Ok, det fikk jeg vel en av de velplasserte sparkene i fua jeg trengte for å få opp øya og ørene og kikke innom i min egen tråd igjen.
Visst er det lange uker jeg har operert med, HC. Jævlig lange uker. Sånn blir det ofte når verden tar en litt annen retning enn man i sin enfoldighet regner med.
I korte trekk har jeg hatt en ubehagelig lang periode hvor hifi og musikk ikke bare har vært relativt uinteressant, men til og med direkte ubehagelig. Det er faen ikke peanøtter når veldig mye av fritiden og lidenskapene har kretset rundt netopp det i de siste tredve, førti årene.
Jeg skal underbygge litt;
I de siste ti årene har jeg hatt endel trøbbel med allergi. Ikke at det har vært sååå ille, men på dårlige dager er det som å gå rundt i bakfylla omtrent.Og i søvne. Det er en plagsom kombinasjon. I fjor på disse tider fikk jeg veldig mye sterkere reaksjoner på pollen og annen dritt enn jeg har hatt før, og det roet seg bare litt, selv med mye medisiner. Jeg hadde lange perioder med tinnituslignende plager, propper i ørene, svimmelhet og influensalignende symptomer. Utover sommeren i fjor ble det bare værre, og musikklytting ble ganske uinteressant. Jeg hørte rett og slett ikke stort. Derfor ble også mine bidrag til Fidelity magre. På sitt verste var det direkte vondt å høre på musikk. I begynnelsen tok jeg det med fatning, men det ble bare værre utover høsten, og jeg skal innrømme at jeg var relativt svart til sinns i lange perioder. Tre ustemte brannvarslere på full spiker midt inni hue, uten noen mulighet til å slå av, kan ta forstanden fra de fleste. For ikke å snakke om nattesøvnen. Jeg har en tålmodig kjæreste, heldigvis.
Når det er sånn, er det lett å krype langt ned i skyttergrava, håpe på bedring og love seg selv at man skal greie seg igjennom faenskapen, men samtidig bli alt annet enn sosial. Så dere som lurer på hvor jeg ble av, her er fasiten. Jeg ble stadig mer svimmel utover høsten, og opplevde ukesvis hvor jeg hadde mer enn nok med å holde meg fast i sofaen, senga eller stolen jeg satt på. Det kan best beskrives som å være utrolig influensasyk, samtidig som du er på danskebåten i full storm, tjuefire timer i døgnet. Når det går på åttende uka, er det ikke lett å se lyset i tunnellen. Det er ikke mange av dere som var informert, rett og slett fordi det ikke var særlig morsomt å snakke om. Noen få av dere insisterte på å få vite, og dere vet litt. Jeg låste meg inne både mentalt og praktisk. Jobber ble ikke gjort, folk ble ikke ringt, avtaler ble ikke fulgt opp. Jeg virket rett og slett ikke.
Jeg var hos leger både her og der, og teoriene var mange. Noen av dem så alvorlige at det ikke akkurat gjorde dagene, for ikke å snakke om nettene, lettere å komme seg igjennom. Jeg hadde gode sjeler rundt meg, og det er jeg glad for. Etter en uendelighet av telefoner, kom jeg i kontakt med en spesialist som tok meg i mot på noen ukers varsel. To timer hos audiolog først, så en lang rekke tester og samtaler. Konklusjonen var en ganske jævlig diagnose som riktignok ikke er noe man dauer av, men som nakkeskyter livsgleden hos en musikk-og lydinteressert sjel så det holder. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte lære meg å leve med svimmelheten, og at jeg sakte, men sikkert kom til å bli døv. Smak litt på den. Jeg kan love deg at det er et ord som får den store, svarte gardina til å rulle ned. Det er omtrent det jævligste jeg kunne tenke meg å få høre, og for første gang i mitt femtitoårige liv hadde jeg lyst på en trippel maltwhisky før lunch. Eller egentlig til lunch. Jeg satt i to timer på Kaffebrenneriet og filosoferte, mer fortvila enn jeg kan huske å ha vært. Ikke engang kjæresten eller datteren min vet noe om hvor mørk jeg var den fredagen.
Husker at jeg kjøpte en plate på vei hjem fra legen. Mest for å vise finger´n til verden. Da jeg kom hjem og satte den på, orka jeg to minutter før det gjorde så vondt i ørene at jeg måtte innse at min tid som audiofil kunne være over. Det gjør ikke akkurat undere for sinnets munterhet, for å si det sånn. Når landets mest profilerte spesialist netopp har avskrevet hørselen din, er det ikke akkurat lett å innfinne seg med at alt du har av intense musikk-og lydopplevelser hører fortiden til. Akkurat da lekte jeg med tanker og problemstillinger jeg ikke engang vil ønske min verste fiende. Jeg så i alle fall ikke noe poeng med anlegget, men heldigvis lot jeg det stå i fred. Men Live Maria Roggen og hennes Come Shine pælma jeg i veggen.
Det har vært mørkt her en stund, for å si det sånn. Jævlig mørkt. Anlegget har mest av alt vært et monument over forgangne opplevelser, så derfor har jeg ikke akkurat ivret etter å sette det opp i nyhuset. Så til alle dere jeg skulle ha ringt til, stukket innom, holdt kontakten med og hatt i livet mitt disse siste ti, tolv månedene; Unnskyld. Det var bare ikke mye til overskudd. Jeg hadde mer enn nok med hverdagen. Jeg logget ut. Jeg hadde noen få, gode dager med veldig bra hørsel og ingen symptomer, og da ble jeg såpass overivrig at jeg til og med ville feire med å oppgradere anlegget. Så kom dritten tilbake for fullt, og jeg klamret meg til sofaen i tre uker til. Sorry, HCS. Jeg skulle gjerne kjøpt forsterkeren din.
Men så er det jo heldigvis sånn at det går oppover. Jeg kom i kontakt med en akupunktør som insisterte på at han hadde løsningen. Etter endel behandlinger ble jeg dramatisk mye bedre, og nå virker det faktisk sånn at så lenge jeg får nålebehandling noen ganger i måneden, samtidig som jeg tar allergimedisin året rundt, kan jeg konkludere med at hørselen er tilbake der den skal være, med unntak av noen få dager når pollensesongen er på sitt tøffeste. Svimlingen må jeg leve med, selv om den ikke er konstant, heldigvis. Om jeg kan fly, er ikke sikkert. Bilkjøring er ikke så stas heller, men det kan bedre seg over tid.
Alt det er egentlig ikke så viktig. I alle fall ikke nå. Hørselen er tilbake, og jeg kan høre på musikk igjen uten at enkelte frekvenser gjør så vondt at jeg må skru av eller forlate rummet...
Så HCS, anlegget kommer opp. Vinagunner har til og med meldt seg frivillig til å bistå med utflyttingen. Stakkars mann. Jeg har malt veggen anlegget skal monteres på, hyllene som sto der er solgt, et lass Källemo "Pilaster"-hyller ankommer snart, og jeg skal ringe mannen som i sin tid tilbød meg det gamle racket sitt og høre om det fremdeles er tilgjengelig. Jeg skal justere gooners platespiller. Dessuten skal jeg innom LMC en tur og høre på tape-oraklet, jeg skal ringe et lass fantastiske folk jeg ikke har snakket med på lenge, og jeg skal komme meg rundt å lytte igjen. Og faen veit, det er til og med mulig jeg rigger opp en klassisk platespiller til mono-innspillinger. Det føles som om jeg har litt å ta igjen. Livet som audiofil er sånn noenlunde tilbake i sporet sitt. Heldigvis.