensrespons? Selvom det tonale og klangfargen/timbre oppleves forskjellig. Hvorfor blir de som skrur på DSP da ikke totalt fornøyd hvis alt bare ser fint ut i grafen som måles?
Når noen sier "dette høres ut akkurat som mastertapen i studioet" vrir jeg litt på meg innvendig og lurer på hva de mener. De var jo ikke der ved opptaket, og eier heller ikke samme utstyr som ble brukt. Hvis det er en følelsesmessig-preferanse-perfeksjonstilknytning til lydens presentasjon som man mener så, ja greit. Men ellers er det som å spise vaffler med ketchup, det vil si det gir ikke mening for meg.
En del tweaker lyden ekstra med rør, opamper, kabler, EQ og mye annet for å finne en lyd som passer inn i deres subjektive preferanse. Det finnes vel egentlig ikke noen feil i det såfremt man selv liker det tenker jeg. Selvom man skulle gå så langt at en flygel høres ut som et spikpiano er det greit for meg, men er det da objektivt korrekt utifra hva for slags instrument som faktisk brukes. Et piano kan tas opp på mange forskjellige måter og da høres annerledes ut, men det er ikke det som det er snakk om her.
Å gå på konsert ofte er jo en ting som kan hjelpe en til viss del. Men også her er det så mange variabler, jeg kan ærlig si at jeg ikke kan ta med meg en hel symfoniorkester i minnet hjem og begynne balansere anlegget utifra alle instrumentseksjoner.
Det jeg har et ganske så godt kjennskap til er piano, både som lytter og tidligere aktiv pianiststudent. Som solist og akkompanjatør til solister og i kammermusikk. Er dette en fordel over den som kun måler eller justerer lyden sin etter hva ørene liker? Det lar jeg være ubesvart. Men det hjelper meg personlig å komme nærmere opplevelsen av det å spille når jeg lytter, hvis viktige parametere er (i følge meg) på stell i den totale lyden. Jeg solgte mitt Kawai K-500 for snart 3 år siden, men i begynnelsen satt jeg ofte å sammenlignet det akustiske pianoet med anlegget.
Anslaget av piano tangenten, klarhet ved hver ton som spilles, dynamikk - svakt til sterkt, pedalenes påvirkning, kontaktslipp fra tangenten, tonalitet, klang og utklinging av tonene i opptaksrommet. Og mer dertil. En pianist skal ikke spille Scarlatti og Brahms på samme måte, og må tilpasse alle disse delene nøyaktig.
Jeg tror at de fleste har et slags toleransevindu for hva som er akseptabelt før man reagerer på noe gjeldende lyd. Hvis noen av oven nevnte parametere er for dominant eller mangler så trigges min reaksjon på det, og iblant blir det mer eller mindre forstyrrende. Med det sagt så er det ikke sikkert at andre reagerer på det, bryr seg om det eller trenger det å tenke på det en gang.
Tidligere hadde jeg en jobb der arbeidsoppgaven var å guide folk som hadde problem med bilen sin på distanse. Jeg lærte meg hvordan jeg løste forskjellige tekniske bilproblem kun i teorien, da jeg aldri vært i en slik bil. Så den manglende dimensjonen av virkelighet fantes der. På samme måte kan jeg tenke meg at folk i hifi-verden opererer kanskje, i en teoretisk tilnærming, uten kjennskap av virkelige instrument. Men allikevel klarer å nærme seg en slags forståelse av instrumentets lydkarakter utenifra.
Når jeg har hatt besøk av andre musiker går samtalen litt på en annen måte, man har et felles språk. Jeg vektlegger kanksje også mer hva de sier og opplever utifra mitt eget ståsted. Ikke fordi at de er übermensch, men fordi at de er i kontakt med riktige instrument til daglig. Mitt eget anlegg er farget på mange måter, av noen rør blant annet, og preampen er rød. Noen liker det andre ikke, hvilket går helt fint det og.
Iblant lurer jeg på om det gir så mye for andre å lese mine beskrivelser av det jeg hører og opplever, da det iblant blir beskrevet som nesten helt abstrakt å kunne diskutere hifi og lyd. Å kunne forstå noe som er så subjektivt og helt esoterisk.
Men jeg vil gjerne tro at man kan det.
.
.
.
