Jeg har sant å si ikke hørt så mye av Chet Bakers siste periode. Jeg har riktignok SteepleChase-albumene, og selvsagt Blåmann fra 1988 med vår egen Jan Erik Vold, som vel ble omtrent det siste Chet spilte inn før det fatale franske vinduet. Men noen konsert fra hans senere år har jeg ikke hørt før nå.
Live in Paris er en nydelig forseggjort trippel fra 17juni 1983 og 7 februar 1984. Chet på trumpet og slurva og to franske herrer på hhv. piano og bass. Opptakene ble gjort for fransk radio og er slett ikke værst. Mastering av Kevin Grey som alltid leverer, men dessverre presset hos Memphis Record Pressing. Tror ikke jeg har en eneste skive derfra som er tyst. Så heller ikke disse tre.
Jeg får alltid litt vondt av Chet. I sine unge år en vakker mann, alltid en følsom romantiker, alltid på farten, dessverre også til tider uprofesjonell og selvdestruktiv stoffmisbruker, noe han i senere år bar preg av. Den en gang så vakre skjøre stemmen som alltid var på randen av å briste, men som likevel holdt tonen på usannsynlig vis, gjør nettopp det. Den brister og faller av tonen når han synger. Man kan høre hvem han en gang var og hvem han var i 1983-84. Det låter naken og sårt, og det gjør litt vondt. Den vakre, vare tonen er tilbake når han blåser hornet. Og han er stødigere og i bedre form på konserten i 1984, som dekker plate 2 og 3. Dette er også hvem Chet Baker var. Jeg vet ikke hvor meningsfulle disse platene er om man ikke kjenner Chet fra før, men for meg er de vakre litt på samme måte som man minnes de siste årene til sine gamle besteforeldre.