Åpnet en boks med all Schuberts musikk for strykekvartett i dag, ganske ferske opptak med Diogenes-kvartetten på Brilliant. Tanken var en rask orientering om tilnærming, klang, lydbilde og egen eventuell affinitet med musiseringen.
Nesten umulig å rive seg løs! Rett på, usminket lyd og musisering. "Der Tod und das Mädchen" D810 kan være et godt eksempel. Matthias Claudius' dikt, som vi kjenner fra Schuberts sang fra 1817, får i strykekvartetten fra 1824 en nærmest skrekkslagen ramme. Andresatsen, "Andante con moto", der døden omfavner piken til tross for hennes bønner ("Sei guten Muts, ich bin nicht wild"!), hadde nok fått en ganske annen aktualitet etter den første alvorlige sykdommen i 1822.
Schubert er bokstavelig talt livredd, og Diogenes-kvartetten får frem øyeblikkets redsel og heseblesende dramatikk nesten dokumentarisk. Det er rystende desperat.
Jeg fant frem Jerusalem-kvartetten på Harmonia Mundi, en innspilling av D810 jeg setter stor pris på. Forskjellen er slående: Stor, myk lyd, fetere klang, mye mer vibrato, saftig dynamikk, mer etterklang. Ja, det blir nesten symfoniske proporsjoner over det ved direkte sammenligning. Samtidig blir perspektivet i mine ører flyttet fra å være midt oppe i noe (Diogenes) til å være en fortelling om noe (Jerusalem).