Bruktkjøp her i aften også, og jøye meg det er lenge siden jeg har fått noe så bra for 20 kroner. Platen fikk en vask i ettermiddag, dog ikke nødvendig, for selve platen ser uspilt ut. For en lyd, dynamikk og trykk! Som den klassiske novisen jeg er, er Aram Khachaturian ukjent mark for meg. Innspilling gjort i "Stadion Hall" i Brno ,1973, samme år som jeg så snø og blå himmel for første gang. Jeg vet ikke hvor dette plasserer seg i musikkhistorien og av kvalitet, skjønt er det for min del godt å komme seg litt ut av sviskekompotten.
Dette skulle i utgangspunktet ha rimelig dårlige forutsteninger for å være ok; jeg mener, Monoopptak gjort før 1942, elektronisk gitt fake stereo-effekt... , men det er faktisk helt ok, grunnmaterialet tatt i betraktning.
Godt spilt og entusiastisk stående applaus og alt det der…
Det mer relevante her er kanskje lyden her sammenlignet med det jeg er vant med fra Valen salen, SVG.
Vi satt på rad 14 på siden og orkesteret fremstod mye mer på avstand enn hjemme. Mer romklang og kanskje også et perspektiv litt nærmere det en får på innspillinger, men også annerledes - klang?
Hjemme sitter jeg på 7 rad og lyden er mye tettere på - «in your face». Foretrekker hjemmebanen min
Men interessant uansett… kanskje jeg bør gjøre flere slike tester… hm…
I morgen kammermusikk - trio - i en mindre sal i Conzertgebow.
Veldig til "Supraphon-kjør" det har vært i det siste da. Men de hadde jo gode kunstnere og lagde mye bra på 60-tallet. Man kan være uheldig med pressingene da de ofte brukte relativt lavkvalitets vinyl.
PS: Kim Borg i Mussorgsky kan jo ikke bli veldig feil...
Jeg bryter Supraphon-kjøret og høyner med en gul label.
Det er mange gule labels i samlingen, dog er dette den første fra Hungaroton som jeg har i mitt eie. Monteverdi er aldri feil på en søndag, jeg synes tomatplantene som står i vinduet strekker seg ekstra godt i slike stunder.
Hehe, det er vel flere av oss som vokste opp med Book-Jensen i den der, uten å ha den minste anelse om at det var en svenske som hadde skrevet melodien!
Dette er noko anna enn både englekor-tradisjonen (som eg har vore skeptisk til) og den meir kontinentale/moderne "HIP, og in your face"-tradisjonen som @erato har introdusert meg/oss for, men mest i slekt med det siste. Veldig lite romklang, nesten litt sped lyd (ja, det er eit lite ensemble). Eg får umiddelbare assosiasjonar til progg-folkemusikken på Mai (td. Folque), men om det er innspelingsteknisk eller musikalsk veit eg ikkje.
(Særleg) motettane til Du Fay er, uansett, usannsynleg råe.
Lyrichord verkar som ein spanande label, med tidlegmusikk og "antropologisk folkemusikk" som spesialitet. Edit:Planchart (d. 2019) var visst ein slags super-autoritet på Dufay, med Guillaume Du Fay: The Life and Works (Cambridge University Press, 2018) i to band som magnum opus.
Collectors Edition med det meste av hans verker..
Må innrømme at fyren har blitt min favoritt-komponist - var helt ukjent for meg før jeg ramlet innom hans kanskje mest kjente Adagio
Adagio er jo trist, men han har ufattelig mye bra stykker som er veldig lystbetont å høre på. Levde på samme tid som Vivaldi og er nok tidvis inspirert derfra.
Artig historie hvordan familien gikk fra å være på den fattige siden til å bli velstående:
Nå på morgenen. Brukt vinyl. 5 tallet er euro.
Jeg er ikke så kjent med AN til at jeg kan kommentere denne innspillingen vs andre, men det hørtes bra ut.
Den får gode kommentarer på Amazon om det betyr noe.
På mandag var jeg i Concertgebow og hørte dette live
Helt fantastisk konsert, spesielt de to siste som ble spilt uten applaus etter Silvestrov etter oppfordring fra Gluzman som før disse sa noen ord om Ukraina.
Shostakovitch stykket til slutt ble spilt så bra at det var helt rystende når en samtidig hadde Ukraina i tankene. Musikken passet virkelig.
Imidlertid det var en helt personlig øyeblikks opplevelse som bare de fremmøtte hadde (resten av salen følte tydeligvis det samme som oss).
Konserten ble spilt i den "lille" salen i Concertgebow.
