Så har landets mest elegante humorist fortøyd for siste gang. For meg har Odd Børretzen alltid vært en gigant. Han viste meg hva man kunne bruke ordene til da jeg var ellve år og oppdaget ham på radioen, og han fortalte verden hva han la i alt fra bytrafikk, redsel for mørket, måker, alderdom, flaskepanting, kjærlighet og innvandring, blant annet.. Tydelig, ettertenksomt,varmt, alvorlig, hysterisk morsomt og rett i hjertet. Ikke minst hadde han en usannsynlig musikalitet i seg. Han var en ordenes Chet Baker. Bare hør på den avsindige timingen! Vi har mistet vår største skald, og jeg er ikke i tvil om hva jeg skal spille i dag.
Det er ikke så ofte jeg skriver med en klump i halsen og en tåre eller to i øyekroken. Det gjør jeg nå. Jeg husker fremdeles hvor glad jeg ble da jeg sto i den nå forlengst nedlagte platebutikken i Glassmagasinet og hørte "Noen ganger er det all right" for første gang. Odd var tilbake!
Eller da vi så ham på brygga i Son en sommerdag, og Thea, som da var fire, løp bort og ropte "Heia Odd!". Hun fikk et veldig varmt smil i retur, og et "Heia deg også!".Det kommer jeg til å huske til den dagen
jeg parkerer tøflene.
Som Trondmeg skrev i en annen tråd, jeg trodde liksom du skulle leve evig. Det var noe ved deg som kunne trosse hva som helst. Men mannen i den svarte frakken hentet deg også.
Her er du hele tiden uansett.
Husk , nå som det er mørkt, det
er bare en stålampe.
Takk skal du ha for alt sammen.