Jeg tror det er nok å ta av de som lever ordentlig og som er gode politikere samtidig. Best med slike som lever som de prediker.
Det innebærer tre ulemper:
1. Antall "dydige" personer der ute er mindre enn totalt antall personer. Hvis bare 10% av befolkningen har et privatliv/historikk som gjør dem akseptabel som politiker så ekskluderer vi et stort antall potensielt gode politikere
2. Det er vanskelig å finne en mapping mellom fasaden utad og den virkelige personligheten. Bare se på katolske prester i Usa i det siste. De som ser ut som de mest etiske og moralske kan fort være de verste i praksis.
3. Ønsker vi politikere som skal leve et liv fjernt fra almuen, kanskje fostret opp som politiker fra barnsben som fra de var 5år har vært bevisst på hva de kan og ikke kan gjøre for å kunne fylle politiker-jobben som voksen?
Jeg foretrekker politikere som ikke predikerer i det hele tatt. Politikere skal sørge for at jeg har veier å kjøre på, at Sverige ikke invaderer oss, helsevesen, at jeg betaler skatt og legge til rette for at vi har jobber.
Jeg føler ikke noe behov for at Jens eller andre skal fortelle meg hvilke synder og laster jeg bør unngå for å leve et langt og lykkelig liv. Følgelig vil han heller aldri komme opp i problemstillingen liv vs lære. Han må gjerne drikke whisky til frokost, burger til lunsj og ha en elskerinne _hvis_ han er den beste statsministeren. I praksis så vil vel et alvorlig drikkeproblem sannsynligvis gå utover jobben uansett personlig egnethet.
-k
......