Vi satte på 3dje rad ca 5-6 m (?) fra musikerne.
Her var lyden mye "tørrere" og direkte med mer detaljer - mindre rom klang - enn midtsals i den store salen med orkester.
Mye mer likt det jeg hører hjemme.
I en annen diskusjon på HFS ble denne linken lagt inn; Wadax Atlantis Reference Music Server
Skal ikke mene noe om dette produktet her, men der var en kommentar i anmeldelsen som kanskje er;
" I was once in a Mexican restaurant with the great turntable designer and deep audio thinker Basis Audio founder A.J. Conti when a roving mariachi band approached our table. The four-piece band played right in front of us, the trumpet’s bell a few feet away and pointed at us. After the musicians left, A.J. commented on the very high level of high-frequency energy the instrument produced, noting that it didn’t offend the ears the way that amount of high-frequency energy would from any reproduced music. It’s the lack of distortion in the live instruments that allows us to experience that sound-pressure level without wincing. "
Akkurat dette har jeg erfart i alle år, og er etter min mening en av de viktigste forskjellene mellom live og reprodusert lyd.
Det var påtagelig hvor nydelig det lød på mandag selv ved høye lydstyrker - godt rom og gode musikere.
Strømmer denne nå. En flott innspilling, så vidt jeg kan bedømme med super lydkvalitet. Men - jeg får ikke helt til Mahler. Nesten samtlige av hans symfonier inneholder fabelaktige temaer (åpningen av nr 2 og nr 5 osv..). Men så flyter det ut i det jeg vil beskrive som "tonehauger". M var jo nærmest besatt av Beethoven og "moderniserte" jo symfoniene 3, 5, 7 og 9. Men etter min ydmyke mening, er det ganske stor kvalitetsforskjell på M og B. Jeg mistenker at Mahler kanskje var enig.
Denne tråden er jo viden kjent for å være den triveligste på hele forumet, så jeg lar din brannfakkel bli stående uimotsagt . Hygger meg i stedet med Messe Solennelle og Rossini.
Steen
Strømmer denne nå. En flott innspilling, så vidt jeg kan bedømme med super lydkvalitet. Men - jeg får ikke helt til Mahler. Nesten samtlige av hans symfonier inneholder fabelaktige temaer (åpningen av nr 2 og nr 5 osv..). Men så flyter det ut i det jeg vil beskrive som "tonehauger". M var jo nærmest besatt av Beethoven og "moderniserte" jo symfoniene 3, 5, 7 og 9. Men etter min ydmyke mening, er det ganske stor kvalitetsforskjell på M og B. Jeg mistenker at Mahler kanskje var enig.
Litt artig at du kommer med denne kommentaren i dag. Helt tilfeldig selvsagt, men før SSO konserten i går diskuterte vi litt og kom inn på Mahler bla annet. Min søster syntes å huske at jeg var Mahler fan, og joda i 20 årene - for ca 40 år siden - var jeg det (hørte mye på de på Stavanger bibliotek husker jeg).
Så går nå årene, en hører mye annet, smak endrer seg vel også og så erkjenner en at noe musikk står seg bedre enn annet over tid.
Jeg synes fremdeles at der er mye Mahler som er fantastisk bra, men griper meg også å tenke litt som deg - og uttrykket ditt «tone hauger» er ganske dekkende.
Til @Steen; jeg håper at vi kan ha litt synspunkter på musikk kvalitet uten vi faller ned på «kabel debatt nivå»?
@ch: slik hadde jeg det også! Stor fan i ungdommen. Men har falmet litt ettersom årene har gått.
@Steen: Hva skal man diskutere i denne tråden, om ikke klassisk musikk? Jeg har fått utrolig mange gode tips her - og hatt glede av mange gode diskusjoner om musikk. Så for all del, motsi meg gjerne!
Jeg synes det er flott at Mahlers kvaliteter fremdeles skaper uenighet. John Culshaw var strengere enn Big Swifty…
Det virkelig vanskelige med Mahler for meg er tiden man bør ha til rådighet til å sette seg inn musikken, samt finne de gode innspillingene. Jeg oppfatter ikke Mahler som intellektuell musikk, heller som emosjonell. Når jeg så er en heller grunn fyr treffer den meg mindre enn Wagners eventyrfortellinger gjør.
Men godt innspilt Mahler på hifien er snadder uansett.
@Valentino : gode refleksjoner! Veldig interessant det du sier om intellektuell og emosjonell musikk. Ingen vil vel bestride at Beethovens musikk er utpreget intellektuell (og emosjonell også - bevares). Det er der jeg sliter litt med Mahler (symfoniene, ikke sangene). Mye føøøøøølelser og litt mindre av de store tankene.
