Sinatra at the Sands er Frankie på kornet. Helt på høyden, full kontroll, men en anelse mer på tå hev enn ellers, litt bløte vitser, - og en stemme ut av en annen verden. Tidenes crooner.
Her er en annen crooner som nok var så forskjellig fra Frankie boy som det var mulig til å være så like i stemme og sjanger. Dette albumet sammen med Coltrane var vel, i hvert fall i ettertid, karrierens høydepunkt. Ellers gikk han i lange tider uten jobber. Dette er så langt fra Trane’s sheet of sound som man kan komme, men Coltrane hadde en bred palett. Jeg vet noen synes dette er en kjedelig, overfladisk og overromantisk Coltrane. Jeg vil si det er en overfladisk måte å forstå Coltrane. For han var det ingen motsetning mellom disse vare tolkningene av standardlåter og det å flerre 20 minutters improvisasjoner over egne låter. Alt var en del av veien mot å best mulig formidle det han hadde på hjertet.
og stemmen til Johnny Hartman! Jeg blir ikke lei av å følge fraseringene i disse enkle standardlåtene. Så mye følelser og erfaringer han klarer å fylle ordene med samtidig som det hele er veldig low key med bare Coltrane, McCoy Tyner, Jimmy Garrison og Elvin Jones. Sublim balsam for sjelen.
Innspilt 7 mars 1963, ved Rudy van Gelder.
Mitt eksemplar er siste reissue i Acoustic Sounds serien. Master, pressing og cover er sedvanlig helt nydelig.