achri-d skrev:
Det er kanskje en god ide å legge ut informasjon om kompresjonsforhold og lignende.
Å kjøre klassisk gjennom Masvis ser jeg ikke noe stort poeng i. Det er klart at noen plater er blitt mer komprimert enn andre, spesielt gjelder det noen ekstreme tilfeller av uhemmet dynamikk som forekom på noen digitale opptak i starten. Da tenker jeg spesielt på et par Tellarc-utgivelser, med 1812 som høydepunktet/lavpunktet. Men i det tilfellet så er det faktisk mellom cd og vinyl det er forskjell. Bruken av kompressor i klassisk har lite og ingenting med kvaliteten å gjøre sett bort fra i ekstreme tilfeller. Derfor er jeg veldig lite interessert i å se grafene til for eksempel den platen jeg spiller nå. Men det er kanskje aktuelt å ta opp den siden av lyden når det dreier seg om kreative remastringer av historiske innspillinger, som noen ganger ifølge enkeltes smak kan være litt for kreative. Men da handler det stort sett om eq, og ikke dynamikk. Og da hjelper ikke Masvis det spøtt.
Det som derimot er mer interessant er hvor mange mikrofoner som er brukt. Et minimalistisk opptak med 3-5 mikrofoner i en ekstremt god sal er optimalt i mine ører. DGG fra åttitallet måler sikkert veldig flott i Masvis, men de 64 mikrofonene er såpass hørbare at jeg gjerne bytter dem bort mot enda kraftigere komprimering. Det skal likevel mye til for at jeg skal finne en klassisk plate for kraftig komprimert. Det kan jeg ikke huske å ha forekommet. Dynamisk, men hermetisk lyd har jeg derimot hørt ganske mye av. Det finnes derfor ingen feil som kan avsløres med Masvis som bør ha betydning for valg av innspilling av klassiske verker. Det vil isåfall være ganske sjeldne tilfeller, og ikke mange nok til å rettferdiggjøre målinger av plater osv.
Den platen jeg spiller nå er hverken hermetisk eller lite dynamisk. Den har rett og slett alt, musikk, fremføring, lyd - fryd og gammel hele veien. Eller kanskje det bare er jeg som er overmåte glad i alt Janos Starker har spilt inn på Mercury? Sannsynligvis en kombinasjon av alle faktorene, tipper jeg. Hvis noen mener jeg tar feil så er det bare til å rope opp.
London Symphony Orchestra og Antal Dorati, som så ofte før. Starker + LSO + Dorati = garantert suksess i Casa baluba. Og kombinasjonen av Schumann, Lalo og Saint-Saëns' cellokonserter på morgenkvisten er helt perfekt. Cellokonserter passer alltid godt tidlig på morgener og sent på kvelder.
Edit: Jeg har ikke hybrid SACD, men vanlig Redbook. Fint det også, serru serru.
Gunzi: Du trenger ikke speil med venner som dette. Dessuten er det flott å være mørk i fargene, lettere korpulent og til tider for stort hår. Det er ikke bare russiske virtouser som skal nyte godt av et slik utseende. Dine poster er vel et godt eksempel på hvorfor vi ikke bryr oss om målinger i denne tråden. Interessen for historiske innspillinger er for stor til at målbare forskjeller interesserer for mye. Heller en femti år gammel innspilling med feiler i lyden, enn en superduper überdynamisk innspilling som ikke engasjerer meg noe særlig. Har faktisk den erfaringen at klassiske innspillinger som er ekstreme i lyden ofte er uengasjerende spilt. Men jeg liker som oftest BIS-innspillinger, siden dette egentlig er en kommentar achri. Jeg ser ingen grunn til å tvile på dine valgte bidrag til tråden. Men - jeg har vært borti BIS-plater som har hatt bedre alternativer i mindre spennende tekniske utgivelser.
Dæven, denne platen er god. Merkelig at jeg ikke har ofret særlig mye tid på den tidligere. Jeg må rett og slett dykke litt dypere i den lille samlingen jeg har med Mercury Living Presence, for det finnes faktisk plater blant dem som ikke er særlig ofte spilt. Flere er ikke spilt i det hele tatt enda, de har bare fulgt med på lasset når jeg har besøkt venner. Det skader aldri å ta med seg en kopi av en Mercury Living Presence-utgivelse man ikke har når man kommer over dem. Tror jeg har over 50 av dem, så det skal jo litt til å få full oversikt. Har jo et par andre plater å spille også, og jeg har ikke rukket å rippe mer enn en liten del av dem. Denne er rippet til morgenkaffen. Kjekt å ha noe å pusle med når man våkner litt for tidlig.