Er forøvrig også en stor Wagner-tilhenger - en prima eventyrforteller (og en av historiens aller største Beethoven-fans).
Hva skal man diskutere i denne tråden, om ikke klassisk musikk? Jeg har fått utrolig mange gode tips her - og hatt glede av mange gode diskusjoner om musikk. Så for all del, motsi meg gjerne!
For all del, ikke misforstå meg. Intet er så horisontutvidende som en god diskusjon. Det var formuleringen "kvalitetsforskjell mellom Mahler og Beethoven" jeg reagerte på. Jeg har for lenge siden innsett at opplevd kvalitet varierer fra person til person, og at dommerpaneler ikke er veien å gå. The Voice i går kveld var et godt eksempel på nettopp dette. Nå blir Wagner nevnt flere ganger som en som virkelig kan det å fortelle en god historie, men jeg vil hevde at det er presis det Mahler også kan. Han mente selv at han ikke skrev programmatisk musikk, men det vet jo alle som har hørt på han, at det ikke stemmer. Jeg vil også til enhver tid heller ha emosjoner enn intellekt. Intet er som å ikke kunne holde tilbake tårene i finalen på en opera eller en Mahler symfoni. Det er faktisk kun i de siste strykekvartettene at LvB formår å la hans egne følelser (ikke sinne) komme til uttrykk musikalsk. Dette er selvfølgelig egne betraktninger.
Steen
Blir flott å følge dette kjempe Haydn prosjektet til Antonini. Alle de 104 symfoniene skal spilles inn. Noen er allerede ute. Det jeg har hørt lover bra…
Synes ikke det var noe særlig anspent stemning i meningene om Mahler o LvB. Vi har et stykke igjen til kabelgutta’s sorte avgrunn…i min verden er de to nevnte kanskje verdens fremste symfonikere, sammen med Shostakovich. Men de må kanskje forstås ut fra forskjellige tidsepoker.
Siden Mahler symfonier ble diskutert for litt siden, måtte jeg høre hva jeg synes akkurat nå.
Denne er riktig bra;
Ellers mener jeg vel at der er så stor forskjell mellom LvB og M at det blir litt som å sammenligne hummer og kanari eller epler og appelsiner.
Hver til sitt bruk og sinns stemning.
Men i det lange løp er det LvB som er "the champion of the world" - for meg.
Beethoven konsert nr.1 i en innspilling som jeg ikke kunne fordra da jeg kjøpte den. HIP med spinkelt hammerklaver, god lyd og fin pressing på Nimbus Records.
Mahler 5 denne søndags morgenen;
Mahler 5 har mye svært så fine passasjer og kanskje noen "tone hauger"(?).
Denne innspillingen fikk blandet omtale på Musicweb (3 stk) - langsom adagietto negativt, ellers stort sett positiv tilbakemelding.
Jeg synes dette låter bra, den meget gode BIS lyden (2 kanal SACD) hjelper meg å høre alle nyanser i musikken og innspillingen, så det er et definitivt pluss.
@ch Liker Vänskas Mahler, og lyden er super, også på Tidal. Mitt utsagn om tonehauger var uttrykk for en høyst personlig mening. Jeg tenker at Mahler (og flere andre jeg ikke skal nevne) ikke behersket begrensningens kunst på samme måte som de som for meg er de aller største. Jeg blir litt frustrert over at de mange vakre og briljante temaene blir litt borte i tåken. Og som Valentino sier - at det tar uforholdsmessig lang tid å sette seg inn i Mahlers musikk.
For å sitere Goethe; in der Beschränkung zeigt sich der Meister.
Men, jeg understreker at det selvsagt er opp til hver enkelt å finne sine favoritter og lete etter sine egne gullkorn. Og det er det som for meg er det fantastiske med denne hobbyen - eller kall det gjerne besettelsen.
Og a propos Mahler 6. Denne liker jeg godt - og lyden er av god Telarc-kvalitet.
Når jeg leser i denne tråden merker jeg at det er på tide med en tur til Hovedstaden for å besøke Lawo store og handle cd plater igjen.
Klassisk musikk er livet
Lasse.
Mye Mahler «reklame» for tiden så da måtte jeg sette på noe. Skal overlate til ekspertisen om å mene noe om de forskjellige innspillingene og Mahler generelt men denne liker jeg, som vanlig fantastisk lyd fra Yarlung.
. Hygger meg i stedet med Messe Solennelle og Rossini.
