«Før jeg forteller hvordan hun spilte, vil jeg av mine egne grunner legge inn en liten digresjon der jeg forklarer mitt syn på klassisk musikk. Dersom det er noe som kan tjene som symbol på Europas sjel, da må det være samtidens praksis når det gjelder fremføring av klassisk musikk, som fokuserer fullt og helt på mest mulig trofaste gjenoppføringer av mesterverker fra fortiden. Dessuten dreier det seg om en svært kort periode av fortiden, fra Mozart til Brahms, med litt Bach i ny og ne som forløper og en liten håndfull tidlige nittenhundretallskomponister som etterfølgere, som Mahler og Rachmaninov, som alt i sin egen tid var gammeldagse og benyttet seg av et reaksjonært romantisk tonespråk. Det som kalles klassisk musikk, er den musikkulturen som bare hadde livets rett i halvannet århundre, fra 1750 til 1900, det er ikke tilfeldig at perioden sammenfaller med borgerskapets frigjøring, den industrielle revolusjonen og den europeiske ekspansjonen, og som blomstret i et område på størrelse med et brodert lommetørkle, mellom Salzburg og Wien.»
Fra Grand Hotel Europa av Ilja Leonard Pfeijffer, oversatt av Hedda Vormeland.